Av Olaf Skoglund
I Tegn og Tale nr. 3 utfordret Per Merlie meg til å fortelle om hvordan jeg fikk sertifikat, jeg tar imot utfordringen med glede.
Under krigen prøvde jeg å ta sertifikat for motorvogn og oplevde mange uventede hindringer.
Første gang gikk jeg den vanlige veien innom en lege før jeg gikk til overingeniør Axel Rønning. Det var ikke fritt for at jeg ventet at alt skulle gå glatt, optimisme er nødvendig! Til å begynne med så det også slik ut, fordi overingeniøren tok vennlig imot meg og opptrådte svært gemyttig. Men han var interessert i å vite hvorfor jeg søkte om sertifikat. Jeg oppga grunnen, det var fordi jeg ønsket å slutte som garver for å gå over til et annet yrke, nemlig sjåfør. Han grunnet lenge på mitt svar, og til slutt fikk jeg den beskjed at svaret ville bli sendt til meg et par dager etter. Da svaret kom, fulgte også avslaget med det.
Etter frigjøringen forsøkte jeg på ny igjen. Denne gang gikk jeg til en annen lege, og der ba jeg om en grundig undersøkelse fra stortær til de øverste flisene på hodet, og ba samtidig om å få mitt skjema utfylt av ham.
Men da legen fikk høre hva søknaden gjaldt, ytret han sin store tvil om døve i det hele tatt hadde rett til sertifikat.
Jeg forsikret ham derfor at så var tilfelle, og fortalte ham om flere døve som hadde sertifikat, det har aldri forekommet trafikkulykker eller forseelser av noen art i den tid døve kjørte bil. Dessverre viste legen ingen interesse for meg, for han henviste meg til en ørespesialist uten å undersøke meg i det hele tatt.
Spesialisten som jeg gikk til, lignet meget den legen jeg kom fra om ikke i utseendet, så i handlemåten. For han bare skrev noe på en papirbete og puttet den i en konvolutt som ble klistret omhyggelig igjen. Jeg visste ikke hva innholdet lød på. Fra legen gikk jeg direkte til Kopperud sjåførskole og tok kjøretimer straks.
Brevet fra ørespesialisten plaget meg meget for jeg visste ikke hva han skrev. Men jeg skjønte snart at det ikke var til min fordel. Inne på kontoret hos overingeniør Axel Rønning ble det klart at mine aksjer sank, han så bare så vidt på legeattesten og ga meg deretter blankt avslag. Jeg ble som rimelig kan være ergerlig på ham og sa at mine anbefalinger burde telle mer. A. Rønning var ubøyelig, men la til dette verdifulle råd at det ville bli lettere å oppnå sertifikat hvis det gjaldt privatbil, fordi døve kunne aldri regne med en offentlig godkjennelse til å bekle stillingen som yrkessjåfør.
Tredje gangen gikk jeg langt mer grundig til verks enn de tidligere gangene, og anstrengelsene ble kronet med hell. Først arbeidet jeg med å skaffe anbefalingsskrivelser fra forskjellige instanser, av dem nevnes Norske Døves Landsforbund, Døveforeningen i Oslo og av min sjef og mange andre. Anbefalingsskrivelser vokste til en hel bunke som etter utseendet å dømme måtte veie minst 5 kilo til sammen.
Deretter gikk jeg atter til den første legen, denne undret seg meget over mine strie ubøyelighet og syntes det var rart jeg ikke hadde gitt opp for lenge siden. Men da legen leste gjennom alle anbefalingene, mente han disse var tilstrekkelige, derfor syntes han det var bedre å søke kontakt med overingeniøren i telefonen. Da Axel Rønning ikke var til stede, ba legen meg å komme igjen sener. Neste gang jeg stakk innom, møtte jeg denne negative beskjeden: overingeniøren var ennå ikke til stede. Tredje gangen derimot fikk legen den opptatte A. Rønning på tråden. Etter en del ordveksling ble det oppnådd en mildest talt strålende resultat, etter legens ansiktsuttrykk å dømme. Det stemte, min søknad ble godkjent uten noen videreverdigheter. Men trygg var jeg ikke, for jeg ba legen om en skriftlig erklæring på det som ble sagt av A. Rønning. Han tok min mistro i beste mening og skrev ut en erklæring på maskin og satte så sitt navn under.
