Noen refleksjoner i samband med
I Norsk Spesialskoleblad nr. 1/2 1960 har undertegnede et kort inserat hvor hovedhensikt er: La oss få i gang en drøfting av utvidet skolegang (obligatorisk) for døve, så vi ikke blir akterutseilt i relasjon til folkeskolen med sin lov av 1959 om 9-årig grunnskole!
I nr. 16 av Tegn og Tale leser jeg i hr. Kruths innledningsforedrag på Kongressen til diskusjon om døveundervisningen i Norden - en del ting jeg ber om å få komme nærmere inn på. Hr. Kruth sier bl.a.: "Denne skole gir utdannelse tilsvarende den nåværende realskoleeksamen."
Her i Norge (og vel også i Sverige?) vil den nye 9-årige skolen aldeles ikke føre fram til noe som tilsvarer den nåværende realskoleeksamen. Man kunne nesten fristes til å si: Tvert om! Det kan se ut som realskoleeksamen (etter 3-årig realskole bygd på 7-årig folkeskole) er blitt borte i bildet.
Vår tidligere 7-årige barneskole blir utbygd med et "høgstadium", en "linjedelt ungdomsskole" på 2 år. Strukturen blir sannsynligvis ikke 7 + 2 år, men heller 6 + 3 år, noe som har lite å si for oss. I alle fall vil det etter hvert bli 9 år obligatorisk skolegang for alle barn i kommunen inntil fylte 16 år. De 2 (evt. 3) siste skoleårene blir delt i en yrkesforberedende og en gymnasforberedende linje ("y-lina og g-lina). Etter denne 9-årige grunnskolen kommer så de spesialiserte yrkes-, fag- og lærlinge-skoler, kurser m.v. for y-linjens elever, gymnas for g-linjens elever.
Det må være klart at for framtidens ungdom betyr 9-årig grunnskole både bedre og mer utdannelse (forhåpentlig også bedre dannelse!!). Det er det som er meningen når vi gir våre barn 2 år lengere skolegang enn vi selv hadde!
Jeg kan tenke meg at foreldre til barn i døveskolen nok på denne bakgrunn vil ta skritt til å framtvinge en tilsvarende økning av den lovbefalte skoletid også for døve, altså fra den nåværende 8 år til fremtidig 10 år. Det forbauser meg derfor å lese hr. Kruths uttalelse: "- uten å forlenge den allerede nå så lange skoletid".
Alle døvelærere vil være enige i at 10-12 elever er alt for mange i en og samme klasse. Kunne vi få et fast maksimum på 6, ville mye være vunnet. Men jeg protesterer mot at denne reduksjon av elevtallet i klassen skal erstatte de 2 år øket skolegang som de hørende får!!
Hva er viktigst: 1. Ordforrådet - språkmengden eller 2. Taleferdigheten - artikulasjonen av ord og setninger? Dette spørsmålet har vært drøftet blant døvelærere i årevis. Skulle vi ikke kunne bli enige om å gi begge like stor prioritet? Hva skal eleven med et ordforråd som kanskje ingen forstår det fnugg av fordi taleferdigheten er så mangelfull? Eller: Hva hjelper en glimrende artikulasjon hvis eleven har et svært begrenset ordforråd? Kanskje jeg kunne henge på en liten "hale": Døveskolens (in casu barneskolens) viktigste oppgave må være å innøve og vedlikeholde den best mulig tale, for på dette området er det døvelærerne er fagfolk med utdannelse og erfaring. Ordforrådet vil øke etter hvert ut gjennom ungdommen, men da er det i regelen ingen til å ta seg av taleteknikken. "Man lærer så lenge man lever", heter det, og denne læring i livets skole gjelder i særlig grad språket, ordforrådet, og døve likeså vel som hørende. Vi vet alle at en god artikulasjon - særlig kombinert med en like god avleserferdighet - gir bedre kontakt med det hørende miljø og dermed bedre vilkår for øket språkforståelse og utvidet aktivt språk. Vi kjenner også til at med en dårlig artikulasjon er det dessverre ofte motsatt. Og så er det dette da, alle døvelæreres bitre erfaring: Lenge før vi er ferdige med innøving av taleteknikken, kommer - lik et snøskred - ordene, setningen, kunnskapsstoffet! Da vil det jo bli den enkelte lærers sak å yte rettferdighet til begge sider, både til taleferdigheten og til ordforrådet og kunnskapene. En vanskelig oppgave, utakknemlig også.
Simultan-metoden
Redaktør Johansen (eller en annen kompetent person) må kunne skaffe sikre opplysninger om følgende: "The Combined Method" som brukes ved Gallaudet College, er det tale + tegn eller er det tale + fingeralfabet (=skriftspråk i lufta i stedet for på ei tavle)?
Videre må vi ha helt klare definisjoner:
1. Med døve mener døveskolens folk psykologisk forstand døvfødte eller så tidlig døvblevne og med så svær hørselskade at der intet naturlig ervervet morsmål finnes. (Korrekt språkuttrykk: Døvstum.)
