Hørselvern

Herr redaktør!

I Deres blad for september 1950 gjør herr Ragnar Woll et nokså hissig utfall mot «omdøpingen» av Landslaget Norges Tunghørte til Norges Hørselvern. Han er ukjent med grunnen til forandringen, sier han, og aner dertil lite om hva som skjer blant de «tunghørte». Allikevel kommer han med en skråsikker fordømmelse av det som er skjedd, pluss en utilsløret beskyldning mot Hørselvernet for unfair propaganda samt smartness overfor publikum!

Jeg synes dette var drøyt kost, herr redaktør, og ufortjent flott og iøynefallende servert! Herr Wolls angrep er imidlertid rettet mot Norges Hørselvern i Oslo, så det er kun av rent personlig interesse og helt for egen regning jeg skriver dette innlegg.

Jeg var selv ivrig talsmann for forandring av «Tunghørtes Vel, Bergen», til «Bergen Hørselvern», og det nye navn ble vedtatt med overveldende flertall på årsmøtet for 1949.

Jeg kan med sikkerhet si, at allerede i det første arbeidsår har det moderne begrep «Hørselvern» vunnet fast hevd hos publikum, og brakt en langt større forståelse for vårt samfunnsviktige arbeid enn det ville vært mulig ved bruk av det misvisende begrepet «tunghørt». - Man kan ikke være tungsmakt, tungluktet eller tunghørt, etter som våre sanser intet har med vekt eller tyngdelov å gjøre. «Tunghørt» er også språklig sett en meningsløshet og står dertil fra gammelt av i et lett komisk skjær, så det bør nå utleveres til latter og likvidasjon!

Jeg synes ikke herr Woll skal være fornærmet på Hørselvernet om uvitende avisfolk ikke vet forskjell mellom døvhet og nedsatt hørsel, slik som det viste seg i Drammen. - Etter et offentlig hørselvernforedrag i Bergen nylig, berettet en avis at her er 60.000 døve i landet og 2000 med nedsatt hørsel! Det er sannelig godt at det ikke er herr Woll som er smart, for da hadde det nok ikke vært greit å være hørselvern! Ærlig talt, la ikke forholdet mellom døve- og hørselvernforeningene ta skade av godtfolks uvitenhet, - den skal vi snart få has på allikevel. Dette er jo en av hørselvernets hovedoppgaver og vil sikkert bli nyttig også for de døve.

Hørselvern er i vår tid, da ca. 10% av befolkningen er mer eller mindre hørselskadd, en samfunnssak av den aller største betydning. Først og fremst gjelder det å redusere disse 10% til det minst mulige ved å drive et iherdig opplysende og forebyggende arbeid hos den friske del av befolkningen. Bare av den grunn er bruken av fantasiordet «tunghørt» blitt en umulighet: Friske mennesker ville nekte å la seg hørsel-kontrollere hos «Tunghørtes Vel», og erfaringsmessig holder de aller fleste hørselskadde seg også borte! Til Hørselvernet derimot, - hvis motto er: «Vern Din Hørsel!» (i tide), - er det ingen som kvir seg for å gå, og selvsagt er det heller ingen som ville finne på å tro at dette har noe med de døve og deres sak å gjøre!

Jeg kan forsikre at Bergen Hørselvern ikke har tat sitt nye navn for å oppnå noe på bekostning av andre, og slet ikke de døve. Den tone herr Woll bruker i sin artikkel, tyder på en innstilling som er ubeføyet, og uforsvarlig mellom foreninger hvis sosiale hjelpearbeide har berøringspunkter av livsviktig betydning for mange mennesker. Jeg vil oppfordre herr Woll til å gå inn for et fordragelig og positivt samarbeid mellom disse foreninger.

Lars Mjelde