Av Per Anderson
Til tross for at jeg nå, som følge av min høye alder, nærmest er blitt bare tilskuer til striden om undervisningsmetodene i våre skoler for døve, må jeg be om plass for et svar til redaktørens spissartikkel i nr. 17 av Tegn og Tale: «Hvorfor ikke gjøre et forsøk?»
Jeg har to grunner til å gjøre dette. Den første er den at nevnte artikkel er skrevet i en forsonlig tone. Redaktøren innleder med at både døvelærerne og de døves talsmenn, som vil ha tegnspråket innført i barneskolene, bygger sin oppfatning på erfaringer og forsåvidt er i god tro. Dette høres svært pent ut. Men så slutter artikkelen med en stygg insinuasjon om at det kanskje fra lærerhold blir regnet som et prestisjetap om man ga etter for kravet om å bruke tegn i klassene, og dette er den andre grunnen til at jeg griper til pennen. Jeg kan ikke lese denne redaksjonsartikkel uten å bli sittende igjen med et sterkt inntrykk av at den er skrevet uten inngående kjennskap til de historiske kjensgjerninger når det gjelder de problemer det her er tale om.
Først erfaringene. Det er et ubestridelig historisk faktum at det har vært gjort forsøk med tegn og tale i klasseundervisningen, og resultatet ble at tegnspråket tok overhånd, slik at vedkommende skole fikk preg av å være en tegnspråkskole. Slik gikk det f.eks. i Tyskland i begynnelsen av 1800 årene, etter at Samuel Heinicke, den ivrige forkjemper for talemetoden, var død, og i våre dager blir det regnet for et stort framskridt at overlærer Hill i Weissenfels reformerte undervisningen i retning av å bruke mindre og mindre tegn i klasseværelset etter hvert som elevene kom opp i de øverste klassene. Den samme utvikling fant sted i Holland, i det realistiske England og ved mange skoler i USA.
De samme erfaringer ble gjort her i landet av skolestyrer Balchen, som med tilskott av Staten tok til med sin taleskole i hovedstaden 1848. Etter hva jeg har hørt om ham, tok han mange naturlige tegn til hjelp i småklassene, særlig i bibelhistorietimene, men i sine senere år brukte han færre og færre tegn etterhvert som elevene rykket opp i de høyere klasser. Hans ettermann som leder av Balchens skole (senere oslo off. skole for døve) J. A. Fjørtoft var en meget flink lærer, men en ivrig motstander av å bruke tegn i klasseundervisningen. Det samme var tilfelle med flere av hans flinkeste lærere, f.eks. frøken Ingrid Wezelsen. Jo, det er flere som sitter inne med årelange erfaringer om hva bruken av tegnspråk i klasseopplæringen fører til.
Her er det nødvendig å gjøre merksam på et forhold som jeg tror gjelder i alle norske skoler for døve idag. I faget undervisningsmetodikk, et viktig fag for de unge pedagoger som vil bli døvelærere, bruker vi uttrykket mimikk og naturlige tegn som et hjelpemiddel til å gjøre talespråket levende for de døve. Vi skjelner da mellom naturlige tegn og de døvstummes tegnspråk.
Nå synes jeg at jeg ser min venn Thorbjørn Sander sprette opp og gjøre merksam på at han i en artikkel i Tegn og Tale har hevdet dette syn: Tegnspråk og tegnspråk er to forskjellige ting, og det vi døve vil at døveskolene skal ta seg av er ikke å innføre tegnspråket i skolene, men vi vil at lærerne skal bruke visse hjelpetegn sammen med tydelig tale, slik som døveprestene gjør i kirken.
Det låter svært bra. Men jeg fristes til å minne om noen ord som en gammel vismann en gang sa: »Det å være skolelærer er både en videnskap og en kunst». Videnskap betyr ikke bare en masse kunnskaper, men også evnen til å ordne dem og vurdere dem lovmessig, og kunst vil si at vedkommende må sitte inne med personlige kvalifikasjoner, evner og muligheter som vedkommende har fått som en nådegave av sin skaper, og som han (eller hun) har utviklet videre gjennom årelange studier. Mener vi at den gamle vismanns ord gjelder for skolelærere i sin alminnelighet, så vil jeg påstå at den siterte setning gjelder i særlig grad for døvelæreren. Det er ikke hvemsomhelst som har forutsetninger til å felle skråsikre dommer om de problemer han får til oppgave å løse. Det er ihvertfall ikke nok at han personlig kjenner mange døve, ikke en gang nok at kanskje hans foreldre er døve.
Alle innser at barn som er født uten hørsel blir døvstumme, og at de prøve å gi uttrykk for hva de ønsker og vil med tegn og fakter. Det var ut fra dette faktum at den lærde og fromme franskmann abbé de l'Epée bygde opp sitt tegnspråk og gjorde dette til grunnlaget for sin opplæring av elevene. Han innså imidlertid snart at de helt naturlige tegn ikke utviklet barnas tenkende evne i nevneverdig grad, og han konstaterte (= laget) derfor etter hvert en masse konvensjonelle tegn, det vil si tegn som ikke uten videre kan bli forstått, men hvis begrepsinnhold må bli innøvd med eksempler fra det levende liv. Men - og det skal vi merke oss - han skapte disse tegn ut fra en klar bevissthet om at dette tegnspråk var et språk for de døvstummes øyne, ikke for deres ører, og derfor måtte det få helt andre språklige former enn ordspråket har. Tegnspråket er et språk av bilder, ordspråket et språk av lyd, og dette lydspråket er i løpet av mange tusen år i menneskets utviklingshistorie blitt ikke bare et kontaktmiddel mellom barn som har hørsel og omgivelsene, men det er blitt en virksomhet i barnets sjel, slik at det i løpet av de første leveår venner seg til å bruke sin tenkende evne i takt med at det lærer sitt morsmål. Hva dette har å si er det dessverre svært mange som ikke helt ut forstår eller vil ta konsekvensen av.
