Er taleopplæringen av døve nærmest verdiløs?

Resultatet etter den rene talemetode er at bare 15% av de døves tale blir forstått av hørende, viser en vitenskapelig undersøkelse blant barn i avgangsklassene i de svenske døveskoler. Og senere, når de døve ikke lenger får talekorrigering, går talekvaliteten ytterligere tilbake. Hvorfor da bruke en mengde kostbar tid til taleundervisning, på bekostning av de almendannende fag?

Slik spør Hugo Edenås, hovedredaktør for «Kontakt», Sveriges Dövas Riksförbunds organ. På foranledning av en artikkel i tidsskriftet «Nordisk Audiologi» av Sv. Vognsen, Danmark, utvikler redaktør Edenås emnet videre. Redaktør Vognsens artikkel omhandlet nemlig den eldgamle striden om tegnspråket. Bl.a.: Skal en tvinge døve og sterkt hørselsskadde barn til å bruke talespråket - forby dem å bruke mimikk og tegn? Eller skal de få anvende alle kontaktmetoder som formidles gjennom øyet?

Dette har jo døvelærere i mange år stridd om. Man er kommet til at selv de aller minste hørselsrester må tas vare på og oppøves. At hørselsskadde barn må være så meget som mulig sammen med normalthørende barn, er noe foreldrene til døve barn alltid får vite.

Men dette er farlig! Hvis et barn er hørselsskadd, må det aksepteres som sådant. Han refererer til dr. Basilier i Norge, som sier at hvis vi påtvinger et hørselsskad barn vårt språk, da blir det på bekostning av barnets personlighetsutvikling og psykiske harmoni. Redaktør Vognsen er helt enig i dr. Baisliers synspunkter. Alle andre handikappede, bortsett fra visse grupper mentalt utviklingshemmede, har hørselen som den viktigste faktor når det gjelder å danne deres indre vesen og deres personlighet. De kan diskutere og framsette synspunkter om passende framgangsmåter ofr oppnåelse av fornøden hjelp og attføring. Deres omgivelser lytter og tar hensyn til deres behov for hjelp, skolegang, yrkesutdanning, arbeidsplasser etc., og alt blir derved bedømt på en rettferdigere måte.

Når det gjelder de døve, blir forholdet et helt annet. Den naturlige kontakt er brutt. Deres egne synspunkter kan ikke så lett framføres på en tilstrekkelig vinnende og overbevisende måte. Omverdenen får sjelden den riktige forståelse av døvhetens spesielle og tragiske særart. Døvheten kan heller ikke påvirke omverdenen, fordi den er et handikap som ikke er synlig.

Når der skal fattes vedtak som gjelder de døves livsvilkår, burde de som skal ta avgjørelsene på forhånd sette seg grundigere inn i de døves problemer. Dette kan bare gjøres av folk som behersker de døves visuelle kommunikasjonsmiddel.

De døve innser betydningen og verdien av den auditive undevisningsmetode. Den må dog ikke drives på bekostning av begrepsforrådet. Mange døve som ikke har fått bruke tegnspråket og de muligheter som annen visuell undervisning gir, kan fortelle om sine tilpassingsvansker og sin ulykkesfølelse. Skolens mål - å gjøre de døve lykkelige og harmoniske - har her slått feil, fordi man ikke har tilpasset de riktige metoder m.h.t. individenes muligheter. Døve som ikke kan tilpasse seg, finnes over alt. Når får vi psykologer som dr. Basilier i Sverige? Når får vi utdannede psykologer i våre døveskoler?

Forstyrres tale-evnen av tegnspråket?
Det er ytterst viktig at de døve får normal følelsesmessig kontakt i barne- og ungdomsårene. Når det gjelder de døves oppdragelse, og da særlig skolemyndighetenes innstilling til tegnspråket, bygger dette altfor meget på ønsketenking. Bare gjennom forsking kan tegnspråkets lys- og skyggesider bli vitenskapelig belyst. I så henseende finnes der intet som taler for at bruk av tegnspråk i undervisningen vil forstyrre tale-evnen. Heller ikke er det bevist at tegnspråket ikke skal kunne følge talespråket. En vitenskapelig undesøkelse på dette området vil snarere komme fram til at det er en tilpassings- og vanesakj. Denne oppfatting har de fleste døve som er i den lykkelige situasjon at de fullt ut behersker såvel tale som tegn. Det motsatte hevdes av de hørende osm tror på den auditive metoden. Disse hørende, som helt holder fast ved denne tro og gammel rotfestet vane, har dessverre den fordelen at de kan påvirke omverdenen. De døve kommer så godt som alltid til kort når det gjelder å hevde sin erfaring og innsikt, og det er bare på grunn av at den naturlige kontakt med myndighetene, det talte språket, er brutt.

