Museumslokalene i Rødbygget

- men hva med framtiden?

Norsk Døvehistorisk Museums lokaler i Bispegaten 9 b (Rødbygget) i Trondheim ble høytidelig innviet fredag 17. november 1995. Høytideligheten fant sted i Ingeniørhøgskolens auditorium, like ved, med over 150 personer til stede.

Mange fine, gode ord ble sagt – men det gjenstår å se om de økonomiske problemene blir løst i løpet av kommende år. Norges Døveforbund har garantert for husleien i to år, og hittil har ingen myndighet lovet så mye som 5 kroner i fast støtte.

For stiftelsens styre er derfor gleden over åpningen blandet med frykt for museets framtid. Hvis det ikke før 1. oktober 1996 gis bindende løfte om statsstøtte, så må Norges Døveforbund antakelig si opp leieavtalen.

Det var Norges Døveforbunds leder Tone-Britt Handberg som fikk æren av å erklære museumslokalene for åpnet. I sin tale la hun stor vekt på tegnspråket som bærer av døvekulturen, og at det er viktig med dokumentasjon av døvekulturen på et sentralt sted.

Før dette hadde formannen i styret for Stiftelsen Norsk Døvehistorisk Museum, Halvor Greftegreff, ønsket velkommen og orientert om dagens situasjon for museet.

Lederen i Norsk Døvehistorisk Selskap, Thorbjørn Johan Sander, kåserte over emnet: ”Hvorfor døvehistorie, hvorfor museum, og hvorfor i Trondheim?” Han nevnte døves behov for å finne sin identitet. Døves egen historie må inn i undervisningen, og da trengs det dokumentasjon. Han trakk fram Andreas Christian Møller og Johannes Berge, de to som har den største æren for at Trondheim er blitt det norske døvesamfunnets historiske hovedstad.

Nestleder i stiftelsens styre, Aase Lyngvær Hansen, fikk en hard jobb med å lede åpningshøytideligheten, for her sto sannelig talerne i kø. Det begynte med varaordføreren i Sør-Trøndelag fylkeskommune (Gudmund Gjengaar) og kulturdirektøren i Trondheim kommune (Vigdis Moe Skarstein). Det fortsatte med direktør Asbjørn Sandberg i Statsbygg avdeling Midt-Norge, avdelingsleder Knut Wiik ved museumstjenesten Trøndelag Folkemuseum og rektor for Høgskolen i Sør-Trøndelag, Ove Gustafsson.

Eva Simonsen hilste fra Institutt for Spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, hvor man også vektlegger ”handikap-historie”. Fra Skådalen kompetansesenter i Oslo hilste rektor Grete Vinje, mens det ble opplest hilsen (med gave) fra Nedre Gausen kompetansesenter. Fra Møller kompetansesenter var det møtt en mannssterk delegasjon (av kvinner), med senterleder Anne Bakken i spissen, fulgt av fungerende rektor Eli Nervik, undervisningsinspektør Bjørg Kaseth Stålen og tegnspråkkonsulent Gøsta Rougnø fra utviklingsavdelingen. Sistnevnte overleverte mange timers historie på video. Her kom det også museale gaver: Skoleklokken som i sin tid hang ved inngangsporten til Rødbygget, noen bøker brukt omkring 1825 på Døvstummeinstitutet i Trondheim, et sett ”spader” brukt til artikulasjonsøvelser, og bronserelieffet til minne om Andreas Chr. Møller, laget etter en innsamling ved Norges Døveforbund for mange år siden.

Mia Telstø hilste fra Statens bibliotektilsyn, som også er interessert i det som skal formidles til døve i Rødbygget. – Når de døve nå har fått sitt eget museum, er dette en viktig manifestasjon av de døves kulturelle identitet. Vi håper dette museet blir en del av en større kultursatsing, der flere parter kan gjøre en innsats. Dere har med dette passert en viktig milepell. Vi gratulerer med dagen og ønsker dere lykke til med det viktige arbeidet dere skal utføre, - sluttet hun.

Det var hilsener fra Tolkeformidlingen i Sør-Trøndelag v/Sissi Urgård, fra døveprestene v/Tolf Piene Halvorsen.

Thorbjørn Johan Sander hilste først fra Døves Trykkeri AS og opplyste at trykkeriet hadde sendt en sjekk til dekning av bevertningen ved åpningen, deretter overrakte han et bilde av døvelæreren Pereira fra Bergen lokallag av Norsk Døvehistorisk Selskap, og til slutt fortalte han litt om Olaf Hassel og overrakte til museet, fra Norsk Døvehistorisk Selskap, Hassels stjernekikkert, som var innkjøpt fra en slektning av ham. Det fulgte også med en plakett som Hassel hadde fått som påskjønnelse fra det astronomiske selskap i USA.

Endelig kom det også noen penger. Både Oslo Døveforening, Trondheim Døveforening og Trondheim Døves Dameforening hilste og overrakte 1000 kroner hver. Fra Vestfold Døveforening var det komet en hilsen med kr 250.

Også Ringerike Døveforening var representert, og overrakte en plante. Fotograf Dag Arve Forbergskog overrakte en dokumentasjon i form av en fotoserie fra livet på døveskolen.

Odd K. Jenssen var sistemann. Han har skrevet Rødbyggets historie, altså selve museumsbyggets historie, og overrakte et eksemplar til museet. Han rettet også en takk til Sander for hans arbeid med døvehistorie og overrakte ham en spesiell bok, som skulle passe til hans nye jobb som prest. Det var Anne Rasmusdatter Sandes håndskrevne ”Bibelske Fortællinger” fra 1855, da Rødbygget var ganske nytt. Gaven ble gitt på den betingelse at den med tiden skulle bli tilbakeført til museet.

Presis to timer tok denne åpningsseremonien, fint ledet av Aase Lyngvær Hansen, mens Halvor Greftegreff ble temmelig sliten av å ta imot alle gaver, blomsterbuketter og planter.

Så gikk man over den tidligere skolegårdsplassen til Rødbygget, hvor det ble stor trengsel i museumslokalene. Her var det kanapeer og forfriskninger å få. Fruene Greftegreff, Tomassen, Pettersen og Myran hadde jobbet på spreng fra tidlig på morgenen for å bli klar til serveringen. Flere hadde jobbet på museet kvelden før og til midnatt.

Det var jo ikke noe ferdig museum, men det som var satt opp, var absolutt severdig og interessant. Spesielt var det mange plansjer fra døveskolens eldste tid, oversikter over ”Døvstumhedens Udbredelse” i Norge, gamle fotografier, men også en del gjenstander, hørelurer, gamle høreapparater, en del møbler, mye gammelt verktøy som med tiden forhåpentlig skal bli til fullstendige verksteder fra de såkalte S-yrkenes tid, og gamle bøker og skolebøker. Faktisk opplevde vi det som en meget god begynnelse. Olaf Hassel hadde fått en egen krok i museet, og der vil det bli ”utvidelse”.

Trafikken av interesserte holdt seg langt utover ettermiddagen. De flittige damene og herrene gikk over til å steke ”lapper”, og dermed ble det ”fredagskafe” med livlig salg. Folk koste seg ved de gamle, slitte bordene som før var blitt brukt av elevene på døveskolen, og det var enighet blant alle om at det var svært hyggelige lokaler.

Th. J. Sander