Forening for ”integrerte” døve, som ikke har lært tegnspråk, i New York

Elever fra orale skoler gikk for dte meste som isolater blant hørende

Utdrag av reisebrev fra overlege Terje Basilier

New York Society for the Deaf, New York, N.Y., var den institusjonen som tydelig hadde lengst erfaring med de døves problemer, og de hadde historie fra slutten av forrige århundre,

Mrs. Tanya Nash, som er administrerende direktør og aktiv konsulent for døve, har gjennom en menneskealder arbeidet med de døves problemer og vært den ledende kraft innenfor institusjonen. Dr. Emil Zabell, som var assisterende direktør, hadde tat sin doktorgrad på de døves problemer i forbindelse med attføring, og han hadde også mangeårig erfaring med rabeid blant døve. I tillegg til de to nevnte hadde avdelingen tilknyttet en koordinator, en sosialarbeider, en attføringskonsulent, 2 treningsledere (hvis hovedoppgave var å observere klientene i forskjellige og vekslende arbeidsoppdrag), 1 kommunikasjonsspesialist (døvelæreren Albert Berke, som selv er helt døv og dessuten må bruke krykker på grunn av spastiske lammelser i underekstremitetene), og dessuten en annen supplerende pedagog og en sekretær.

Alle personer over 17 år som er akustisk funksjonshemmet, og da spesielt de døve, kan dra nytte av den service institusjonen yter.

Klienter kan komme dit og be om råd og hjelp i sine sosiale anliggender eller yrkesmessige problemer. Klientene får tolkehjelp der de måtte trenge det, enten det gjelder overfor en fagorganisasjon, arbeidsgiver, legekontorer eler andre spesielle situasjoner hvor den døve føler seg ute av stand til å tackle situasjonen. De får supplerende undervisning i kommunikasjon dersom de trenger det. Ber de om personlig hjelp, blir det foretatt psykologisk undersøkelse og vurdering av erfaren psykolog (institusjonens ass. direktør). De kan ta imot inntil 20 klienter for yrkesmessig observasjon, og har en nydelig avdeling (helt nytt bygg innvidd i 1966) hvor klienten må stå med et bestemt monteringsarbeid eller teknisk arbeid en viss tid før han skifter over til et annet arbeid av annet slag. Dugelighet og tempo blir vurdert. Toleranse for bestemte påkjenninger i arbeidssituasjonen prøver en også å komme fram til, og under den varierte trening gjør staben seg opp en mening om hva slags arbeid klienten måtte kunne duge til. Alle som går gjennom enslik yrkesmessig vurdering, må også gå igjennom deres systematiske kommunikasjonstrening. De må gjennomgå en lærebok i tegnspråk, få repetert språkavlesing, og om nødvendig får de også trening i tale og vanlig opplæring i språk og regning m.m. Deres erfaring er at de døve selv ikke er flinke nok i sine egne kommunikasjonsmetoder, og at de derfor må satse på supplerende undervisning på dette felt. Det er lagt opp et spesielt treningsprogram for dem, hvor de også her satser på å gi dem et “basalspråk” og livsnødvendige kunnskaper.

Sosialarbeideren foretar familievurdering etter bakgrunnsanalyse vedrørende den enkelte klient for å se etter hvorledes de kan dra nytte av familiestøtte eller bygge opp nyt miljø omkring de døve, for å kunne hjelpe dem tilbake til sosialt liv.

Sosialarbeideren foretar familievurdering etter bakgrunnsanalyse vedrørende den enkelte klient for å se etter hvorledes de kan dra nytte av familiestøtte eller bygge opp nytt miljø omkring de døve, for å kunne hjelpe dem tilbake itl sosialt liv.

Staben følte imidlertid sterkt behov for overgangshjem, idet klientene nå må bo på forskjellige pensjonater i nabolaget under treningen. De tar imot klienter fra hele Stor-New York. De har også følt et sterkt behov for mer effektiv psykiatrisk service i form av psykiater knyttet til stedet, og de ligger i forhandlinger med New York State Psychiatric Institute, i håp om at en psykiater ved deres avdeling måtte kunne bli tilknyttet den polikliniske service som ytes ved New York Society for the Deaf.