Jeg må få lov å nevne et par eksempler. Som nevnt vil de døves talsmenn at også de som er født døve, skal lære ordspråket, men de innser ikke, eller vil ikke ta konsekvensene av at de fakter og tegn som døvstumme små barn prøver å gjøre seg forstått med er et meget primitivt språk, et høyst personlig språk til samtale med de personer barnet daglig er sammen med. Dette språk av bilder er i sine grunntrekk internasjonalt, men har ikke noen skriftlig form, det er et samtalespråk uten skriftspråk, og det blir derfor lett splittet i "dialekter", etter som det blir brukt bare av en liten gruppe mennesker som daglig er sammen. Det kan ikke brukes til brevskriving, og heller ikke til f.eks. lover eller livsregler som kan gå i arv til neste generasjon. (Det måtte i tilfelle være som noe i likhet med stumfilmen, som jo også er et språk av bilder.) Etter hvert som også de døve ble organisert i foreninger, og foreningslivet kom til å omfatte både døvstumme og uegentlig døve fra forskjellige kanter av landet, som følte trang til å komme sammen til drøfting av felles problemer, så viste det seg særlig etter at foreninger i flere land fikk kontakt med hverandre, at det vilde være en meget stor fordel om alle brukte de samme tegn for de samme begreper, de samme ord. Nå har et sakkyndig utvalg i 12-13 år arbeidet under flere dager lange møter hvert år med å løse den oppgave å lage et felles tegnspråk til bruk ved landsmøter og nordiske kongresser for døve fra Danmark, Finnland, Norge og Sverige. Og man er ennå ikke kommet til veis ende med den oppgaven. Dette gir atskillig å tenke på med hensyn til påstanden om hvor lett tegnspråket er for de døve.
Et annet eksempel. Den danske forstander, dr. philos. Georg Forchhammer, hvis hustru var døv, gjorde en oppfinnelse som, teoretisk sett, må kalles genial. Han konstruerte et system av hjelpetegn, ganske enkle håndstillinger og fingerbevegelser, som gjør det lett å skjelne mellom de språklyder som det er vanskelig å se forskjell på under muntlig tale, f.eks. ben, og pen og mén, tåre, dåre, når det, bunn, munn, pund, sang, sag, sak, osv., altså fonetiske hjelpetegn, som bare kan bli brukt sammen med ordspråket og ikke har noe av det en kan kalle tegnspråkets sjel eller eiendommeligheter som bildespråk. En skulde helst tro at denne videnskapelige oppfinnelse, som dr. Forchhammer ventet seg meget av, og som mange døve og også mange døvelærere i Danmark hadde store tanker om - en skulde tro at dette munn-hånd-systemet måtte innvarsle en radikal reform av døveundervisningen. Men såvidt jeg vet viser erfaringene at dette enkle system av hjelpetegn til ordspråket ikke maktet å avskaffe de døves bruk av "døvstummespråket" eller "tegnspråket" som med sin logiske utforming som et språk av bilder i dag er i bruk i foreningslivet i de skoler som med stort håp tok til med å innøve munn-hånd-systemet. Nei, tegnspråket lar seg ikke utrydde i de døves foreningsliv. Og etter min mening må det bli en av foreningslivets største oppgaver å kultivere dette språket i foreningslivet. Barneskolens første og største oppgave er og vil alltid bli å innøve ordenes språk i barnesjelen, så dette språk kan bli den kraft i barnets sjel, som gjør mennesket til et høyere vesen enn hvilketsomhelst dyr.
Et tredje eksempel. For en del år siden var det en talsmann for de døve, en i høy grad "uegentlig døv" fordi han mistet hørselen etter at han hadde begynt på folkeskolen, som skrev en meget kritisk artikkel i Tegn og Tale. Meget misfornøyet med det sørgelig ordfattige språket elevene kunde bruke når de var ferdige med barneskolen, fant han ut at døvelærerne var alt annet enn flinke. Han sluttet med å si omtrent som så: Nei, før en klasse døve fram til studenteksamen, så skal vi ta hatten av for dere! Og botemidlet var såre enkelt: Ta tegnene til hjelp i undervisningen! Jeg sier ikke noe om at døvelærerne fant det nokså ulønnsomt å innlate seg på å debattere mot en slik mangel på pedagogisk innsikt når det er tale om døveundervisningens problemer.
Nei, la oss være fri for insinuasjonen om prestisjehensyn!
Den er en utilbørlighet.
Oslo, den 28.10.1960
La meg først få rette en takk til herr Per Anderson, fordi han her i Tegn og Tale har imøtegått meg, og lagt problemene fram på en så klar og utvetydig måte. Men jeg har en bønn til Dem, gamle gode venn, og de øvrige døvepedagoger: Betrakt ikke uttrykket "prestisjetap" som en insinuasjon, for det er det på ingen måte ment å være. Jeg kan tvertimot forsikre Dem om at jeg ser med beundring og respekt på det arbeid døvelærerne utfører med de døve barna, og at jeg fullt ut forstår å vurdere deres innsats i skolen!
Deres svar viser at der har vært gjort et forsøk og med negativt resultat, og det har fått meg til å se saken også fra døvelærernes synspunkt, og det er jeg glad for!
Jeg tror jeg har samtlige voksne døve med meg, når jeg uttrykker håpet om at det må bli et godt vennskap mellom døvelærerne og oss! Jeg skal ihvertfall her i Tegn og Tale gjøre mitt beste for å medvirke til at så kan skje!
Med vennlig hilsen
Per Anderson
Redaktøren (Finn Johansen)