Hovedprest Conrad Bonnevie-Svendsen
fyller 70 år 11. april

I kirkebladene sto nylig en liten notis:
”Kirkedepatementet har 1. februar 1968 meddelt hovedprest for døve, C. Bonnevie-Svendsen, avskjed i nåde fra 1. mai 1968”

Dermed er det skjedd som mange vanskelig kunne tenke seg: Vår meget avholdte hovedprest skal gå over i de pensjonertes rekker! Vi er blit så vant til å regne med ham at vi helst ville beholdt ham bestandig på den plassen han har fått i livet. Så sier notisen at fra 1. mai er avskjeden en kjensgjerning!

Conrad Bonnevie-Svendsen er født i Oslo. Foreldrene var Norges første døveprest, Conrad Svendsen og hustru Hanne f. Bonnevie, som begge var store personligheter. Da han var et halvt år, flyttet familien til Hjemmet for Døve på Nordstrand, som ble åpnet da. Der lærte han å omgås døve, og han utviklet seg itl en mester i tegnspråk. Han fikk også meget tidlig se arbeidet for døve som et kall, en livsoppgave, en arv han måtte ta opp. Og han var trofast mot kallet! Da han 18 år gammel ble student, fikk han i oppdrag å hjelpe faren med å besøke døve utover landet.

Da han var ferdig med utdannelsen, ble han hjelpeprest hos faren. Han var dengang landets yngste prest. Han reiste over det meste av landet og lærte å kjenne personlig alle døve. Han hadde kjempekrefter og utnyttet dem til det ytterste i sin nestekjærlige tjeneste. Fra 1934 overtok han hovedpreststillingen etter faren. Bedre ettermann kunne den hederskronte presten ikke få. Og nå har onnevie-Svendsen hatt denne tjenesten i omtrent 35 år, bare med et kort avbrudd i 1945, da han var konsultativ kirkeminister.

Bonnevie-Svendsen har hatt administrative evner langt ut over det vanlige. Han har alltid hatt lett for å sette seg inn i saker og treffe raske avgjørelser. Mange har kalt på hans arbeidskraft og mye har han også evnet å yte også utenfor de døves krets. Både kirkelige og nasjonale oppgaver har han maktet å løse på en utmerket måte. Mange gode initiativ har han tatt som det står virkelig respekt av.

Men først og fremst ville han være døveprest, og det har han vært med liv og sjel. Han har hatt en egen evne til å legge vanskelige ting fram slik at alle fikk noe med seg fra gudstjenestene. I veltalenhet rager han høyt. Han har alltid vært en forståelsesfull venn og rådgiver for døve og for kolleger.

I yngre år deltok han flittig i de døves foreningsliv. Så vidt vi vet har han ddeltatt på alle døves landsmøter og kongresser.

Alt positivt arbeid for døve har ligget ham sterkt på hjertet. En egen kjærlighet har han hatt til Hjemmet for Døve. Det var vel også hans første! Han har i lang tid vært formann i styret der, og han har forstått å knyte de rette krefter til Hjemmet.

I de siste årene har Bonnevie-Svendsen vært noe hemmet av sykdom. Med beundringsverdig viljestyrke har han fålt de største lidelser uten å la andre merke noe. For et par år siden opplevde han en tung sorg: To av barna omkom ved flyulykke. Men også her viste han sin store sjelsstyrke og kunne trøste og skape lys for de andre sørgende.

I disse dagene strømmer takknemlige tanker mot ham og hans kjære hustru Marit, som har vært en trofast medhjelper i tjenesten.

Gud gi dere all lykke dere kan tåle å bære.

Ragnvald Hammer.