Av Per Merlie
Da jeg har fått flere henstillinger om å fortelle hvordan jeg fikk sertifikat for motorvogn, går jeg trøstig i vei med min historie.
Jeg begynte det første forsøket i 1936, men først i 1945 oppnådde jeg retten til sertifikat, altså hele 9 år etter.
Første forsøk forløp seg slik. Jeg gikk til min faste lege og gjennomgikk en grundig undersøkelse fra topp til tå. Han ga meg en anbefaling, i den lyse tro at det var tilstrekkelig gikk jeg like til sjåførskolen. Men der ble jeg tatt imot som om jeg var et riktig rart dyr. De mente at døve ikke kunne kjøre bil, for øyensynlig er både armer og ben, selve vettet og reaksjonsefvnen satt ut av funksjon i og med døvhet.
Men jeg forklarte sjåførlæreren at synet var nok, hørselen kunne man godt unnvære.
Til slutt lot han seg overtale, og jeg fikk kjøre i ca. 10 timer. Etter dette fikk jeg beste anbefalinger fra skolen.
Så satte jeg kursen til trafikkpolitiet hvor jeg ble temmelig kjølig mottatt. De ga meg blankt avslag uten så mye som å lese en linje av anbefalingsskrivet jeg hadde med, men en av dem var iallfall såpass menneskelig at han umaket seg til å opplyse meg hvor jeg skulle gå hen, til politilegen i etasjen over.
Legen så ut som en automat, stiv og tørr og reagerte etter en privat opptrukket plan. Han leste at jeg var døv, så skrev han deretter noe på baksiden av brevet og ba meg gå tilbake til trafikk avdelingen igjen. De skulle liksom være en list, men en slett sådan.
Der fikk jeg høre at legen hadde gitt meg ubetinget avslag.
Før krigen var jeg hele 7 ganger hos disse myndighetene for å søke om sertifikat. Hver eneste gang fikk jeg avslag. Så kom krigen. I hele 5 år måtte jeg la saken ligge.
Like etter frigjøringen benyttet jeg øyeblikkelig anledning til å gjøre nye forsøk hos myndighetene som da var midt oppe i seiersrus og fellesferiestemning. Først gjorde jeg grundige forberedelser. Jeg gikk atter til min gamle lege igjen og ba om en grundig undersøkelse. Det fikk jeg.
Men han forsto ikke situasjonen helt ut, for da jeg skulle ta høreprøve, snakket han til meg på 10 meters avstand. Det ville være fullstendig tilstrekkelig å ringe med en kraftig bjelle e.l. For en bil kan vel ikke snakke, og man prater ikke med en bil på 10 meters avstand.
Noe så innlysende forsto ikke legen. Deretter prøvde han mitt synsfelt, og fant det i skjønneste orden. Deretter slo jeg på en liten karusell og måtte lukke øynene mine. Da han slo et lett slag på skulderen min og ba meg å løfte det ene benet opp straks. Jeg sto på et ben som en hane, men heldigvis behøvde jeg ikke å gale: kykkeliky! Resultatet ble de beste anbefalinger som ville komme godt med.
Så gikk jeg til forskjellige døve instanser og samlet anbefalingsskrivelser. Fra Norske Døves Landsforbund ved Wilhelm Schrøder, Tegn og Tale ved Arne Waieland, pastor Bonnevie Svendsen og en del andre.
Så bar det av gårde til sjåførskolen igjen. Der leste de gjennom alle anbefalingene med stor sinnsro.
Jeg behøvde dennegang bare 3 kjøretimer.
Under kjøretimer forekommre det mange idiotiske situasjoner som skyldtes tungnemme kjøreelever, det forekommer tilfelle at en elev må ha opp til 30 kjøretimer for å oppnå sertifikat, men de har hørselen, og det spiller derfor ingen role hvordan de kjører.
Til slutt gikk det siste avgjørende skrittet til trafikkavdelingen. Det var andre folk der, og jeg var meget spent på hvordan jeg ville bli mottatt. Men det gikk i grunnen langt bedre enn ventet selv om jeg ikke opnådde noe dennegang.
De leste gjennom alle mine anbefalinger, men var likevel i tvil om døve kunne kjøre bil. På mitt spørsmål om det fantes noen lovparagraf som forbød døve å føre motorvogn, tok en av dem fram trafikkloven og lette forgjeves, for det fantes ingen paragraf som forbød døve å føre motorvogn.
