Fritt ord!

I et hvert demokratisk land har det frie ord den aller største hevd, det er satt i høysetet og vernet om av folket. Som et blad for døve i et fritt land som hevder de demokratiske prinsipper vil bladet også hevde det frie ord blant døve. Derfor blir det heretter åpnet spalteplass til innlegg fra leserne, innsenderne kan ta emner av alle mulige slag opp til debatt, de vil bli tatt inn. Forutsetningen er selvfølgelig at innholdet holdes fritt or injurierende punkter og ellers emner som skader bladet og døvesaken.

Som en smakebit åpner jeg først med et emne om “Boken og de døve”,

Vi vet at døvheten stenger oss ute fra mange slags meddelelsesmidler som betinger hørsel. For å nevne noen få, som allerede ofte er nevnt, men som aldri kan nevnes ofte nok når tilstandene fortsatt er slik. Teater, musikk, radio, sang, foredrag, samtaler og diskusjon. Alt dete er sjaltet totalt ut i og med døvheten. Vi er helt og holdent innkapslet i en isolasjon som sperrer oss fra det normale liv. Det vi iakttar foregår gjennom synet, og det gir ikke alltid et riktig bilde av det.

Derfor har vi lært å lese på skolen. Skolen har også understreket betydningen av å lese regelmessig, ikke bare på skolen, men også etter endt skolegang må kontakten med det trykte og skrevne ord holdes ved like hele livet. Fordi skriften er vårt eneste formidlingsledd til de levende åndsstrømninger og skaper en kontakt med andre mennesker som er nødvendig for den sjelelige utviklingen og ikke minst for den intellektuelle vekst.

Bokstavene er vår femte sans! De oppveier i en utrolig grad den tapte sans. Men hvorfor er bøker og det skrevne ikke populært blant døve, enda dette er deres viktigste erstatning for den manglende sans? Noen mener a skolen har hele skylden. Fordi på skolen leste ingen fordi de hadde lyst til det, men de leste fordi de ble tvunget til det. Det kan være noe i dete, men hvordan skal en på annen måte få barna til å lese frivillig, til å lese av egen lyst? For barna må under alle omstendigheter lære å lese under oppvekstårene, det er simpelthen en livsbetingelse å kunne det.

I en studiesirkel for døve i Oslo ble dette spørsmålet drøftet, og en av deltagerne mente a barna i skolens første år måtte få en bok som inneholdt en mengde tegninger med rike farger. En bok som kunne sette sluknende og slumrende følelsesliv i virksomhet hos de små. Senere ville det være bra å smugle inn en bokstav eller to på hver side midt i tegningen.

Døve barn i de første skoleårene krever et spesifikt læremateriell, og nettopp fordi de er avskåret fra mange ting som kan sette følelseslivet i skiftende stemninger bør barnet lære å elske farger som erstatter tonenes rikdom.

Har leserne fra andre kanter av landet noe å bemerke?

Red.