Nonneseter kapell høytidelig innviet søndag 12. august 1951
Som tidligere meddelt, har Døves Menighet i Bergen startet med å skaffe seg kirke, og søndag 12. august 1951 fikk Bergens døve sitt lenge følte savn stillet, da Nonneseter kapell ble vigslet til døvekirke av biskopen i Bjørgvin bispedømme, Ragnvald Indrebø.
Det 800 år gamle Nonneseter kloster, var det første kloster som ble sektularisert i Bjørgvin bispedømme, idet kong Fredrik I forærte klosteret til Vincent Lunge og hans arvinger. Klosterbygningene var imidlertid da i en meget dårlig forfatning, og Vincent Lunge ombygget deler av dem som privatbolig for seg, og dete ble senere kalt Lungegården.
Det lille sakristiet, som har ligget halvglemt og bortgjemt inne mellom husene bak biblioteket, ble for vel ett år siden trukket fram i lyset igjen, da døvemenigheten reiste ønsket om å få lov å benytte det som kapell.
Arbeidet ble satt i gang, og en er nå så langt kommet at kapellet er blitt vigslet, og dermed har Bergens døvemenighet fått sitt lenge ettertraktete eget kirkebygg.
Ominnredningen og oppussingen av kapellet, var det klart ville komme på et ganske stort beløp, men Bergens døve, selvsagt med pastor Stueland i spissen, hadde ikke ligget på latsiden hva innsamling til det påtenkte kirkebygg angikk. Menigheten hadde til disposisjon 30,000 kroner. Ett pent beløp - men etersom arbeidet skred fram, ble det snart klart at dette ikke var tilstrekkelig, hvorfor en sendte forespørsel til Bergens Kommune om lån av de 10,000 som manglet. Det var så visst ikke menighetens hensikt å kreve noen bevilgning fra kommunen, og en gjorde oppmerksom på at lånet ville bli tilbakebetalt så snart menigheten så seg i stand til det. Imidlertid satt det, heldigvis, folk i kommunestyret som så stort på tingene, og de forsto sikkert godt hvilket økonomisk løft døvemenigheten var beredt til. For kommunen bevilget sporenstreks de 10.000 kronene som gave til arbeidet. - Det er vel ikke i tvil om at Bergens døve sender mange vennlige tanker til komiteen.
Selve kapellet er meget lite, og det er også meget beskjedent utstyrt. Opprinnelig har kapellet vært sakristi, og en kan enda se rester av døren som har ført inn i selve kirken. Det finnes nå bare to byggningsfragmenter som rester av det gamle Nonneseter Kloster. Eldst er tårnhallen, som en ser like bak biblioteket. Sakristiet, som altså nå er blitt innviet til døvekapell, er neppe eldre enn fra slutten av det 13. århundre. Det er dekket av spissbuet korshvelv med gurter og konsoler. Det er framkastet den teori at dette bygningsfragment er en levning av de byggverk en lot reise for Magnus Lagabøtters gave i 1277.
På grunn av at kapellet ligger inneklemt mellom en rekke bygg, er det meget vanskelig å danne seg ett bilde av eksteriøret, men det skal være uhyre enkelt. Interiøret er meget godt bevart, og også her er den strenge enkelthet gjennomført, her er ingen prakt og overdådighet, men likevel har det lille rommet verdighet og ro over seg. Også når det gjelder kapitellets nyhe utstyr, er enkeltheten praktisert, og alteret er ett utmerket eksempel på hvordan en med beskjedent utstyr kan få ett tiltalende arrangement.
Det er ikke lett å komme til kapellet, og inngangen er heller ikke så tiltalende som ønskelig kunne være. Dette er en sak som imidlertid ikke lar seg løse slik forholdene ligger til rettei dag, sier arkitekt Bjerknes, som ellers har stått for ominnredningsarbeidet. Imidlertid foreligger det en reguleringsarbeidsplan for strøket, og i følge denne vil både tårnhallen og kapellet bli flettet inn i ett parkarrangement.
Innvielsesfestlighetene begynte allerede lørdag afteni Bergens Døveforening, hvor Døves Menighet holdt en enkel fest. Åpningen ble foretatt av Nils Gjerstad, som ønsket alle velkommen, samtidig som han måte beklage at pastor Stueland dessverre hadde fått lungebetennelse og måtte holde sengen. Dette var en trist opplysning, da menigheten og Bergens døve i det hele tatt, jo hadde så meget å takke pastor Stueland for. Han har hele tiden vært ildsjelen i arbeidet, og nå, da drømmen var blitt til virkelighet, skulle han altså bli forhindret fra selv å kunne være til stede. Men det ble like fullt gitt uttrykk for takknemligheten overfor menighetens prest, selv om han var fraværende. Det ble besluttet, med uvanlig samstemmighet, å sende ham en hilsen fra alle de tilstedeværende, og hver eneste fikk være med på denne hilsen, ved selv å undertegne den.
Pastor Sandvik, Trondheim, tidligere døveprest i Bergen, overtok pastor Stuelands rolle, så langt han rakk det. Tilstede var dessuten pastor Bonnevie-Svendsen, pastor Støylen, pastor Hammer og Peder Gilsvik, Stavanger, som møtte som representant for døvemenigheten i Stavanger.
På grunn av den beskjedne plass i den nye døvekirke, så en seg nødsaget til å utdele adgangstegn til kirken, og det ble nødvendig med to gudstjenester utenom selve vigslingen av kirken. Utdelingen ble foretatt om kvelden.
Pastor Sandvik åpnet hilsningstalene fra de forskjellige døvemenigheter. Han hilste fra Døves menigheti Trondheim, som ønsket alt godt for sine døve venner i Bergen og gledet seg sammen med dem over den nye kirke. Han overrakte også en gave fra menigheten til den nye kirken, samtidig som han bar fram pastor Stokkes beklagelse over ikke å knne være til stede.