En av de dagene jeg var der, ble det arrangert en konferanse mellom den ledende stab ved New York State Psychiatric Institute og N.Y. Society for the Deaf, med henblikk på å tilrettelegge et nærmere og bedre samarbeid. Problemet var imidlertid ikke så meget det at de måtte ha en psykiater, men det å finne en mann som var egnet og som var interessert i å gå inn for det spesielle arbeidet. På møtet ble det dessuten drøftet hvilke muligheter som var til stede fo rå sette i gang gruppeterapi blant de klientene som ville kunne komme fra Rockland State Hospital ved utskriving. Slik forholdet nå var, uten overgangshjem og uten fagpersonell tli å ta seg av de noe avvikende om de skulle komme til New York Society fot the Deafs attføringsopplegg, så ville de fle seg utenfor. Dessuten mente N.Y.Society for the Deaf at tiden ennå ikke var moden til å motta disse som var direkte psykisk avvikende. Dersom det kunne komme i gang en ettervernsgruppeterapi med psykiater til stede i det sosiale sentret, så ville de gjerne gå i gang med oppgavene.

Klientene som var ferdig yrkesmessig vurdert ble så plassert ut i industrier og bedrifter for å få opplæring på arbeidsplassen (“on the job training”).

Den sosiale service de hadde bygd opp ved sine fritidsarrangementer om kveldene, var ikke minst betydningsfull. Ukentlig hadde de kurser av forskjellig videreutdannelse (voksenopplæring) av ulike grupper døve, de hadde tegnspråkkurser for foreldre til døve barn og for sosialarbeidere som trengte slik undervisning for sitt arbeidsfelt ved institusjoner/arbeidsplasser hvor de hadde ansatt døve. De hadde barneprogrammer med sommerferieleire både for barn og unge, tenåringer, voksne og eldre. I det nybygde sentret hadde de nettopp tatt i bruk store, nydelige lokaler for hyggevirksomhet og med kjøkkenavdeling for servering. De hadde dessuten en stor idrettshall fo rbaseball, fotball og håndball, og de hadde en stor svømmehall.

Det hadde vist seg vanskelig å yte tilstrekkelig hjelp og kontakt til en del av de døve som var opplært ved rent orale skoler (dvs. skoler hvor det ikke var tillatt, og hvor de derfor ikke lærte tegn og håndalfabet). Staben hadde funnet det nødvendig å skape en egen forening for disse “orale døve”. Det viste seg at foreldre og pårørende nektet døve ungdommer å ta kontakt med døveforeninger hvor de brukte tegn. Derfor skapte de denne foreningen hvor alt skulle foregå ved oral kommunikasjon. På den måten fikk døve også fra disse skoler fellesskap med andre døve, idet mange av dem for det meste hadde gått som isolater blant hørende. Noen av medlemmene fikk gjennom denne foreningens aktivitet kontakt med døve som brukte tegn, og på den måte gled de over i deres miljøgruppe, men det var ikke siktepunktet. Endel døve som brukte både tegn og tale søkte også medlemskap og fant det interessant å være med i den orale gruppen. Det ble på en måte et nytt sosialt skikt innenfor de døves samfunn. Selv om målsettingen ved de “orale” skolene hadde vært at de skulle lære å snakke og bare satse på munnavlesning for å kunne integreres i et hørende miljø, så var det jo ikke lykkes for denne gruppen. Det at de nå møttes i en egen oral døveforening, var forsåvidt en falitterklæring overfor den rene orale metode, men det ble sagt at også lærerne ved de rene orale skoler støttet tiltaket fra N.Y. Society for the Deaf. Det viktigste var tross alt å få denne gruppen døve til å oppleve fellesskap og derigjennom meneskelig harmoni og trivsel.

