Integrasjon – er det ønskelig?

Av J. Gordon Hull (Sakset fra ”Hearing”, England)

Vi lever dessverre ikke i et idyllisk samfunn bestående av fullkomne mennesker og skapninger. Her er både gode og dårlige mennesker, og løven legger seg ikke til hvile ved siden av lammet. – Og hvis vi ønsker å komme videre i retning av full forståelse for de døve og forholdet mellom døve og hørende, er vi nødt til å se nærmere på hvordan hørende personer reagerer når de blir stillt overfor døvhetens problemer.

For meg ser det ut itl at de som arbeider blant døve svikter i erkjennelsen av loven om årsak og virkning. De konsentrerer sin oppmerksomhet om hvordan døvheten virker, dens virkning på mennesker som for øvrig er normale, og de snakker om atferdsmønstre. De erkjener døvheten som en virkning – mens de helt synes å overse årsaken. Og årsaken til den virkning døvheten får for den enkelte døve, er atferden hos de hørende som han kommer i forbindelse med.

Når en taler om årsak og virkning i forbindelse med den døve, bør det tilføyes at det å leve sammen med en døv på samme måte vil ha en viss virkning på en hørende. Jeg kan tale ut fra egne erfaringer. Jeg kjenner i grunnen altfor godt den innvirkning en døv slektning kan ha på ens egen kontakt med hørende mennesker. Å være døv og talehemmet ble i min barndom nærmest sammenliknet med å være åndssvak. Da jeg levde sammen med en døv bror, lærte jeg fort å forstå årsak og virkning når andre ikke forsto det. En nedsettende bemerkning fra vårt ”tøffe” naboskap endte gjerne med at bemerkningens opphavsmann ble behandlet på en helt overbevisende måte. Faktum er at jeg for ikke lenge siden fikk en telefonoppringning med spørsmål om jeg var den samme som for ca 38 år siden hadde rundjult en venn som hadde omtalt min døve bror som en tlling. Jeg svarte bekreftende. Mannen er nå en solid bidragsyter for døvearbeidet!

Hvis en kan se bort fra personlige hensyn, så er det et faktum at normalt-hørende personer fremdeles stort sett betraktet med mental forstyrrelse. Unge damer betenker seg to ganger før de eventuelt gifter seg inn i en familie hvor det finnes døvhet. Det kan forårsake problemer om en inviterer venner til en sammenkomst hvor en døv person kommer til å være til stede, f.eks. i sitt hjem. De hørende ivl føle seg forlegne over at de ikke kan snakke med den døve, eller over at de ikke vet hvordan de skal forholde seg overfor ham. De fleste blir forvirret bare de ser at en person bruker høreapparat. Forviringen stiger til bestyrelse hvis den døve i det hele tatt ikke ønsker å snakke med dem.

I dag er det mange velmenende sosialt interesserte mennesker som med største iherdighet preker integrering for alle handikapte i samfunnet. Jeg vil påstå at så lenge de som er fri for handikap ikke lærer å forstå i hvilken grad de selv ved sine daglige handlinger ikke makter å gjøre noe effektiv tfor at de handikapte ska få lyst itl å bli integrert, vil enhver bestrebelse i retning av integrasjon være dømt til å mislykkes.

Det kan kanskje være verd å minne om at vi alminnelige normale mennesker stort sett heller ikke har noe ønske om å la oss integrere. Kjente personer søker sjelden å tilpasse seg andre – og integrasjon betyr tilpassing. De som krever at de handikapte skal integreres blant de normale, de forlanger simpelthen at de handikapte skal tilpasse esg oss normale, og når det ikke lykkes, så må de handikapte også selv bære følgene.

I våre dagers velferdssamfunn, hvor det gis statsstøtte og –hjelp til nær sagt alle kategorier av handikapte, finner jeg det bemerkelsesverdig at så lite er blitt gjort for de døve. Vi som har levd sammen med og arbeidet for de døve, har sviktet når det gjelder å skape fullgod kontakt, utforske og dekke deres naturlige behov. Vi har på den annen side sett hvilket mot foreldrene til mentalt handikapte barn har lagt for dagen i de siste 10 årene, og hvordan det har lykkes disse å bringe deres barns behov i forgrunnen. Det har gitt resultater. Men kanskje er også dette først og fremst et nytt bevis på at myndighetene bare lar seg overbevise når det gjelder synlige handikap.

Ingen kan ha større sympati for handikapte mennesker i sin alminnelighet enn jeg. Jeg har personlig erfaring fra arbeidet med en rekke arter av handikap. Jeg har virket blant veteraner fra to kriger, blant mentalt syke, døve, blinde og spastikere. Men døvhet er den mest anonyme handikap, og derfor finner vi så lite sympati for de døves problemer blant folk. Selvfølgelig er det viktig å få penger til arbeidet, men det kan også følge problemer med penger. Den som mottar bidrag, vil alltid bli stående som personlig ansvarlig overfor ”ekspertene” for hvordan pengene blir anvendt. et kreves stor omtenksomhet. Det må også unngås at giverne senere får en følelse av å stå hjelpeløse overfor dem som de ønsker å hjelpe.