2. Sterkt tunghørte. De kan ikke gå i folkeskolen, men p.g.a. utnyttbare (såkalte "gode") hørerester og rudimenter av språk lært gjennom øret er de i en langt bedre utgangsposisjon enn de døve (engelsk: Partially Deaf.)
3. Såkalt uegentlig døve (= døve, men ikke stumme), som helt eller dlevis mister hørselen etter at talespråket er lært på naturlig måte, nemlig gjennom øret. Tidspunktet er det vanskelig å fastsette, da så mange andre faktorer spiller inn. 5-6 årsalderen er vanlig som grense, men den kan godt gå atskillig lenger nedover, alt etter evner, miljø o.a.
Jeg må med skam bekjenne at hvem som aller først uttalte nedenstående fynord, det veg jeg ikke, men det er i hvert fall godt sagt! Sitat: Det å være døv betyr ikke: Hørende minus hørsel. Men den uegentlig døve er jo nettopp en slik "hørende-hørsel-person"! Han representerer for så vidt et problem i døveskolen; det språk som der kunstig skal bygges opp - er for den uegentlig døve "bare barnemat". Han har jo fått hele det grunnleggende morsmål gratis gjennom den tidligere uskadde hørsel. "De passer egentlig ikke her", er et stående uttrykk om disse. Men i normalskolene kan de meget vanskelig gå, og ett eller annet sted må de jo få undervisning. Som voksne hører de selvsagt hjemme sammen med de døve i deres foreninger av ulike slag, og her spiller de gjerne første fiolin, som regel i kraft av denne sin uegentlighet, kombinert med gode evner. Noe helt annet er det når den uegentlig døve (normalt-talende og -skrivende) i egenskap av person uten hørsel vil belære døveskolens lærere om hvordan disse skal undervise de egentlig døve, som om den uegentlig døve noensinne kan fatte hva det vil si å være egentlig døv, ja, som om man kunne sette likhetstegn psykologisk sett mellom det uegentlig døve!
Ingen forstår til fulle hva det vil si å være døv (altså: egentlig døv), ikke engang den døve selv, for han får aldri et øyeblikk prøve hva det vil si å høre normalt. Den uegentlig døve vet til fulle hva det vil si å miste den viktigste av alle menneskelige sanser, men ikke hva det vil si å være døvstum. Jamfør ovenstående definisjon: Ikke = hørende minus hørsel. Dette er alt sammen ut fra et rent pedagogisk-psykologisk synspunkt. Den døvfødte (NB. Ikke nødvendigvis arvet!!) 10-åringen i 3. klasse og hans kamerater som begynte i klassen etter en meningit før jul i fjor med total døvhet til følge - disse to karene er ikke bare helt ulike, de er så å si motsetninger, psykologisk sett. For det første er det helt naturlig å ville uttrykke seg med geberder, mimikk og agering (tegnspråk) mer eller mindre ledsaget av de ord han har lært (uten stemme). For det andre, den uegentlige, er det naturligere å snakke, ordforrådet er som hos andre barn på samme alder. Tegnspråket derimot faller ikke naturlig, særlig ser vi det tydelig i begynnelsen, før kameratene har lært ham det mest elementære av den spesielle tegnspråk-syntaks. En slik elev ville vi sikkert kunne lære "korrekt", ensrettede tegn, slik at han (men bare han!) med basis i sitt naturlige ervervede morsmål lettere ville kunne avlese. Han ville da i neste omgang ledsage sin egen tale (som da han kom til skolen, var for eksempel dialekt fra Sør-Helgeland) med de samme riktige tegn. Så kommer spørsmålet: Ville hans klassekamerater da kunne forstå ham? Svaret er i noen få tilfelle: ja, nemlig der hvor setningens form og ordvalg er lært av klassen på forhånd. I de aller fleste tilfelle er svaret: nei. Eksempel: "Har du aldri tenkt på at det går an å låne en båt?" sagt med ledsagende tegn ord for ord. I tegnspråk: "Båt låne går an - hva?" eller noe i den retning. Vi må ha klart for oss at for klassene egentlig døve elever (7 av 8) er talespråket et helt kunstig meddelelsesmiddel til den hørende omverden, hva enten det ledsages av tegn eller ei. At den egentlig døve ved hjelp av tegnledsaget taleopplæring skulle kunne lære bedre og mer norsk, det er etter mitt skjønn bare ønsketenkning hos de uegentlige døve. Det man ville oppnå var: Kvelningsdøden over all tidligere avleseferdighet.
Talespråkets setningsoppbygning fester seg i minnet hos oss hørende (og hos de få uegentlige døve) gjennom hørselen. Tegnspråkets setningsoppbygning fester seg på samme måten hos de egentlige døve gjennom synet. Talespråkets setningsoppbygning vil måtte kapitulere like overfor det langt sterkere tegnspråks setningsoppbygning. Når den døve i skolen og senere snakker med de hørende, så er det et for ham selv kunstig språk han bruker. Men det er det eneste middel til kontakt med den hørende omgivelse, som døveskolen jo skal prøve å dyktiggjøre den døve til å leve i. Etter 10 år i Statens døveskoler med tegnledsaget taleopplæring står den unge døve plutselig overfor en arbeidsformann som ikke rører så mye som en finger! Hva så med de ensrettede og korrekte tegn hos døvelæreren?
