Tale-tegnspråk og utdannelse

Leste i Tegn og Tale nr. 11, 1947 at det skrives om tegnspråk og utdannelse og jeg må få lov til å komme med noen ord om min opplevelse og mitt syn. Jeg er enig med Aksel Fleischers innlegg med bl. a. Tegn i tale-skoler. Videre - en rapport fra tillitsmannskursus-komiteen med bl. a.: Henstille til en skolemann om å overta ledelsen av et kursus, men som han sa at han bruker ikke tegn, bare tale. Og videre innlegget av GTunvor Skog-Carlsen om nødvendigheten av bedre utdannelse.

Ang. tegnspråk. Fra min skoletid 1919-27 hadde jeg så vanskelig for å lære å si "s" riktig de første par årene. Reiste hjem på månedslov og klaget til min mor. Ved hjelp av vårt eget tegnsystem fra mine barneår (før skolen, mellom mor og døvt barn) forklarte moren tungens stilling innenfor tennene. Endelig kunne jeg si "s" helt riktig. Stolt viste jeg min frøken at jeg kunne si s. Hun var fornøyet og trodde det var hun som hadde lært meg det. - Altså, jeg fikk lært det gjennom "tegn", og det utenfor skolen!

Tro om det hadde spart meg for flere år? Et par av mine klassekamerater hadde også vanskeligheter med sine a og r. Gjennom hele timen sto de foran frøkenen å - - . Etterhvert ble de rimeligvis trette av å gape opp a-a-a-a så lenge og den andre r-r-r-r-et. Dette gjentok seg flere ganger og vi andre satt og gjorde ingenting. Bortkastet time og mange timer og dager for den saks skyld også. Hadde skolen innført tegn til hjelp i nødstunder, så hadde de bortkastede timer vært brukt til nyttige kunnskaper. - Å tale riktig er en stor betingelse for oss døve, men tegn er en ennå større betingelse for å rette på feilene ved tale og ordenes sammensetninger.

Det er rigorøst for oss døve å "kontrollere" stemmen selv, derfor må vi ha andre hjelpemidler. Hvilket middel skulle det være? Ikke annet enn tegn som vi døve naturlig kan oppfatte. Gjennom tegn kan læreren sammen med eleven "kontrollere" stemmen og setningene.

Dirigenten for et musikkorps dirigerer med taktstokken og armbevegelser for å få musikken til riktig takt og tone (rytme). - Likeså kunne læreren "dirigere" med tegn. Når elevene kan beherske stemmene og setningene kan resten gå av seg selv uten tegn. Da er meget vunnet og tiden spart.

"Stakato". Hvor ofte har vi hørt og lest dette uttrykket av hørende? Hvor ligger feilen? Antagelig hos lærerkreftene som monotont tviholder undervisningen gjennom bare tale. Dressøren dresserer en hund. Hvilken metode bruker han i dressur? Jo, gjennom en lengere tids erfarenhet, blir metoden i dressuren avpasset slik at hunden kan forstå. Denne avpasningen mellom et menneske og et dyr skulle sammenlignes med en hørende døvelærer og en døv elev. - Hvis dirigenten har kastet taktstokken og puttet hendene i lommene, hva ville musikken bli? "Stakato".

Prosentvis hos hørende som stammer er lite i forhold til døve som stakerer, det er sikkert. - Man kan ikke forlange at 100 pst. døve skal kunne tale rent, likeså lidt med at det ikke skulle være noen stammere i verden. Men for å bøte på dette med lavest mulige prosenter, må vi finne en riktig metode. Metoder i undervisningen for blinde, tilbakestående, vanføre, stammere og ellers hva det kan være er selvfølgelig avpasset for dem, men om de er fullkommen, overlater vi til de rette vedkommende å avgjøre. For oss døve er vår metode sikkert ikke fullkommen enda. Det er underlig at døveskoler i landet har bestått i ca 100 år og pedagogene har brukt den samme metoden. Bortsett fra Balchens døveskole som brukte tegn i tale-undervisning, men i en kort periode. De som hadde gått på denne skolen påståes å være bedre utdannet enn dem som gikk på skoler som ikke brukte tegn.

Tenker vi oss at en folkeskole teoretisk har ansatt en døv lærer som skulle undervise hørende elever. Han bruker selvfølgelig tegn, siden han er en autoritet. Hva blir resultatet av det? Dårlig tegn. (Stakato). I smugg taler elevene høyt seg imellom gjennom hørsel, for i det hele tatt å forstå hverandre helt naturlig. Etterpå klager de over at de har lært for lite, takket være bare tegn. Også med oss døve, vi har lært for lite, takket være bare tale.

Artikulasjon og avlesning må ledes gjennom tegn, på samme måten som døve læreren skulle vært gjennom tale.

Undervisningen ved døveskoler skulle ikke bare være beregnet på å slippe døve ut blant hørendes verden til deres fordel, men også for døves verden og det i høy grad også. Dette er et krav fra oss. F.eks. innføre obligatorisk tegnspråk i alminnelige tale-undervisninger, og en av de viktigste, en korrekt tegnføring.

Før skoleutgangen brukte skolebarna i smugg et selvlaget klosset tegn-språk som lærerne så på gjennom fingrene, men etter skoleutgangen måtte de følge etter voksnes tegn-språk. Det oppsto en noe forvirring i overgangen. Ikke bare det, alle døve fra ymse kanter av landet som gikk på ymse skoler brukte sine egne tegn om en og samme ting. En babels forvirring. Hvem har ansvaret? Døveskolene? Hva er døveskolene beregnet på? Til dags dato bare for hørende!, siden det er forbudt å bruke tegn på skolen. Hvem har bestemt det? Vi døve hadde ikke noe å si, enda vi 10 ganger har bedre greie på hvordan en døv lever. Vi tørster etter mer kunnskap og bedre talebruk og tegnspråk. Blinde bruker sine følelser til å hjelpe seg, dårlige seende sine briller, vanføre sine krykker, døve sine tegn, tilbakestående og stammere sine lettere midler, men alle skal kunne tale. Sivilisasjonen krever det. Tenker vi oss at de respektive pedagoger prøver å forby: Følelse for blinde, briller for dårlige seende, krykker for vanføre, tegn for døve, Lettere midler for tilbakestående og stammere. Hvordan blir det? Leserne får selv tenke. Døvepedagogene har ikke fulgt samme linje som de andre med sine metoder avpasset for dem.

Hørende viser så liten forståelse og begreper på en døv, psykolgoisk. De beste psykologer blant hørende er utviksomt de som er av døve foreldre, siden de var og er innforlivet med dem fra deres barnsben og vet hvordan døve lever og kan ta de riktige grep på dem. Det vil være en tanke for departementet at de ved framtidige ansettelser av lærerkrefter tar sikte nettopp på de nevnte personer. Da har vi fått kvalifiserte lærerkrefter, og derav godt utstyrte elever som forlater skolen.

Nå da vi lever i en demokratisk tid er det ikke noe i veien for først å sende dem til lærerskole på statens bekostning. Det er en utgift noen vil innvende, men man må huske på at staten vil få tifold igjen i form av bedre utrustede døve samfunnsborgere.

E.S.