Hvor står vi i dag...

En milepel markerer et avsnitt som setter et skille mellom to utviklingsstadier. Den viser hva som er nådd og peker ut en fortsatt kurs som må holdes.

De avsnittet som liger vidt utstrakt fra merkepelen til en ny fase i utviklingen er rikt på muligheter som bare venter på å bli brukt. Men der lurer det mange farer. Vi vet at en vei som fører fra et sted til et annet er vidt forgrenet med sideveier og veikryss, og vi vet også at veien ikke kan ligge flat og snorrett fremover til bestemmelsesstedet. Den stiger og synker i et med formasjonene i landskapet. Ofte ser det ut som om veien viker ut av kurs, men i virkeligheten går den rundt i en mektig sving om en uoverstigelig hindring og fortsetter bent mot målet.

Når en har satt seg et bestemt mål for øye, så må en først orientere seg hvor en står og så følge en vei like til målet, selv om den fører ned igjennom dype slukter og stiger over de høyeste tinder. En må aldri vike av å velge en annen vei som kanskje virker behageligere å gå, men som ikke fører noe steds hen.

Alt dete er noe enhver vandrer har erfart, når en har satt seg et mål som skal nåes, så må veien følges. Det er helt selvfølgelig.

Norske Døves Landsforbund ble stiftet 1918, og har allerede rundet 30 år. Dette år er en merkepel i det norske døves samfunns historie. Et spann av år gått siden stiftelsen, og nå står landsforbundet og dets organ ved en merkepel.

Den gang visste de døve hva formålet med forbundet var. Dette er klart uttrykt i forbundsloven. Siden den gang har det foregått en langsom utvikling, og døve ledere sto ofte ved en skillevei som krevde et valg av dem. Valget sto mellom det å vike av å slå ned på kravene eller fortsette den samme vei som før, selv om det måtte koste ofre.

Vi står i dag på en ny skillevei!

Skal vi fortsette videre fremover? Selv om fremover også betyr oppover med mye motganger og anstrengelser, men også fremgang.

Tiden kan ingen stanse, heller ikke utviklingen, den må gå videre. Nå er forbundet kommet til et punkt i utviklingen som krever meget mer av det, som krever en aktiv innstilling til offentligheten. Hvis vi slår av på kravene vil det føre til stagnasjon for hele det døve samfunn som ingen døve er tjent med.

Formålet med landsforbundet var - og er å hjelpe døve til å bli så selvstendige som mulig, og at det fikk stellesine saker selv i samarbeid med hørende. - “Det er nemlig bare foten som føler hvor skoen trykker mest!”

Valget i dag står ved to ting: Skal vi velge selvstendighet og kjempe oss fram med vår ide og vår sak selv om det koster slit og offer, eller skal vi fortsette det samme lunkne trav.

N.D.L. har alltid vært svakt, slik var ikke meningen. Det skulle vokse fra år til år i styrke og bli anerkjent, det gikk ikke slik. N.D.L. har ingen kontakt med myndigheter som anerkjenner N.D.L. som de døves høyeste instans. Forbundet kan ikke legge fram vår sak til myndigheter på like fot med dem, ved konferanser. Dets virksomhet innskrenker seg til å drive appell.

For å få slutt på tilstanden må hver eneste døv i landet stå aktivt samlet om forbundet.

Døves passive holdning i enkelte viktige saker i forbundet har ført til stor ulykke.

N.D.L. er en sammenslutning av alle landets døveforeninger, den øverste myndighet hvorigjennom døve kan fremme sin sak og bestemme det de vet gavner døve best. For å nå dette mål må vi stå samlet i et ubrytelig samhold.

Red. (Otto Schrøder)