Foreningen og vi

Vi vet alle at en forening er en sammenslutning av en del personer som har noe til felles, eller samme interesser og mål å arbeide for.

Men få av oss tenker vel over hvilken stor betydning våre døveforeninger i grunnen har for de døves åndelige utvikling, dens evne til å bryte døvhetens isolasjon, og således hjelpe til med å gjøre de døve til selvstendige, opplyste og nyttige medlemmer av samfunnet.

Er vi klar over at vi tross alt har meget å takke våre døveforeninger for?

La oss se litt på de døve som bor ensomt rundt omkring i landet og som ingen kontakt har med en døveforening.

Når de går ut av skolen, er de selvbeviste, er de selvbevisste, livsfriske ungdommer, men trefer man dem igjen noen år senere, etter et opphold hjemme, hvor de ingen kontakt har med døve, vil man merke forandringen.

De er blitt tilbakeholdne og usikre i sin framferd, isolasjonen har satt sitt preg på dem, og de er blit berøvet sin selvtillit.

Jeg møtte mange slike tilfelle på min reise til stevnet i Nord-Norge i sommer. Det var en voldsom forskjell på de døve som kom fra byer hvor foreninger fantes, og fra de steder hvor der ingen døveforening var.

Dette kan kanskje gi oss noe å tenke på. Kanskje kan det hjelpe oss til å se verdien av vår egen døveforening! Hjelpe oss til å forstå hvor heldige vi er som har en forening som kan være til gavn og glede - og som kan samle.

Jeg tror ikke det er mange som kan se sin egen døveforening fra denne siden, at den virkelig har sin del i vår framgang. At den på en måte har sin del i at vi i dag kan føle oss på like fot med andre mennesker i samfunnet.

Når vi lærer å se vår forening fra denne siden, lærer å tenke: Hvordan ville det vært her i byen uten forening, uten feriehjem, uten sammenkomster hvor jeg kan hygge meg sammen med mine venner og skjebnefeller? Om vi forsøkte å tenke lit på den måten, tror jeg at vi ville bli mere glad i foreningen vår, forstå å verdsette den høyere enn vi gjør i dag!

At foreningene er et verdifullt innslag i et moderne samfunn viser den støtte stat og kommune gir våre foreninger. Vær sikker på at disse ikke gir ut penger til noe som er unyttig. De forstår verdien av en døveforenings innsats, og så gjelder det altså for oss å ta vare på og verne om disse verdier.

Hvem er foreningen? Jo, foreningen, det er du og jeg! Det står og faller på hver enkelt av oss om vår forening skal fylle sin oppgave. Det står på oss om vi gjennom den skal arbeide oss fram til en plass i solen. Alene formår vi intet.

En gang ble vi døve på en lite smigrende måte beskrevet som: “Ikke som andre”. Det var ikke morsomt, da det let kunne gi et feilaktig inntrykk av de døve. Våre foreningerog vår organisasjon grep da straks inn til forsvar for de døve og rettet opp en del av de uheldige følger av en slik uttalelse.

Som vi ser, er en forenings virkefelt sort og strekker seg over mange områder. Alltid arbeider den for det ene mål: Hjelpe sine medlemmer! Men for at foreningen skal kunne hjelpe medlemmene, må medlemmene støtte opp om foreningens arbeid! Det lyder rart, men det er i virkeligheten slik. Vår døveforening er en slags hjelp til selvhjelp! Eller skal vi si det mere klart: Ingen innsats, ingen mulighet for å hjelpe.

For å unngå at folk får et galt inntrykk av de døve, er det behov for opplysning. En forening som arbeider aktivt er et opplysende organ. Dens arbeid blir lagt merke til, og almenheten forstår at de døve har sitt foreningsliv, sine egne interesser, akkurat som et hvert annet menneske. Utad er altså våre døveforeninger de døves beste talsmenn. Derom er det ikke tvil.

Det indre foreningsliv er et mere ømtålelig emne. Det er nemlig så mange forskjellige interesser som gjør seg gjeldende, og meningene er meget delte blant medlemmene. Vel, det er som det skal være! Men én ting må man ha for øye, selv når diskusjonens bølger går på det høyeste, og det er: at foreningens ve og vel må komme i første rekke! Det er i grunnen ikke så vanskelig om hver enkelt rett og slet glemmer sin egen høye person! Og lykkelig er den forening som har mange slike medlemmer!

Red.