Å forklare de hørende hva døvhet er, er alltid vanskelig. Født døv betyr å måtte leve uten det vi hørende vanligvis mener med ord. Det skrevne ord har bare normal betydning for den som har en vurdering av lyd som bakgrunn. Dette må vi forklare. Vi må på vegne av de døve kreve tålmodighet og forståelse, men det er lite trolig at det hjelper. Vi må orientere om de virkelige følger av døvheten. Det synes f. eks. uunngåelig at de hørendes utålmodighet fører til at de i kontakten med døve innskrenker ordene til et minimum, og det blir derfor ytterst sjelden noen normal samtale mellom døve og hørende. De døve må derfor naturlig søke kompensasjon ved en annen form for tidsfordriv enn konservasjon med sine hørende omgivelser. Dette er et sosialt problem. Vi hørende konverserer hurtig og uanstrengt ved hjelp av tale og hørsel. Telefonen har økt våre muligheter kolossalt. Den døve er blitt liggende tilbake, og han må faktisk i større utstrekning enn tidligere avstå fra å snakke med de hørende. Vi hørende har liten lyst til å føre en anstrengende samtale når vi kan unngå det.

Vi som har litt kjennskap til de døve, og som forstår dem litt – vi har kanskje av og til gjort dem en bjørnetjeneste ved å bruke en lettvint frase som at ”de døve er selv skyld i at det er vanskelig å komme i kontakt med dem”. Er de det? Ville de dæve det hvis vi hørende alvorlig forsøkte å møte dem på halvveien? Vi må kanskje tenke om igjen. Nytenking på dette området vil sannsynligvis være nyttig. Jeg vil si til alle dem som arbeider blant de døve: Si aldri at den døve ikke er normal. Om den døves liv og atferdsmønster avviker en del fra vårt, så berettiger ikke dette noen til å betrakte ham som unormal.

Vi mennesker har altfor lett for å karakterisere dem som lever under vanskelige forhold som ikke normale. Mannen som lever alene er ”ikke normal”. Kvinnen som tar seg av omstreifende katter er ”ikke normal”. Mannen som risikerer livet ved fjellklatring er ”ikke normal”. Og vi har en mengde liknende tilfeller. Men alt dette er noe som menneskene av friv ilje påfører seg. Ingen vil derimot påføre seg selv døvhet, av egen fri vilje. Og likevel blir den døve svært ofte – altofr ofte – puttet i samme sekk som de mange ”ikke normale”. Leger, psykologer, velferdsarbeidere og sosiologer misbruker dette uttrykket i det uendelige. Jeg ville aldri bruke benevnelsen ”ikke normal” om en døv, hvis han ikke i tillegg til døvheten hadde et klart synlig tilleggshandikap og måtte betraktes som en avviker i forhold til de normale døve.

Det faktum at den døve ikke fritt kan delta aktivt i det sosiale liv i de hørendes verden, på grunn av kontaktvanskene – det betyr ikke at vi har noen rett til å betrakte ham som unormal. Og vi bør huske at det er like vanskelig for oss – om i det hele tatt mulig – å kunne ta del i de døves sosiale liv, på like fot med dem. Men når det er klart at de døves kontaktproblemer ikke på noen måte kan bli tilfredsstillende overvunnet, slik at de helt naturlig kan gli inn i det hørende miljø – er det da riktig å kjempe for at de skal bli integrert? For meg ser det ut som om det bare er et mote-påfunn. Forkjemperne for integrasjon av de handikapte kan neppe være klar over hva døvhet egentlig er.

For at de døve skal kunne bli akseptert i vårt samfunn slik som de er (og det bør være vårt mål, trengs det nytenking. Vi som arbeider for og blant de døve, bør først granske oss selv. Kanskje er vi blitt så overlesset av erfaringer om virkningen, følgene av døvheten, at vi ikke alltid makter å se objektivt på problemene og tenke over hva som er årsaken. Bør ikke vårt arbeid for de døve være basert på integrasjon av våre kunnskaper og erfaringer? Sosialarbeiderne, ørespesialistene, psykiatrikerne, døvepedagogene, representanter for lokale sosiakontorer og helseråd – alle har de visse erfaringer og oppfatninger. En god begynnelse ville det være om alle disse kom sammen. Hvorfor ikke holde møter, hvor de kune utveksle meninger og kanskje i fellesskap nærme seg hele det problemkompleks som døvheten representerer – objektivt?

Altfor lenge har døveforbundets folk (som jeg tilhører) måttet ta opp de døves problemer som hastesaker. Det har til stadighet vært om å gjøre å få løst sakene i løpet av kort tid. Det har ikke vært arbeidet med planer på lang sikt. Uten grundige undersøkelser og utveksling av erfaringer og ideer vil en heller ikke kunne legge langtidsplaner og løse oppgavene tilfredsstillende. Vi trenger å få den døve grundig analysert, finne fram til hans sterke sider og hjelpe ham tilå utnytte disse så godt som mulig, til hans egen fordel. Bare dette kan kalles virkelig effektiv hjelp. Hvis vi ikke makter dette, vil situasjonen for den døve ikke bli bedre. Det vil si at vi hørende vil fortsete med å avvise den døve, og han vil avvise oss. Så lenge det ike er blitt en forandring av denne situasjonen, vil all tale om integrasjon være bortkastet.

Mens vi venter på en forandring, kan vi bare oppnå en liten forbedring ved stadig å appellere til de hørende om å vise nestekjærlighet og forståelse når de kommer i kontakt med døve, slik at døve og hørende kan leve nornlunde harmonisk i vårt samfunn, selv om de på sett og vis lever i hversin verden.