Neste taler var pastor Bonnevie-Svendsen. Han sammenliknet døvemenighetene med menigheten i Antiokia, hvor han en tid i forveien hadde vært. De døve er ikke så meget med i de kirkelige handloinger som de hørende, f. eks. er de forhindret i å kunne samstemme i salmesangen, men i likhet med menigheten i Antiokia, er allikevel de døves menigheter tydeligvis glad i sine prester. Derpå ga han en oversikt over utviklingen av prestegjerningen for døve i Norge, fra den spede begynnelse like før århundreskiftet, da hans far, som den eneste prest for døve, reiste land og strand rundt i sitt kall, fram til i dag, da døvemenighetene har 4 fast ansatte prester, 3 hjelpeåprester og, medregnet det nye kapell i Bergen, 4 døvekirker. - Han overbrakte til slutt de hjerteligste hilsener fra menigheten i Oslo og overrakte et vakkert krusifiks som gave fra menigheten. Egentlig var det meningen at menigheten i Oslo selv skulle hatt det til den planlagte nye kirke der, men da det er uvisst når planene kan bli realisert, samtidig som Bergen hadde behov for det, hadde menigheten besluttet å skjenke krusifikset til den nye kirken i Bergen. - Krusifikset er ca. 500 år gammelt.
Derpå hilste Peder Gilsvik fra menigheten i Stavanger, og ønsket den nye kirken måte bli ett naurlig samlingssted for de døve i Bergen. Han overrakt også en pengegave til innkjøp av fornødent utstyr til kirken,
---
Søndag 12. august kl. 11 kom det store øyeblikk, da de første kirkelige handlinger i kapellet på 400 år tok til.
Biskop Indrebø holdt vigslingstalen i tilknytning til ordene: «Kom Jesus Kristus i hu». Biskopen minnet til en begynnelse om at vi mennesker har så lett for å glemme hverandre, og at det derfor er så godt å bli minnet om at Gud aldri glemmer oss, han som ga oss livet. Samlingen om Hans ord i dette kapellet, skal minne oss om å hjelpe oss til troen åpå Jesus Kristus, løfte oss oppover, og her skal evangeliet om Jesu kjærlighet lyde, døpefonten skal minne oss om at Jesus tar i mot de små, og ved konfirmasjonen skal vi bli minnet om Ham. Han vil tale til oss om sin kjærlighet, fra alter og prekestol.
- Dette er ingen ny kirke. Den er omkring 700 år gammel. Også den gang ble Guds ord lest, også da var det hjerter som trengte det.
Biskopen var glad for at Døves Menighet nå hadde fått sin egen kirke, men da må den også brukes, så alle kan finne veien til kirken. - Han ønsket alt godt for alle som kom til å ferdes i kirken og velsignelse over alle som kommer inn under det gamle hvelv.
Deretter foretok biskopen den høytidelige innvielse, og erklærte derpå huset innvidd i den treenige Guds navn.
Etter selve innvielsen, talte pastor Bonnevie-Svendsen over dagens evangelium, den døvstumme som ble helbredet. Jess var den første som oppdaget at de døve også var mennesker. Døvhetens byrde er forferdelig, sa han, intet isolerer så meget som døvheten. Men mange mennesker i dag søker å hjelpe de døve. I disse dager åpnes et skolehjem for døve.
En liten stund etterpå ble det holdt en ny gudstjeneste både for døve og for endel innbudne. Ved denne anledning talte og forrettet pastor C. Bonnevie-Svendsen.
Så var det kirkekaffe i de døves lokaler i Vestre Torvgt. 20. Også ved denne anledning ble det holdt en rekke taler. Hr. Nils Gjerstad åpnet og ønsket velkomme. Dette er en stor dag for menigheten, da den har fått sin egen kirke. Det er 150 døve i Bergen, og man har klart å samle inn 30.000 kroner til innredning av kirken, og dette er mest samlet inn blant de døve selv, således har vi bl. a. fåt gaver til kirken fra de døves menighet i Stavanger, Oslo og Trondheim. Det er alt et resultat av samhold, vi takker meget for alt og gleder oss over det som er skjedd.
I pastor Stuelands sykdomsforfall takket pastor Agnar Sandivk de som hadde hatt med kirkearbeidet å gjøre, først Fortidsminnesmerkeforeningens Bergensavdeling for gaven ved at de døve har fått det gamle kapell til bruk. Bergens kommune og de kirkelige myndigheter, arkitekt Bjerknes, som har ledet arbeidet, byggmesteren og håndverkerne som har utført arbeidet. Naboene må heller ikke glemmes, og han takket videre biskopen og alle som hadde bidratt til det utmerkede resultat.
Arkitekt Bjerknes takket fordi han hadde fått lov å være med på dette arbeid. Det var en glede for Fortidsminneforeningen at de døve kan benytte bygningen til kirke.
Fungerende ordfører materialforvalter Waal gratulerte de døves menighet med ny kirke innenfor de gamle murer, takket også arkitekten for vel utført arbeid.
Sokneprest Georg Madsen, som var formann i Bergens døvemenighet 1902-1912 og som var blant de innbudne gjester, tok fram flere trekk fra sin formannstid og overrakte foreningen et bilde av de døve første hytte.
Det ble referert flere telegrammer som var kommet i anledning av kirkeinnvielsen, og tilslutt brakte Norske Døves Landsforbund en hilsen.
Om ettermiddagen var det igjen en gudstjeneste i den nyinnvidde kirke og neste dags formiddag var det nattverdsgudstjeneste.