Sokneprest Borgenvik død

Sokneprest Erik Anton Borgenvik i Strømsø og Tangen menighet, Drammen, er plutselig død, 63 år gammel. Det er budskap som ikke bare hans menighet, men alle som lærte sognepresten å kjenne, vil motta med dypt vemod. Det var bare et år sogneprest Borgenvik fikk virke i menigheten her, men alle han komi kontakt med, mottok intrykk av en varmhjertet forkynner og et vennligsinnet menneske, som man skjønte ville alles beste.

Erik Anton Borgenvik var født i Haugesund, han ble student i 1916, cand.teol. i 1922 og bestyrer av misjonærstasjonen Soatana på Madagaskar fra 1925 til 1932, hvoretter han ble ansatt som misjonsprest på Betafo stasjon og virket der til 1946. Han har dessuten bestyrt andre misjonsstasjoner i tidsrummet fra 1935 til 1946.

Sogneprest Borgenvik var en menighetsbygger. Særlig står han for oss slik når vi tenker på det livsverk han nedla på misjonsmarken og da ikke minst i å skape den store døveskolen på Madagaskar.

Den 10. juni 1960 ble han utnevnt til ridder av den franske æreslegion for sitt kristelige, sosiale og humanistiske arbeide - særlig blant døve og blinde på Madagaskar i løpet av 35 år. Det var den franske høykommissær som innstilte ham til denne høye utmerkelse.

Da E. A. Borgenvik ble innsatt i sitt embede som sogneprest til Strømsø og Tangen, var kirken fylt, og til velkomstfesten om ettermiddagen motok sognepresten og hans hustru talrike bevis på at de var velkommen i menigheten. Det ene året sognepresten fikk virke her har vært nok til at hans minne alltid vil bli bevart i respekt og takknemlighet. Hans helse var ikke god etter alle de mange år på misjonsmarken. E. A. Borgenvik gav sine siste krefter i det kall som var hans.

Igår skulle han ha forrettet Gudstjeneste med konfirmasjon i Tangen kirke. Det ble en Gudstjeneste i vemodets og savnets dype alvor både i Strømsø og Tangen da budskapet om sogneprestens plutselige bortgang ble meddelt. Ikke minst var det vemodig for hans konfirmanter som Hans ihøst har forberedt til deres høytidsdag.

Der blir stor sorg iblant oss etter Borgenvik. - En trøst i savnet er allikevel at han talte om døden som en vakker inngang til himmelen, et håp som alltid fikk hans ansikt til å lyse av glede.

Vi står med rike minner tilbake fra dette år vi som kolleger fikk arbeide sammen med ham. Vi ønsker Guds velsignelse over hans hustru og barn.

Fred med hans minne.

R.H.