Men likevel var han i tvil, han mente det var best at jeg skulle gå til politilegen.
Men med en så ubehagelig erfaring fra det siste besøket før krigen ønsket jeg ikke å gå til ham.
Jeg vendte meg til den høyeste myndighet innen hele trafikketaten, nemlig veiingeniør Axel Rønning, en grei og bestemt mann. Der satt også en hel stab med bilsakkyndige og fulgte interessert med i vår samtale.
Jeg ble henstillet til å stå med ryggen vendt mot en bil i 10 meters avstand fra den. Hvis jeg hørte tutingen, skulle jeg rekke armene i været. Det gjentok seg fire ganger, alle gangene gikk mine armer i været. Etterpå i 12 meters avstand, samme resultat. Så 14 meter, likedan. Men på 16 meteren ble det vanskelig for meg å merke lyden, men da 15 meter var minimumsgrensen, fikk jeg godkjennelse likevel.
Men ennå var de ikke sikre og forlangte ytterligere kjøretimre. Det var en hørende mann som kjørte først, men han kjørte bare et kort stykke og gjorde til overmål flere feil. Likevel ble han godkjent uten videre. I bilen var nemlig sakkyndige md.
Så overtok jeg rattet, men måtte kjøre mange gange rlengre strekninger enn den første. Jeg kjørte ned den bratte Pløensbakken, svingte så til Torggata og deretter opp en liten tverrgate som førte til Møllergata. Denne runden kjørte jeg flere ganger midt i verste trafikken med mange parkerte biler og folk som ofte brukte kjørebanen som fortau. Jeg skilte meg godt fra oppgaven og var ferdig, trodde jeg da.
Nei, jeg fikk beskjed om å kjøre itl en rundkjøring ved Bislet. Vel framme ba en av sakkndige meg å kjøre til en gate som lå på venstre hånd. Selvfølgelig kjørte jeg rundt hele rundkjøringen til høyre før jeg dreide til venstre til denne gaten. Samme mannen prøvde å lure meg til å kjøre mot enveiskjøring, men jeg kjørte til en annen gate.
I Pløensbakken nok en gang. Der ba han meg å stanse bilen så nær som mulig en annen bil som sto parkert midt i bakken, og etterpå rygge oppover den samme bakken. Jeg gjorde det helt prikkfritt. Men likevel var det ikke nok. Jeg ble henstilt til å kjøre oppover Pløensbakken og stoppe midt i den for så å starte bilen uten å rykke noe bakover. Men ennå var det ikke nok. Jeg måtte kjøre bilen klint opp til et fortaushjørne og rygge den tilbake så nær fortauskanten som mulig. Den bilsakkyndige stakk hodet ut av bilvinduet og målte millimetrene, som om det var svenneprøve til fortaukantkjøring.
Til slutt kunne han ikke finne på noe mer fordi jeg klarte alt sammen knirkefritt.
Endelig bar det avgårde til trafikkpolitiet. Skolesjåføren gikk inn og hentet sertifikatet for meg. En stund etter sto han på trappen og vinket med sertifikatet i luften og danset nedover trappetrinnene. Han var glad på mine vegne.
Før krigen, da Aker og Oslo ennå ikke var gått til sammenslutning, var det lett å oppnå sertifikat for de døve som bodde i Asker. Det er 3 døve i Asker som tok sertifikat. I Oslo er jeg den første som tok sertifikat. Senere ble det lettere for andre døve å oppnå sertifikat, og det sier seg selv at det er hyggelig å se at mitt arbeid har lykkes så godt.
De døve som tok sertifikat etter meg er Olaf Skoglund, Henry Olsen, Alf Olsen og Jon Vigrestad. Jon Vigrestad har skrevet om sine opplevelser i Tegn og Tales juli-augustnummer 1949. Men helt trygg bør vi døve ikke være, for da jeg fikk sertifikatet, sa en av de sakkyndige til meg: “Hvis du kommer ut for et trafikkuhell, vil du bli fratatt sertifikatet for alltid!
Sjåførlæreren O. Krantz i R. Myrvold sjåførskole har en stor andel i at de andre døve etter meg fikk sertifikat etter rimelige antall kjøretimer. Vi føler takknemlig mot ham for den hjelpsomhet han viste. Han har også sagt til meg og de andre døve, at han vil hjelpe døve som for fremtiden tenker på å søke sertifikat. Jeg utfordrer herved Olaf Skoglund til å fortelle hvordan han oppnådde sertifikat.
Per Merlie