Fram for full anerkjennelse av
TEGNSPRÅKET

Tegnspråket har mange motstandere. Og det er ganske sikkert berettiget å føye til: Dessverre!

I vår tid har motstanderne vært nærmest eneherskere, såvel i småbarnarbeidet som i undervisningen av døve og tunghørte barn. Men det ser ut til å lysne for tegnspråkets tilhengere. Mange ting tyder på at vi er inne i en liberaliseringsperiode, og vi tror avgjort at vi har langt færre motstandere i dag enn tidligere. For en tid siden reiste faktisk en døvelærer her i bladet spørsmålet om ikke tegnspråket burde nyttes i undervisningen både av døve og sterkt tunghørte barn!

Nå er tegnspråket egentlig ikke i vanlig forstand et språk. En annen benevnelse ville antakelig kunne forhindre mange misforståelser. Vi kunne bedre kalle det døvespråk, men om dette er mer korrekt, så lyder det likevel ikke godt når prestisje og følelser er med i spillet. Hvem vil at deres barn skal benytte tegnspråk eller døvespråk? Et språk spesielt for handikappede blir selvsagt betraktet som mindreverdig – følgelig kan vi ikke vente annet enn at foreldrene skal klynge seg til håpet om at deres barn skal lære å beherske det normale språk og bli integrert blant de normale.

Vi forstår så godt foreldrene, og vi forstår så godt at skolene gjør sitt beste for å oppfylle foreldrenes ønsker. Det vi ikke forstår, er at det er så vanskelig å skjønne hva tegnspråket er, eller rettere hva vi mener med tegnspråk. Etter vår mening kan motstanden simpelthen ikke tilskrives anet enn uvitenhet. Det finnes ikke én ansvarlig tegnspråk-entusiast som anser tegn som det primære og språket som noe sekundært. Vi ønsker tegnspråk kun som et hjelpemiddel for hurtigere tilegnelse av språk og kunnskaper; sikrere oppfatning av det talte ord og meningen av ordene. De hørende har fått et veldig forsprang, som det for de døve gjelder å få redusert. Hvorfor nekte de hørselsskadde barna et effektivt hjelpemiddel?

Vi tror avgjort at utviklingen vil føre til full anerkjennelse av tegnspråket – og jo før det skjre, dess bedre. Vi nekter å tro at tegn nødvendigvis skal føre til dårligere talekvalitet og avlesningsdyktighet. – Liberaliseringen i synet på tegnspråket vil fortsette etter hvert som vi får anledning til å spre saklig opplysning – først og fremst ved hjelp av fjernsynet, i form av programmer av typen ”Talende hender”, men også avholdelse av tegnspråk-kurser har stor betydning. Har vi først lykkes i å få spredd tilstrekkelig opplysning om hva tegnspråket egentlig er, skulle det være mulig å få også ”den jevne mann” til å bli tegn-minded.

Det har aldri vært vår mening at tegnspråket skulle brukes som annet enn et fargerikt supplement til den flytende tale – og som sådant skulle det ikke på noen måte kunne være til skade – tvert imot – det skulle heller betraktes som et berikende supplement for talespråket.

Th. S