Herr Kruth skriver bl.a.: "- det nåværende forvanskede tegnspråk". Vel, det er som man ser det. Jeg kunne godt tenke meg at for den (egentlig) døve er det vårt talespråk som er forvansket i relasjon til tegnspråket, tungvint som det er, oppstyltet og fremmed sammenliknet med tegnspråket. Eller misforstår jeg kanskje herr Kruth? Er det selve tegnene, altså bevegelsene, som er forvansket? I forhold til de l'Epees tegnspråk uten avlesning er nok alt som i dag finnes av tegn, forvansket. Og det er talemetodens skyld! I dag er nemlig avlesebildet det primære, tegnet er et rudiment, dels helt overflødig, dels en nødvendig støtte for avlesningen - alt etter situasjonen og den enkelte døves forutsetning. Skal jeg forstå herr Kruth derhen at de mange uensartede tegn-"dialekter" skal ensrettes mot et "korrekt" tegn-"riksmål"? Mener man virkelig at hørende døvelærere skal fortelle de døve barna hva som er rett og "galt" innafor det som hittil og sikkert også i framtida heter "de døves morsmål?" Hvem skulle vel være autorietet og redigere rett-"tegningen" i dette nye korrekte tegenede talespråket? Nei - i tegnspråk anerkjenner jeg bare en autoritet: Den egentlig døve gutt og jente i deres eget miljø, døveskolen, likegyldig hvor "forvansket" dette tegnspråk blir i tegn-henseende. Det kan da umulig bli døvelærerens oppgave å påtvinge barna andre tegn i timene enn dem barna bruker seg imellom ute i friminuttene? Vi har da mer enn nok med å lære barna å snakke de hørendes talespråk, så korrekt som mulig både artikulatorisk og frasiologisk + å lære barna å lese på munnen dette "fremmede" språk. Inn i dette fletter vi så kunnskapsstoffet. For det uegentlige døve byr ikke dette på noe uhyre problem, han er jo selv opprinnelig hørende. For den egentlig døve er de hørende språk som før nevnt unaturlig, kunstig, en opphopning av til dels overflødige ord i en uhyre tungvint sammensetning, synes det ham. Om nå dette unaturlige talespråk ledsages av tegn, så blir det ikke mer naturlig av den grunn! Om vi på denne måten oppnår å gi de døve flere kunnskaper, det skal ikke jeg kunne si.For taleferdigheten spiller de ledsagende tegn absolutt ingen som helst rolle, det må være på det rene. Men vi oppnår helt sikkert å eliminere avleseferdigheten, som kanskje på forhånd ikke er så rar.
Jeg må da få lov til å understreke at det var tale og avlesning som i sin tid gav grunnlag for å ta betegnelsen "døvstum" ut av fagterminologien og erstatte den med "døv", som betyr: Hører ikke, men kan snakke og avlese.
Når jeg snakker i en større forsamling av døve, så er ikke spørsmålet: Bruker du de rette tegn til å ledsage din tale med? Spørsmålet er: Kan tilhørerne avlese de ord du bruker (da med støtte i alle slags rare fakter) og har de dekning for begrepene? Forstår de ordenes betydning og setningenes meningsinnhold? Kan jeg med et tegn (vedtatt av en komite) klarlegge for hele forsamlingen hva "simultan-metoden" virkelig betyr, uten en språklig utredning på forhånd eller etterpå?
Hvor mye kan den døve selv gi uttrykk for av sine opplevelser, iakttakinger og tanker? (Aktivt språk). Vil han kunne snakke bedre, dvs. mer korrekt og mer nyansert (med flere uttrykk) dersom læreren i norsktimene (og rimeligvis da også i alle andre fag) ledsager sin tale med tegn?
Jeg ser her av praktiske grunner helt bort fra artikulasjonen, noe jeg nok får unngjelde for hos mine kolleger.
Nå er imidlertid det hele blitt et sånt ordgyteri, at det får være nok for denne gang. Jeg venter å få juling av både døvelærere og døve, men det tåler jeg.
"Undervisningen av døve i Norden"
Av døvelærer Knut Sletvold
Før jeg går løs på selve den store "bøygen", må jeg få lov å si med en gang: Selvsagt bruker vi tegn i undervisningen, geberder, mimikk, agering, skuespill, ja, sågar de elskede konvensjonelle tegn, som ofte er det minst effektive, da de ingenting sier uten at begrepet er helt klarlagt og utfylt. Men tegnledsaget tale da? Svaret er nei, og hvorfor skal jeg prøve å forklare i det etterfølgende.
Fra skolealderen inntrer, må en sikkert regne med, fra dda av sitter ord og inntrykk fastlimet i minnet (i hjernebarken) og vil komme strømmende når barnet har bruk for dem, selv om der inntrer en nokså naturlig taushet i førstningen, og selv om en del ord i forbigående synes glemt.