"Milano-resolusjonen ødela min barndom"

Av Andrew Murray Holmes
(Fra "The Deaf American", sept. 1980)

Jeg ble født i Paisley i Skottland i 1946. I 1951 fikk jeg hjernehinnebetennelse og ble totalt døv. Men den største personlige ulykken i mitt liv hendte 66 år før jeg ble født. Da vedtok en kongress i en vakker italiensk by en resolusjon om undervisning av døve. Denne hendelsen ødela skoletida for meg.

Begge foreldrene mine var hørende, og de visste ingen ting om spesialskoler i vår del av landet. Det lokale skolekontoret henviste meg til nærmeste skole som hadde klasser for døve. Her ble talemetoden håndhevet til ytterste konsekvens. På den tiden - i 50- og 60-åra - var denne metoden den eneste som ble praktisert i Skottland. Enhver bruk av tegnspråk var strengt forbudt. Skolen jeg gikk på, var en dagskole knyttet til en større skole for fysisk og psykisk funksjonshemmede barn. Den hadde 3 lærere og ca. 30 elever, fra 3 til 16 år. De fleste hadde mer eller mindre nedsatt hørsel, men noen var helt døve. På den tiden ble mange barn som var blitt døve før de hadde utviklet språk, sendt til internatskoler i Glasgow eller Edinburgh.

Lærerne trodde at forbudet mot tegnspråk i skolen ville gjøre oss skikket til å leve i de hørendes samfunn.

Skoledagen begynte med lesning og skrivning, dessuten taletrening, som var det viktigste faget, og som tok det meste av formiddagen. Alle elevene brukte høreanleg, uansett graden av døvhet. Om ettermiddagen var det andre fag, men hele tiden måtte vi bruke disse uunngåelige hjelpemidlene for taletrening. Jeg vil anslå at nesten halvparten av skoletiden ble brukt til taletrening og trening i munnavlesning. Lærerne trodde dette ville "normalisere" barna og gjøre dem skikket til å leve i de hørendes verden.

Men skolen var på ingen måte normal. I en by på 90.000 innbyggere var det for få døve barn til å få klasser på alle alderstrinn. Det ble rent tilfeldig hvem man ble satt i klasse sammen med. Da jeg var 13, var jeg den eldste i klassen, og hadde ingen jevnaldrende lekekamerater - den nærmeste i alder var 4 år yngre enn meg.

Jeg sluttet på skolen da jeg var 16, uten å ha tilegnet meg noen "akademiske" kunnskaper. Imidlertid hadde jeg utmerket meg i metallarbeid, så jeg fikk jobb i en IBM-fabrikk. Jeg var heldig som kom inn i dette firmaet, som lenge har vært positive itl funksjonshemmede, og som hele tiden senere har oppmuntret meg. En betingelse for å få jobben, var at jeg tok utdannelse ved siden av arbeidet i en spesiell klasse for døve studenter ved den tekniske høyskolen i Glasgow. Noen av lærerne som underviste der, kunne håndalfabetet. Jeg lærte mer på fem år med én dags skole i uken enn jeg hadde gjort alle de årene jeg gikk på døveskolen.

Det var ingen undervisning i taletrening og munnavlesning som kunne hindre meg i å lære - bare staving med håndalfabetet og skrevet instruksjon på tavla. Jeg tok ingeniøreksamen, og senere tok jeg eksamen i engelsk, litteratur og matematikk pr. korrespondansekurs.

Nå begynte jeg å undres over hvorfor jeg hadde vært nødt itl å vente så lenge på å lære en effektiv kommunikasjonsmetode. Hva var egentlig målet med døveundervisningen? Var det først og fremst å gjøre oss "så normale som mulig" med hensyn itl å kunne snakke? Eller skulle målet være å lære oss språk i videste forstand (ikke bare vekt på talespråk), slik at vi kunne få en mer normal utdannelse?

Jeg er enig med Montgomery, som sier at mange av de som har ansvar for undervisning av døve, er mer opptatt av "defekte ører enn av effektive hjerner".

Total kommunikasjon stimulerer større deler av hjernen enn den rene talemetode klarer.

Den feilaktige antagelsen at det talte ord er avgjørende for å kunne tenke, fikk Heinicke til å forby tegnspråket i Tyskland. Fra døves syspunkt strider dette mot enhver sunn fornuft. Man ser daglig bevis på at det går an å tenke uten talespråk. Tror virkelig noen for alvor at Beethoven - selv før han ble døv - behøvde å sette ord på etthvert anstrøk, støt og slag for orkestret før han kunne komponere?

I 1979 var jeg i Bulgaria, og jeg så dr. Edward C. Merrill fra Gallaudet College gi uttrykk for målet med å undervise:

"Målet med undervisning i et fritt samfunn er å gjøre den enkelte i stand til å:
1) utvikle sine evner
2) tilegne seg kunnskaper
3) bli en uavhengig tenkende person som forstår verden omkring seg og har mulighet for å utføre produktivt arbeid i samfunnet."