Når det gjelder taleundervisningen, er det absolutt nødvendig at den tilpasses så langt det er mulig, men den må ikke overdrives. Hvilken glede har den døve av en tale som den hørende ikke kan forstå? Det må føles bittert, etter 8-10 års taleundervisning i skolen, ikke å kunne tale forståelig, og enda bitrere må det være hvis den intense taletreningen har bremset den alminnelige kunnskapsutviklingen og evnen til å kunne uttrykke seg i skrift.

Resultatet av det svenske døveforbundets undersøkelse av talekvaliteten hos elever i svenske døveskoler, kom neppe som noen overraskelse. At bare 15% av de døves tale kunne bli forstått av hørende, var dog uventet, når en tenker på den propaganda som har vært drevet for den rene talemetode. Den som studerer forutsetningene for undersøkelsene, må forbauses over hvilke vansker det svenske døveforbundet hadde å kjempe med for å kunne få gjennomført undersøkelsene. En eneste lærer kunne ha spolert hele undersøkelsen, hvis han hadde villet. Heldigvis var samtlige av de kontaktede lærere og skoleledere ubetinget positivt innstilt. Noe tilspisset kan en imidlertid si at undesøkelsen ble foretatt, til tross for de hindringer som ble lagt i veien for den. Den svenske skoleledelsens kjølige og absolutt formelle opptreden, er så meget merkeligere når en tenker på at lederen av undersøkelsene er en vel ansett døvelærer med universitetseksamen såvel i psykologi som i fonetikk. Dertil har han tatt den aller beste eksamen i pedagogikk. Når en måtte overlate avgjørelsen om undersøkelsenes gjennomføring til f.eks. en nylig uteksaminert lærer i de aktuelle avsluttingsklasser, i stedet for å gi undersøkelseslederen fullmakt, vitner det ikke bare om kjølig interesse, men må også oppfattes som et tegn på motstand mot at undereøkelsen skulle kunne gjennomføres. Det er ingen hemmelighet at fil. lic. Hanson, i likhet med andre velkvalifiserte døvepedagoger, inntar et standpunkt som avviker fra departementets når det gjelder verdi og resultatene av den såkalte «rene talemetode» i klasser for døve og sterkt hørselsskadde. I likhet med det svenske døveforbund uttaler herr Hanson at med 5 lærere pr. elev fra og med 1 års alderen, kan visse døve barn lære å tale temmelig bra. Med 1 lærer pr. 10 elever fra 7 års alderen, er den rene talemetode derimot uten effektivitet. Undersøkelsen viser dette.

Det er en vakker tanke, og alles ønske, å normalisere de døve, men det er synd på foreldrene, som med årene finner ut at de vakre skjønnmaleriene ikke har noen forankring i virkeligheten.

Når de døve begynner på skolen, kan det sammenliknes med at de plasseres i en sil. De som har brukbare hørselsrester, lykkes i å tilegne seg lærdom etter auditive metoder og har gode forutsetninger for å kunne utvikle seg normalt. De døve og sterkt hørselsskadde faller derimot ubehjelpelig igjennom, og våkner opp til en hard og grusom virkelighte. Etter skoletiden skal de være modne til å kunne greie seg selv i et samfunn som helt er innrettet for hørende. Og det mest negative - det mest forferdelige: Et samfunn som er blitt innlullet i den troen at de døve kan høre - høre - høre. Denne villedende varedeklarasjon, dette vakre ønsket (at vi må ha brukbare hørselsrester), som gis oss døve av problemfrie hørende, hjelper oss like lite som det hjelper en blind å kalles synsskadd. De døve kan begynne å håpe på et vennligere liv først når de ansvarlige hørende begynner å forstå betydningen av dr. Silfvermans uttalelse: «Det er underlig at vi, når vi vil gjøre noe for de døve, kaster oss over hørselen som de ikke har, i stedet for å arbeide med de sansene som de har og de muligheter som ligger i bruken av dem.»