Da jeg skulle gå, kunne jeg ikke dy meg og sa til legen at jeg skulle ha kjøretime klokken tre, den var i øyeblikket to. I mitt stille sinn grunnet jeg over det fantastiske resultatet, og jeg var helt sikker på det skyldtes min navneforandring. Axel Rønning regnet vel med en helt annen person enn meg. Begge gangene jeg het Kristiansen ble søknadene kategorisk avslått, men med et fornemmere navn ble resultatet helt annet. Det kunne jo komme av et lykkelig sammentreff av tilfeldigheter som til sammen avgjorde saken, kanskje A. Rønning har et lite landsted som heter Skoglund, så mitt nye navn må ha rørt ved en hemmelig streng i overingeniørens hjerte.
Hos Myrvold bilskole fikk jeg en grei og hyggelig lærer, O. Krantz. Han kunne tegnspråket som imponerte meg stort.
Det første spørsmålet jeg ble stilt var: "Har du kjørt bil før?" Noe jeg bekreftet: "Til sammen 2 timer hos Kopperud bilskole." "Vel, svarte han, "kjør i vei!"
Jeg kjørte visst bra, og han lot til å være fornøyd med meg. O. Krantz lærte meg meget om biler og trafikkregler som har vært til stor betydning for meg senere. Det som er mest sympatisk ved Krantz, er hans syn på de døve som mennesker, og ikke skjuler det.
Han hevdet at døve hadde gode anlegg som sjåfør, de kunne i mange tilfelle bli langt dyktigere enn gjennomsnittet hos hørende. Døve tenker omhyggelig og reagerer bedre enn hørende vanligvis gjør, og sist men ikke minst, døve er flinke til å overholde trafikkregler.
Han er veldig streng som lærer, men som menneske er det mye godt stoff i ham.
Så kom den store dagen som skulle avgjøre min skjebne, den trange porten som jeg måtte gjennom, eksamen!
Vi kjørte til bilsakkyndiges kontor. Vel fremme ba jeg Krantz å hente herr Samd fordi han forsto døve bedre enn de andre. Han etterfulgte min anmodning. Kort etter kom to herrer nedover til meg, vi vekslet hilsener, så entret de bilen som om den var en drosje.
Jeg speidet etter Krantz, men han kom ikke. Jeg følte meg ikke høy i hatten da det ble klart at Krantz ikke ble med, for det er ikke lett å kjøre når to fremmede menn skulle kontrollere mine ferdigheter med en saklig og lidenskapsløs kjølighet.
De ba meg kjøre. Jeg kjørte i mange gater og over mange gatekryss og rundet et par kvartaler. Endelig ble de tilfredse, for de ba meg å stanse bilen. Den ene av dem gikk ut av bilen og gikk et stykke bort fra den, så vinket han meg bort til seg. Men den andr som satt inne i bilen ga meg en helt annen beskjed: "Kjør!" sa han. Jeg foretrakk å la bilen få stå på samme flekken. Til slutt kom han tilbake igjen og gikk inn i bilen. De kom stadig med nye påfunn, et sted fikk jeg beskjed om å rygge bilen rundt en buss som sto parkert og stoppe bak den. Til slutt ba de meg å rygge bilen videre nedover samme gaten og fortsette over et gatekryss til, rygge rundt en drosje og parkere bilen bak den, fortaukanten.
De sakkyndige lot til å bli tilfredse, enda kjøretiden ike varte mer enn en halv time.Jeg ble med dem til kontoret, på veien dit uttalte begge at jeg kjørte bra. Inne på kontoret traff jeg igjen O. Krantz som satt ved et bord. Jeg fant meg en plass vis à vis ham, straks kjente jeg et realt håndtrykk som møtte min hånd under bordet, det var ikke så vanskelig å skjønne hvordan saken sto til, søknaden ble godkjent.
Bilsakkyndige gratulerte meg så hjertelig at jeg kjente meg som et fødselsdagsbarn.
Resten er kort fortalt: Alle bilturer jeg har foretatt over Kjølen til Sverige og ellers rundt omkring i Norge, har forløpet seg uten uhell.
*
Olaf Skoglund nøyde seg ikke med sertifikatet for firehjulet vogn, han måtte også ha en for to-hjulet milsluker. Sertifikatet for motorsykkel tok han for en tid siden.
Skal se om han ikke vil ha sertifikat for 6 og 8 hjulet kjempe? I tilfelle, lykke til!
Red.