Jeg er helt enig i disse tankene som dr. Merrill uttrykte så klart ved å bruke total kommunikasjon, slik at de døve tilhørerne kunne følge ham under hele foredraget. Disse tankene gjelder alle former for undervisning. Men hørende barn kan lettere søke kunnskap på egen hånd for å bøte på dårlig undervisning enn de døve har muligheter for.

Jeg stiller spørsmålet: Var dette målet for den undervisning jeg og mine kamerater fikk? Svaret, som dere sikkert alt har gjettet, er et avgjort nei!

Nå ivl sikkert noen si at årsaken til at jeg snakker flytende og forståelig, er den gode undervisning jeg fikk. Her må jeg nok skuffe dere: Jeg lærte å snakke hjemme før jeg ble døv. Taletrening gav meg ikke mer enn je gkunne fått i de mange skolene som bruker total kommunikasjon. Jeg kan ikke snakke fordi jeg gikk på en skole som brukte talemetoden - jeg begynte på en slik skole fordi jeg kunne snakke!

Vi ser nå i Skottland totalt døve barn som vokser opp og lærer å lese i tidlig alder, og grunnlaget er håndalfabet og tegnspråk. De har et talespråk som ikke er dårligere enn om de hadde blitt undervist etter den rene talemetoden, slik jeg ble. Men de behøver ikke vente 16 år før de lære noe om verden omkring seg, slik jeg måtte.

Til tross for den undervisning jeg fikk, antar jeg at jeg blir regnet med til det lille antall "vellykkede talere" som skulle rettferdiggjøre det gamle systemet. Denne lille grppen består først og fremst av de med en god hørselsrest, eller av barn som er blitt døve etter at de allerede har utviklet talespråk. Flertallet - ca. 90 prosent - av de som var født døve ble ganske enkelt ofret for systemets skyld og erklært for "mislykkede talere".

Med nesten halvparten av tiden vår sløst bort i 13 år - bare for å bli regnet som "mislykkede talere" for de flestes vedkommende gjorde de fleste altfor målløse av indignasjon tilå se de enda mer ødeleggende resultat av systemet:

Ikke bare var ca. 90 prosent av oss "mislykkede talere" - <>100 prosent var også mislykket fra et pedagogisk synspunkt. Og fra en skolegutts synspunkt var det enda alvorligere at vi var mislykkede fotballspillere. Den strenge talemetoden gjorde det helt umulig å komme med på skolelaget. Gruppesamarbeid avhenger av rask kommunikasjon, noe som var umulig med den langsomme munnavlesningen. Vi ville ha misunt internatskolelagene som spilte i de vanlige ligaene - hvis vi hadde fått lov til å høre om dem!

I dag er total kommunikasjon blitt akseptert i døveundervisningen i Skottland og dette har brutt de kommunikasjonsbarrierene som isolerte oss i min skoletid.

Et skritt videre i riktig retning vil det være når vi får fjernet fordommene mot at de døve skal få døve lærere.

For hundre år siden dømte Milano-resolusjonen oss til et århundre med tapt undervisning i de skoler som forsøkte å utivkle talespråk for å "normalisere" døve barn.

Heldigvis har vi fått en stor forandring til det bedre etter at man var gått bort fra en slik streng talemetode her i Skottland. Men i mange andre land er den undertrykkende arven fra Milano ennå levende - og det i land som avskyr enhver politisk undertrykkelse - men hvor likevel flertallet lar det døve mindretallet lide en ydmykende undertrykkelse av sin naturlige måte å kommunisere på (Hotcomb 1970).

Jeg vil avslutte med noen personlige appeller:

Jeg appellerer til de hørende om å lytte til og å respektere vårt syn. Jeg er sikker på at ingen av dere har så liten evne til innlevelse at dere ønsker å leve i et samfunn hvor mindretallets syn blir feiet til side fordi det ved første øyekast synes å være feil, fra flertallets synspunkt.

Jeg ber dere som er lærere om å tilgi min manglende begeistring for den undervisningen jeg fikk. Jeg kritiserer den misforståtte teorien - ikke enkeltpersoner. Noen av mine beste venner er døvelærere.

Til de døve appeillerer jeg om å være med å gjøre folk kjent med vårt brennende ønske om å få en slutt på undertrykkelse av vår naturlige måte å kommunisere på i de neste 100 år!

Til slutt retter jeg en appell til det lille mindretal av overarbeidede flerfunksjonshemmede som bekjenner seg til den rene talemetoden og er glade for de restriksjoner de dermed må underkaste seg. Denne gruppen - de døve selvplagerne er det umulig for oss vanlige dødelige døve å nå fram til.

Derfor retter jeg min siste appell ikke til dem, men til himmelen: "Gud tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør." Amen.

(Til norsk v/Kari Irgens Larsen.