Velg bakgrunnsfarge:
Tegn og Tale nr. 10/1949:

300 års strid om tegnspråket

I 1760 begynte man å undervise døve på de opprettede primitive skoler. Allerede på den tid ble det brukt to forskjellige metoder, nemlig tegn- og håndalfabet-metoden og talemetoden.

Talemetoden ble brukt i Tyskland av Samuel Heinicke i Lepzig. Han hadde ikke oppfunnet metoden, men han bygde sine teorier på en skriftlig redegjørelse av en lege ved navn Ammon. Denne lege drev undersøkelser i stemme- og språklyd. De oppdagelser han gjorde ga ham tro på at døve kunne lære å tale. Han prøvde å lære døve til å tale, og det lykkes for ham. Dette vakte voldsom oppsikt, for den gang ble døve betraktet som åndssvake eller verre, nemlig besatt av onde ånder.

I samme året, 1760, underviste abbed de l’Epée døve i Paris. Han brukte tegn- og håndalfabetmetoden som han med tiden kultiverte, slik at den til sist skulle kunne gi uttrykk for et høyt utviklet tanke- og følelsesliv. Han klarte å oppnå gode resultater, og ved siden av det lærte han døve det skrevne ord. Han hadde også utarbeidet fingeralfabetet, den såkalte franske metode.

Sammuel Heinicke som drev talemetoden i Tyskland kom i strid med abbed l’Epée, for han mente talemetoden var best.

Tiden har vist at talemetoden har høstet store seire, på grunn av de gode resultater metoden har ført til, og det ga større muligheter for døve å komme nærmere det normale livet. Men tegnspråkmetoden har holdt seg til nå, selv om den er i stadig tilbakegang.

På de fleste døvekongresser var det blitt gjort vedtak om å innføre tegnspråket i undervisningen, men skolen har ikke villet bøye seg for kravet, idet de mener at tegnspråket vil ødelegge arbeidet med døve barn i taleundervisningen. Det er for så vidt et rimelig argument mot tegnspråkets anvendelse i undervisningen, men det å utelukke tegnspråket totalt fra undervisningen er en overdrivelse.

Flertallet av døve her i landet ønskre tegnspråket med i undervisningen, fordi de har mange erfaringer fra sin skolegang. Vi døve praktiserer skolens teorier i det daglige liv. Det skulle derfor være rimelig å ta med våre erfaringer når framtidens undervisningsmetode skal utarbeides.

Vi døve ønsker ikke at den samme gjentagelse skal skje med døve barn for fremtiden, de må slippe å oppleve alt det leie som ensidig talemetode medfører.

Det er klart at talemetoden har førsteretten i undervisningen, men tegnspråket må få sin annen plass.

Selv om tegnspråket i alle årene har vært motarbeidet av skolen, er tegnspråket fremdeles vårt morsmål. Tegnspråket lar seg ikke utrydde, fordi det er et nødvendig behov for døve.

Det tegnspråk vi har nå er ikke bra, da det meste av det er selvlært uten skolens hjelp. Striden om tegnspråket vil fortestte til skolen begynner å se mer menneskelig på de døves morsmål.

Wi. Sc.

Red.