De døves morsmål

Med tegnspråket står og faller de døves innbyrdes kontakt

En god venn av meg skrev og spurte hva jeg mente, da jeg nevnte at tegnspråket var de døves morsmål. Han var rent ut såret ved tanken på at det svenske språket ikke skulle være hans morsmål. Og nå ser jeg at en annen av mine høyt skattede venner er blitt såret av samme grunn. Også når man vil være de døves venn kan man ufrivillig såre dem.

Først vil jeg vel her klarlegge hva som menes med de døves morsmål. Jeg for min del mener at morsmålet er det språk barnet lærer seg hjemme av seg selv. Morsmålet er det språket som vi naturligst uttrykker oss på.

Siden spør vi: Hvilket språk lærer et fra fødselen døvt barn først? Det vet vi: tegnspråket, riktignok et primitivt tegnspråk, men det er barnets eneste mulighet til å komme i kontakt med sine omtgivelser, om ikke foreldrene medvirker til å lære det å forstå tale.

Den som i sine tidlige barneår har mistet sin hørsel har innen han ble døv lært å tale, og svensk er da hans morsmål. Men på grunn av døvheten blir taleferdigheten og språket glemt. Barnet vet ikke at alt som skjer, alle ting, har sin benevnelse. Jo tidligere et barn blir døvt, desto tidligere glemmer det sin taleferdighet, men jo senere det blir døvt jo lenger husker det språket.

Disse to elevgrupper utgjør den største delen ved døveskolene. Begge grupper har det felles at barna ikke kan tale når de kommer til skolen. I lærerkretser kalles disse de «egentlige» døve. Disse barn lærer seg litt etter litt å tale på skolen, lærer ordenes betydning og bøyning, samt leppeavlesningens vanskelige kunst.

En slik døv kan tale med sin lærer, sin familie og noen bekjente. Dermed tror de at de kan klare seg ute i den fremmede verden. Men siden begynner vanskene.

Fremmede mennesker snakker med små munnbevegelser og er vanskelig å avlese. De unge døve er for unnselige til å spørre på nytt. Mange ting blir uklare. Og det er ergerlig at disse mennesker ike forstår hva den unge sier. Den døves uttale er kanskje annerledes. Det er besværlig å samtale. Og skriver han ned hva han vil ha sagt, kan det hende at den som leser det, ser uforstående og forundret ut. Den unge døve vil nødig skrive når han merker at han ikke skriver som andre. Han er så redd for å skrive at han ber sin hørende venn å skrive for seg selv til sin døveprest. Når jeg merker dette, spør jeg meg selv: Er det vanlig at døve ikke tør skrive til hørende? Ikke for alle, men for mange er det så vanskelig å skrive brev at de heller ber en venn å ringe om ting man like gjerne kunne skrevet om. Min oppfatning om at mange døve nødig skriver brev på grunn av at de ikke behersker språket, er blitt meget sterkere.

Jeg skammer meg på de hørendes vegne, for jeg har til og med truffet lærde mennesker som har påstått at de døve i alminnelighet er mindre begavet. Da jeg krevde en forklaring på en slik påstand, har svaret vært: «Det kan man jo se klart på deres skrift». I begynnelsen ble jeg alltid opprørt over en slik dumhet. Men i de senere år har jeg synes det var riktigere å forklare årsaken til de døves språkvansker, nemlig at barna når de kom til skolen ike hadde noe språk, at de kom til skolen altfor sent og at skoletiden er for kort. Et fremmed språk kan på disse forutsetninger ikke læres fullstendig. Heller ikke kan vedkommende som kritiserte lære seg et fremmedspråk fullstendig på skolen til tross for at han, da han begynte på skolen behersket sitt eget språk fullt ut. Det er en helt annen sak og mye vanskeligere å lære seg et språk når man ikke vet at der finnes noe språk. Det er altås ikke slik at de egentlig døve er dummere enn andre mennesker, men deres undervisning er mangelfull.

- Om den som kritiserer de døve skulle gjøre seg det besvær å lære seg tegnspråket, og siden åndelig måle krefter med den døve, er det ikke gitt at vedkomm3ende ville vinne. For det språk som den egentlige døve (en person som har lært seg å tale på døveskolen) uttrykker seg med, sine tanker og følelser, naturligst og friest på, er tegnspråket.

Visselig begrenses språkets anvendelse til en liten krets av døve. Men der kan de døve føle seg «hjemme». Dette kommer sikkert av at foreningen betyr mere for de døve enn for noen annen samfunnsgruppe. Kontakten med de hørendes verden opprettholdes gjennom tale og skrift. For å forbedre denne kontakten er det nødvendig at de døves undervisning blir forbedret. Døvelærerne har snakket om dette i årevis, men staten har vendt det døve øret til. Det er derfor å ønske at de døve selv med mere ettertrykk går inn for kravet om å få en mere effektiv undervisning før skolealderen, i og etter skolen. Også de som er klar over tegnspråkets enestående betydning for de døves innbyrdes kontakt, forstår at de hørendes språk i størst mulig utstrekning må bli de døves eiendom.

Det ovennevnte berører de fleste døve. Men man må også være oppmerksom på at det blant de egentlige døve finnes døve som har ervervet seg rent gode kunnskaper i svensk. De er glad i litteratur og skriver et feilfritt språk. De fortjener spesiell oppmerksomhet, for de har så gode evner at de om de hadde vært hørende, sikkert ville vært dyktige akademiske borgere så som magistrater, ingeniører og kanskje leger. Disse egentlige døve som har lest på egen hånd, har som regel i sine organisasjoner fått framtredende tillitsverv, som de fullt ut fortjener.

I de døves verden finnes også personer som først er blitt døve i folkeskolealderen eller senere. Det råder ingen tvil om deres morsmål, for de har aldri vært døvstumme. Av disse har mange uselvisk tjent den majoriteten blant døve som har språklige vansker. Det samme må sies om de hørselskadde som virker blant de døve. Noen av disse hørselskadde har gått på døveskolen fordi det ikke finnes egen skole for dem. Også disse personer har innen de kom på skolen kunnet tale, og taler med stor letthet i sammenlikning med de egentlige døve.

Når man taler om de døves språk-vansker, så gjelder det altså de egentlige døve. Når vi sier at tegnspråket er deres morsmål, konstaterer vi bare at språket for deres vedkommende fyller de krav vi stiller i begynnelsen. Her er ikke snakk om den minste nedverdigelse. Om noen skulle, så måtte det vel være de døve selv som overfor offentligheten forsvarte sitt vakre språk. Tegnspråket er et virkelig levende språk, som en liten minoritet i vårt land anvender. Vår svenske minoritet elsker sitt språk og verger det. Det er forbi med de tider da de døve lærte å skamme seg over sitt språk. Den som ennå forsøker å si: «Bruk ikke tegn, det er bare aper som bruker tegn», han bør betraktes som en gammel museumsgjenstand.

Spørsmålet om tegnspråket kan ikke være gjenstand for uenighet blant de døve, for med det står eller faller deres innbyrdes kontakt.

Lauri Paunu
(Kuurojen Lehti)