Velg bakgrunnsfarge:
Fra Tegn og Tale nr. 16 / 1964:

Pantomime for døve

En redegjørelse fra
Insruktøren for de døves pantomimegruppe i Oslo, Imre Ivánka

Før vi begynner å snakke om pantomime for døve, vil jeg gjerne gi en enkel definisjon av hva pantomime egentlig er.

Pantomime er stumt spill, stumt teater, hvor man gir uttrykk for sine følelser, tanker, famstiller situasjoner ved hjelp av sin kropp, sine bevegelser og mimikk. – Det er mitt utgangspunkt også når jeg snakker om pantomimens betydning for døve.

Men før jeg går videre, vil jeg gå imot en påstand som er temmelig utbredt både blant hørende og døve: ”Døve er bedre til å spille pantomime fordi deres tegnspråk gir dem en god og grundig forhåndstrening.”

Tilsynelatende har man rett når man hevder at den som bruker hendene mer til å utrykke seg, må være bedre rustet til å spille pantomime enn andre, men når man tenker på hva som er hensikten med å bruke tegn, og hva som er målet med å spille pantomime, blir forskjellen klar.

I pantomime gir man uttrykk for sine følelser ved hjelp av sin kropp, sine bevegelser og mimikk. I pantomime har man ikke bruk for ordet.

Tegn er derimot noe som direkte tilsvarer et ord eller et begrep. Det finnes selvfølgelig et antall tegn som er veldig lik pantomimen. Jeg tenker på en del av de naturlige tegn. Den trening man får ved å bruke tegn daglig, hjelper bare i en viss grad til å spille pantomime. Det lar seg ikke nekte at hendene er mere følsomme, men siden målet er forskjellig, blir det vanskelig å overføre denne følsomheten til scenebruk.

Et annet eksempel: De som bruker stemmen daglig og snakker godt, behøver ikke nødvendigvis være de beste talere eller skuespillere.

Dette var jo et lite sidesprang, og nå vil jeg gjerne fortelle om hvorfor pantomimen – etter min mening – betyr så meget for døve. Og jeg vil gjerne begynne med å gå tilbake i tiden.

Pantomimen er like gammel som menneskeheten selv. Fra tid til annen dukker den opp, blir populær, så forsvinner den for å dukke opp igjen hundre år senere. Ved siden av talens bruk, har vi fått den gave også å kunne utrykke oss ved hjelp av vår kropp og våre bevegelser. Mennesket har alltid hatt behov for å uttrykke seg, og vi har flere forskjellige uttrykksformer til rådighet. En av dem er pantomimen. Den er like verdifull som de andre former, og den ble ikke til for å erstatte ordet, men for å stå ved siden av ordet som dets likemann.

Hvorfor har mennesket behov for å uttrykke seg?

Jo, for å bli kjent med livet.

Å hanskes med virkeligheten, er ikke alltid lett, men når vi kan avbilde den, så kommer vi et stykke nærmere de problemer vi har å gjøre med. Å avbilde noe, er aldri det samme som å lage det nøyaktig maken til originalen, men at vi best mulig skal kunne se en prosess som foregår omkring oss og i oss. Vi vil lære av det; vi vil lære å kjenne livet. Det er målet for all kunst, og det er dens eksistensgrunnlag.

Døve er ingen unntakelser i så måte. De har også et behov for å bli kjent med livet, med det som skjer omkring oss, med det som skjer i oss. Døve kan skrive og tegne, men det talte ord hra vanskelig for å nå dem. Det kan derimot en bevegelse. Pantomimen kan formidle dem mesteparten av det som de må gå glipp av på grunn av de nevnte vanskeligheter. Det er det viktigste moment når det gjelder pantomime for døve. Det de ellers bare kan erhverve ved hjelp av lesning, kommer til dem som en teateropplevelse, med alle de fordeler som teateret kan by på: Følelse av fellesskap i salen og på scenen, personlig kontakt med levende mennesker på scenen. Man opplever ting, lærer ting å kjenne som man ikke hadde kjennskap til fra før av. Vi kan lage stykker om vår egen tid. Vi kan omsette klassikere til pantomime og på den måten bli kjent med verdenslitteraturens rikdommer. Som kjent får de fleste teaterstykker sin virkelige verdi først når de spilles på scenen.

En annen viktig ting må vi heller ikke glemme: underholdningen for døve. Pantomimen kan bety veldig mye på det området også. Jeg vil ikke påstå at pantomimen kan løse de døves underholdningsproblem helt og holdent men at den kan gi et betydelig bidrag ved sammenkomster og forskjellige arrangementer, det kunne vi se, sist under landsmøtet i Oslo i sommer.

Hittil har jeg bare snakket om døve som publikum. Nå vil jeg gjerne si noen ord om døve som utøvere av pantomimen, rettere sagt hva en utøver, en spiller, kan profitere av pantomime.

Uten å sammenlikne pantomime med idret, må en spiller trene for å gjøre kroppen smidig for å kunne utføre forskjellige bevegelser, og i det hele tatt for å kunne spille. Etter 1-2 års trening, mestrer man oppgaver som man ikke var i stand til å uføre før treningen tok til, og det har ikke så lite å si når det gjelder selvtilliten hos et menneske. Jeg vil gjerne bemerke med det samme at man får ingenting gratis, man må øve jevnt for å kunne oppnå et resultat. Pantomimen øver opp konsentrasjonsevnen. For å kunne utføre en bestemt oppgave, må man konsentrere seg om den, og man har ikke anledning itl å tenke på noe annet, for da blir oppgaven ødelagt. Hva økt konsentrasjonsevne betyr for en døv, trenger ikke nærmere forklaring.

Dessverre er det altfor mange som mener at ”man må gå ut fra at døve alltid misforstår”. Jeg tror ikke at denne påstanden er holdbar. Den er ihvertfall i strid med mine erfaringer som gruppeleder. Det er forresten et faktum at dersom man har mistillit til et menneskes oppfattelsesevne, så kommer dette menneske til å misforstå oss før eller senere, om han er døv eller hørende, på grunn av den mistilliten vi nærer overfor vedkommende. På den anen side er det klart at det ikke er let å forstå noe uten å høre hva som blir sagt, og her kan økt konsentrasjonsevne hjelpe til. Pantomime kan indirekte virke utviklende på enkelte egenskaper hos et menneske.

Vi arbeider i grupper, og det har også noe å si. Under en forestilling er vi avhengige av hverandre. Resultatet står og faller med alle og enhver. Når én er borte, kan det skape vanskeligheter for fire-fem andre. Man lærer en form for samarbeid som er veldig betydningsfull her i livet. Samtidig har man følelsen av ikke å være alene om å løse oppgavene, at man kan vente hjelp fra andre. Det er et moment som kan bygge opp en helt ny innstilling hos et menneske som kanskje har vært vant til det motsatte fra før av. Kort sagt, man får en indirekte hjelp til å kunne leve i fellesskapet.

Før jeg avslutter denne korte orientering om pantomime, vil jeg gjøre alle oppmerksom på en ting: I pantomime står døve og hørende likt. Her er et område hvor innsatsen vurderes uten at man tar hensyn til at vedkommende er hørende eller døv.

Kort sagt, det beror på oss hvor langt vi kommer med vårt abreid.

Sjansene er like for alle.