Velg bakgrunnsfarge:
Tegn og Tale 3-1951:

Tegnspråk i døveskolen

I Tegn og Tale ble der i 1948 gjengitt to innlegg om tegnspråk i døveskolen, sakset fra «Nordisk Tidsskrift för Dövstumskolan». Det var bestyrer P. Anderson som tok emnet opp til diskusjon og det neste innleg kom fra pastor Stueland. - Her bringer vi nok et innlegg.

I dette tidsskrifts (Nordisk Tidsskrift för Dövstumskolans) hefte 5-6 for 1948 tok bestyrer Anderson opp til diskusjon spørsmålet om hvorvidt der ved døveskolene bør gis elevene undervisning i tegnspråket. Han avsluttet sin artikkel med et P. S. I dette framholder han at man ikke skal kunne påstå at hans innlegg er preget av ensidighet og fanatisme. - For min del vil jeg gjerne slutte meg til denne hans oppfatning om artikkelen. Den synes nemlig å være preget av alvorlig strev for å komme fram til noe objektivt i et spørsmål som er blitt diskutert fram og tilbake i det uendelige, og der innleggene ofte har båret mer preg av personlige følelser og heftighet enn av logikk og sunn fornuft.

Bestyrer Anderson mente med sin artikkel å innlede til en diskusjon over nevnte emne, men det eneste innlegg som er blitt tatt inn i bladet i denne forbindelse er ett av pastor Einar Stueland, inntat i nr. 9-1948. At flere innlegg ikke er kommet, er vel delvis på grunn av ulyst til å stikke hodet inn i den bikube denne saken har dannet tidligere, samtidig som man har hatt på følelsen at vanskelighetene for at man skal komme til enighet er nær sagt uoverkommelige. Da ingen andre synes å ville komme med ytterligere innlegg i denne saken, tar jeg meg friheten å be om plass for noen linjer i bladet.

----

Før man tar stilling til spørsmålet om tegnspråkets være eller ikke være innen døveskolen, bør man ha klart for seg hva det egentlige målet med undervisningen av elevene er. Døveskolens mål er blant annet å forsøke å bryte den isolering de døve på grunn av en manglende sans er kommet inn i, men man må være klar over at det dermed ikke bare gjelder å forsøke å rive ned muren mellom de døve og de hørend epå leteste måte, men også å gi de døve mulighet til å kunne utvikle seg åndelig lengst mulig. Det synes ofte som om man er av den oppfatning at det finnes bare en eneste vei og at de døve med alle lovlige midler skal tvinges til å gå denne veien, uansett hvilke vanskeligheter det byr på. For det faktum at de døve for sin åndelige utvikling ikke bare er avhengig av omgang med hørende (og disses bokskatter), men også av kontakten med sine skjebnefeller, synes man i blant ikke å forstå, og de som ser og forstår det, tar gjerne på seg skylapper.

Jeg er helt enig med bestyrer Anderson i at en av skolens viktigste oppgaver er å gjøre elevene interessert i å lese. At «lesning er en av de stiger som fører den døve opp til åbli den hørendes likemann», er sikkert riktig, men det er ikke den eneste stigen. Man skal heller ikke stirre seg blind på oppgaven å søke å få den døve til å «bli likemann med den hørende» på alle områder. Det gjelder vel først og fremst med alle midler å søke å utvikle den døves åndsevner så langt det lar seg gjøre, og ikke dermed søke å gjøre ham bare til et så fullverdig medlem av vårt samfunn som mulig, men også til et harmonisk og lykkelig menneske, som, med de hjelpemidler samfunnet gir ham, uten alt for store anstrengelser kan bære den tunge byrde han har fått å bære.

At foreningslivet blant de døve har sine mindre gode sider, skal ikke nektes. Det har det for øvrig også blant de hørende. Tross dette spiller foreningslivet blant de døve en stor rolle for deres åndelige utvikling. Ingen som holder kontakt med døve eter at de har sluttet sin skolegang, vil kunne nekte at tegnspråket spiller en stor rolle i omgangen de døve imellom og at et rikt og godt tegnspråk bedre hjelper til med å utvikle de døve i riktig retning enn et fattig og dårlig sådant. Vil vi i det hele tatt hjelpe til med å utvikle den døve åndelig, bør vi også tenke over hvordan vi enda under hans skolegang skal gi ham de beste hjelpemidler med på veien. Da ett av hjelpemidlene helt sikkert - jetg våger påstå det - er de døves eget tegnspråk, har man rett til å stille spørsmålet om og i hvilken utstrekning døveskolen bør hjelpe de døve å utnytte dette middels muligheter. Vil man fremme den døves åndelige utvikling i det hele tatt, tror jeg at skolen bør rekke en hjelpende håndk, også når det gjelder tegnspråkets forbedring og utnyttelse. Da man ikke kan utrydde tegnspråket, burde det, etter min mening, være skolens plikt å undersøke i hvilken grad den kunne bidra til å ta vare på det på beste måte. Denne sak bør ikke helt overlates til de døves egne organisasjoner, men løses i fellesskap av disse organisasjoner og skolen. Da det ikke er spørsmål om undervisning i et for døve fremmed språk, men riktig anvendelse av deres eget, bør skolens hjelpevirksomhet settes inn i fortsettelsesskolen, ikke i barneskolen. Det er min oppfatning at skolen bør ta på seg denne oppgave, likeså at døveprestene i Norge er inne på rett vei.

Det er ikke logisk samtidig å hevde to motsatte oppfatninger og mene at begge er riktige. Man kan ikke mene alvorlig at «skolen trenger all sin undervisningstid til å føre elevene inn i det språks verden som er blit den menneskelige åndskulturs verden» og samtidig foreslå at elevene ved en fortsettelsesskole for å lære et mer kultivert tegnspråk kan delta i studiesirklre og kurser arrangert av en døveforening. Anser man at elevene har tid til å delta i sådanne kurser, bør det også gå an å få denne tiden regnet som undervisningstid, og dette kan sikkert skolen gi verdifull medvirkning til.

Hilding Zommarin.