Helge Martinsen
I januarnummeret av Tegn og Tale var det inntatt en artikkel fra Døves Sjakkforbund. Dette forbund går hardt til rette med Oslo Døves Sjakklubb. Vi synes at det var unødvendig å bruke et så krast uttrykk som sabotasje, vi synes også at sjakkforbundets styre burde diskutert saken med oss før de sendte et så skarpt innlegg i bladet.
Det er enkelte punkter som er direkte feil, og som derfor må besvares.
Først vil jeg minne om det som ble vedtatt og drøftet på stiftelsesmøtet i Trondheim 1948.
Det er riktig at det var Oslo Døves Sjakklubb som kom med forslaget om stiftelsen av et slikt forbund. Som klubbens formann oppga jeg denne grunn: Samtlige nordiske land med unntagelse av Norge har et sjakkforbund for døve.
Jeg understreket også at det ville bli vanskelige arbeidsvilkår for forbundet de første årene, av den enkle grunn at alle døve sjakklubber i Norge er økonomisk svake.
Det ble derfor foreslått å sløyfe representasjonsreiser til forbunds-styremøter og at man skulle ty til korrespondanse i stedet. Jeg nevnte også dette: “Rom ble ikke bygd på en dag.” Alt må ta sin tid før vi kan nå et mål.
Korrespondansen skulle altså være et kontaktledd mellom forbundet og klubbene, men det ble ikke noe av. Det ble foreslått at styremedlemmene skulle velges av de Oslorepresentantene som var til stede.
Men vi avslo dette, for det første fordi Døves Sjakklubb i Oslo var i sterk tilbakegang i både medlemstallet og spilleinteressen, for det andre finnes det så mange grupper innen døveforeningen. Nå ser det ut til at våre bange anelser slår til. Vanskelighetene er av slik omfang at man tenker på å innstille virksomheten i sjakklubben inntil interessen for sjakk øker igjen.
Derfor foreslo jeg at noen av Bergens døve skulle overta tillitsvervene. Dette var de villige til. Etter ønske fra Bergens døve ble noen fra Stavanger døve valgt. Grunnen var som de oppga, at Bergen og Stavanger spiller turnering 2 ganger i året, så det blir lett å behandle saker med et fulltallig styre. Likevel var forbundet ødsel med å dekke reiseutgifter for den ene av Stavanger-representantene. Dette er galt av dere.
Det ble vedtatt at man skulle innskrenke seg til å behandle saker gjennom korrespondanse så lenge forbundets økonomi ikke er god.
Dere nevner at vi venter på å bli utnevnt som æresmedlemmer. Et slikt tullprat skulle ikke et forbund tillate seg. Vær saklig! Forbundets kasserer var i Oslo 2 måneder i fjor og så med egne øyne hvordan tilstandene var. Har hun ikke fortalt styret om dette?
Angående Norgesmesterskapet i Stavanger som ble avlyst, kan jeg minne dere om hva som burde vært gjort. Stavanger var villig til å påta seg gjennomføringen av arrangementet. Forbundet skulle da sende sirkulære til klubbene og forespurt om et tidspunkt som passet. Da alle svar var innkommet, skulle man rette seg etter flertallet.
Selvsagt har Bergen konferert med Stavanger om disse ting, men de glemte å forespørre andre klubber om deres syn på saken.
Stavanger og Bergen avholdt bykamp i sjakk bededag, av den grunn kunne Stavanger ikke arrangere mesterskapsturneringen. Men i virkeligheten skal man først og fremst ta hensyn til Norges mesterskapet, klubbturneringer burde komme i annen rekke. Det ble nevnt i innlegget i Tegn og Tale at Oslo klaget over de store utgifter som går med til representasjon for spillere. Jeg vil her forklare dere hvordan det forholder seg.
Hvis vi skulle sendt representanter ved Norgesmesterskapet i juni, ville det medført tap av arbeidsfortjeneste som svarer til en ukes lønn. Så kom Norgesmesterskapet i juli, der jeg var borte i 4 dager, og i augus deltok jeg i Olympiaden i København og var borte i 8-9 dager fra arbeidet. I tillegg til det oppholdt jeg meg på treningsleir på døves hytte i tiden 1.-9. august.
Jeg kunne ikke få ferie på det tidspunkt som passet meg, da verkstedet hadde fellesferie den 10.-31. juli. Jeg måtte ta ferien og samtidig be om å få fri 3 uker etter ferien, det var ikke hyggelig for meg å spørre mesteren om å få så mye fri. Altså har jeg vært borte i ca. 6 uker utenom Stavanger. Jeg kan ikke forstå deres manglende forståelse. Dere visste likeså meget som oss antallet av de stevner som skulle avholdes. Dere regnet med at Oslo Døves Sjakklubb var økonomisk sterkest av alle klubber for døve i Norge.
Jeg synes at dere i dette tilfelle burde bruke litt vett. Det later til at dere hører på rykter ellre løst snakk i stedet for å spørre oss direkte. Dette ville vært riktigst.
Vi har fått litt støtte av Feriehjemmet. Under våre turneringer utenlands fikk vi gratis kost og losji. Reiseutgifter til Finland skjedde ved 50 prosent utlegg fra klubbens kasse og resten var på egen bekostning. Vi fikk fri kost og losji hos finnene. Reiseutgiftene til Gøteborg dekket vi med 35 prosent og resten fra klubbens kasse. Også der fikk vi fritt opphold og kost.
Deltagelsen i Trondheim betydde et stort personlig offer, da vi måtte betale både reisen, opphold og kost selv. Vestfold Døves Sjakklubb har aldri vært til stede på noe slikt møte i Trondheim. Jeg tillater meg derfor å spørre hvor dere har det fra? Jeg tenker dere har fått denne opplysning fra molboland. Nå ser dere at våre medlemmer viste god moral og ofret meget på klubben for å spare den for store utlegg.
Hvis dere tross alt ikke tror det, så reis til Oslo og undersøk vår kassabeholdning. Men forbundet må ikke bekoste reiseutgiftene.
Jeg synes at det var en forkastelig fremgangsmåte forbundet brukte. Av hensyn til utenforstående vil jegopplyse at da innlegget kom, så fikk jeg en henvendelse fra redaktøren av Tegn og Tale om å ordne med kontingenten straks, og han beklaget seg over at vi ikke hadde ordnet det før, han sa at det var kommet et langt innlegg som ville fylle flere spalter.
Jeg har sendt kontingentpenger omgående og samtidig beklaget vår holdning, jeg ba også om at innlegget måtte bli tatt tilbake. Men likevel fastholderde det, og glemmer at korrespondansen skal være den rette diskusjonsmåte for oss.
Helge Martinsen, formann (Oslo Døves Sjakklubb)