Som en morsomhet med en farlig brodd av sannhet, ble det nevnt at en av de meget flinke talende døve som var med i denne orale døveforeningen var blitt spurt om det ikke var vanskelig å være helt avhengig av munnavlesning når en var sammen med døve som selv ikke var så flinke itl å artikulere. Vedkommende hadde med et muntert glimt i øyet svart at om en bare selv sørget for å være den som snakket, så var dte ikke så farlig, for da behøvde en ikke bruke så mye energi på å finne ut hva de andre sa! Spøken åpenbarer den sannhet at det å være sammen med hverandre som mennesker og ha mimisk kontakt, det har sin egenverdi for trivselen, selv om de meningsfylte tanker som mime og stum tale kan bære i seg ikke alltid blir forstått. Det var vel ikke for ingenting at foreningen hadde fått navnet “Merry-go-round”.

Årlig ydet denne institusjonen service for ca. 1600 døve, og de regnet med at denne institusjonen var det eneste multifunksjonelle servicesenter i sitt slag i USA, for ikke å si i hele verden.

Den yrkesmessige observasjon lå meget nær opp til det man prøver å bygge ut ved Hjemmet for Døves diagnose- og treningsavdeling. Mrs. Nash ga direkte uttrykk for at de misunte oss det internatopplegg med mulighet for vernet bolig og overgangshjem som vi hadde på Nordstrand, og de håpet det ikke ville gå så lenge før de selv hadde en psykiater som kunne gå inn i teamarbeidet.

Når det gjelder den økonomiske side av yrkesmessig vurdering og attføring, ble den dekket via attføringsmyndighetene (VRA).

Å forebygge attføring kan bl.a. skje ved å gi de døve den grunnleggende yrkesopplæring de trenger.

Ved Pennsylvania School for the Deaf i Philadelphia viste skolestyrer John M. Nace meg rundt. Det som særlig fascinerte, var den vel differensierte ytkesskolen de hadde som en del av hele skolen. Tilsammen hadde de 510 elever + 60 elever i forskjellige klasser rundt i Philadelphia. De 60 var underlagt den faglige ledelse ved The Pennsylvania School for the Deaf. Av de 510 elevene var det ca. 300 som var i alderen fra ca 12 år og oppover, og hvorav de yngre hadde forberedende yrkestrening og de 60 eldre yrkesopplæring. Yrkesskolens bygninger var helt nye, og her foregikk også opplæring i huslige sysler som kjøkkenstell, symaskinbruk,, samt stell av en liten leilighet. Yrkesskolen hadde flere spesielle linjer. Bl.a. hadde de egen linje med “hotell-kjøkken”, hvor de utdannet kokker for restauranter m.m. Egen avdeling for opplæring av sydamer til tekstilindustrien. Egen sekretærlinje for kontorpersonell, hvor de lærte å benytte siste modeller av kontormaskiner, punching, adressebrett, regnemaskiner, avskrivingsopplegg. De hadde også eget utstyr for opplæring i fotostatkopiering, og de hadde maskinre av de forskjelligste slag, ja, de siste modellene var så kostbare at de bare hadde leid dem. Dette også for lettere å kunne skifte dem ut med nye når siste nytt kom på markedet.

De hadde et velutviklet trykkeri, hvor de utdannet settere. Ved frisøravdelingen utdannet de friserdamer og mannlige frisører. På spørsmål om hva de mente om den norske innvendingen at de døve ikke kan utdanne seg til frisører fordi de ikke kan snakke med klientene, svarte Nace at nesten alle mennesker ønsket seg en hårfrisør som ikke pratet så mye. Kundene kan peke på et kart og vise hva slags hårfasong de vil ha, og så ha fred og ro mens frisøren gjør håret ferdig. De hadde ingen problemer me då få plassert de utdannete frisørene, hverken de kvinnelige eller de mannlige, og i læretiden fikk de øve seg på elevene på skolen. De hadde også en velutivklet jern- og metallinje, samt snekker- og møbelreparasjonslinje. De hadde også noe bilreparasjonsservice, hvor de lærte å justere lys, motorer m.m., og oppretterverksted for plater.

Skolen hadde store internater som ved modernisering var gjort svært privatpregete. Nace presiserte at dersom en ga de døve tilstrekkelig utdannelse, så viste de seg yrkesmessig å fungere vel så bra som hørende, og de har alltid stor etterspørsel etter alle de døve elevene som går ut fra deres yrkesskole.