Velg bakgrunnsfarge:
Tegn og Tale nr. 8/1957:

Anvend aldri benevnelsen DØVSTUM!

På offentlig hold har man forlengst avskaffet benevnelsen døvstum, men det viser seg dessverre at det fremdeles finnes aviser her i landet som ikke har oppdaget det. For bare noen uker siden ble det i en av landets største aviser benyttet titel hvor “døvstum” var fremhevet, og det vakte ikke liten forbitrelse blant de døve. Vi håper at det bare var et uhell fra vedkommende journalists side at en slik benevnelse ble benyttet, for vi vil jo helst tro at det er fra pressen vi kan vente støtte når det gjelder å rydde gamle fordommer ut av verden, og vi håper den i tiden framover må foregå med et godt eksempel.

Også i våre naboland strir man med å bli kvitt denne hel feilaktige benevnelsen, og vi har fra en gammel venn, Lars Bjørn, fått et innlegg han hadde i dagspressen og hvor han bl. a. skriver: Det er en gammel slendrian at denne benevnelsen fremdeles anvendes, og den er helt misvisende. De fleste døve har nemlig ingen feil ved sine taleorganer. Den manglende taleferdighet er en følge av døvheten

Det er åpenbart, at når man ikke kan høre sin egen eller andres røst, kan man vanskelig regulere talen, uten at den blir mere eller mindre utydeligog egenartet. Vi døve lider meget under benevnelsen døvstum, som virker degraderende. Det er nok med at vi er døve, om vi ikke også skal stemples som stumme. Det er jo unødig å legge mere sten på vår tunge byrde. Sløyf derfor benevnelsen døvstum både i tale og skrift. Spesielt avisene bør her foregå med et godt eksempel, for det trykte ord har som bekjent en suggerende innflytelse.

Almenheten bør lære å forstå forskjelen mellom helt døv og tunghørt; de siste har mer eller mindre hørselsrester og kan nyttiggjøre seg høreapparater. Men de døve kan ikke høre tale om man skriker aldri så høyt. Det er da også en stor feil å gjøre dette. Men den nå så gode undervisning på døveskolene, lærer de døve seg munnavlesning og kan uten vanskelighet avlese en samtale om man bare taler tydelig og uten nervøsitet. Ved høyrøstet tale blir munnstillingen utydelig, og det gjør det vanskeligere for de døve å forstå.

De hørende bør med glede ta det lille besvær som følger med å tale med en døv, om ikke for annet, så i takknemlighet over å ha fått beholde hørselens gudegave.

Red.