Avlesningsproblemet
Ifølge W. Wundt skal forståelsen av det talte overtas av synssansen, og avlesningen læres.
Døveundervisningens klassikere Ponce og Bonet anerkjente ennå ikke undervisningen i avlesning. Bonet nektet endog kategorisk at det var mulig, fordi det har ikke lykkes å finne bestemte regler for den.
I motsetning til det plaserte J. C. Ammann i sin metode avlesning (og å føle på strupehodet) av det talte i midtpunktet, etter at han av van Helmont hadde lært å anvende speilet.
Ennå den dag i dag stiller mange pedagoger seg avvisende overfor undervisning i avlesning, da det er blitt statistisk bevist at bare ca. 50-60 prosent av de døve overhodet er i stand til ved avlesning å komme i forbindelse med de hørende.
På forhånd skulle man anta at den visuelle typen, som på andre områder er hemmet i å lære å tale, i avlesningen vil ha en stor fordel, virkeligheten er det motsatte tilfellet: Den talemotorisk innstilte døve er også i avlesning den visuelle typen overlegen, da denne først omsetter det avleste i skriftbilder og så ad denne omvei når til å tale, mens den motoriske typen med det samme danner forbindelsen mellom de avleste bevegelser og sine bevegelsesfornemmelser og straks er i stand til å gjengi ordene.
En av de største vanskeligheter ved avlesningen består i avlesningsbilledenes ufullkommenhet og flertydighet. Bare en brøkdel av alle lyd dannes av leppene og i munnåpningen, og er altså synlige, mens det f. eks. ved mange strupelyd ikke er noe å se.
Rudolf Linder anslo de synlige lyder til 43 prosent. Av den grunn nådde dansken Georg Forchammer (1861-1938) med sitt munnhåndsystem til å skape supplerende tegn for å lette både avlesningen og især gjentagelsen. Det skal altså ikke være en maskert form for tegnspråk, men en artikulasjonshjelp.
Det verste utslag ga disse forhold seg naturligvis i den gamle avlesningsmetode, hvor man - som i den datidige taleundervisning - gikk ut fra enkeltlydene, som så føydes sammen til ord. Resultatet blir straks bedre når mange ikke synlige lyder i hele setningen kan utfylles ved hjelp av intelligensen. Derfor er man også her gått fra det statiske prinsippet over til det dynamiske og har helt forlatt undervisningen i avlesning som er basert på enkeltlyd.
På den måten hender det at den avlesende uvilkårlig beveger taleorganene samtidig. Disse samtidige bevegelser, som er nær forbundet med de talemotoriske fornemmelser fremmes av de moderne døvelærere, ja, oppstilles likefrem som undervisningsmetodens midtpunkt. Som svar på en bemerkning av E. Rutishauser trådte Karl Brauckmann i året 1925 fram for offentligheten med sin "Jena-metode".
Ved bevisst å gi avkall på den hittil innøvde forstandsmessige avlesning skulle "ikke øyet og ikke hørselen, men taleorganene, munnen oppøves". Men for overhodet å bevege den døve til å være med, måtte også andre områder trekkes med inn.
Først konsentrerte Brauckmann seg om de sunne deler av legemet og begynte med alminnelige bevegelsesleker. På den måten nådde han fra rytmisk-taktfast bevegelse av armer og ben og den øvrige kropp til også å inndra taleorganene. Da de enkelte bevegelsessentre i storhjernen ligger ved siden av hverandre, antar man, at de også virker stimulerende på hverandre, så at de taktfaste bevegelser av kroppen utløser rytmiske taleimpluser.
Cia Tidsskrift
Hvordan skal lydspråket bibringes den døve?