De uegentlige døve for utdannelse til lærere?
Av Willi Hesse (Dic. Stianne)

I det evige kretsløp op og ned kan kun non klare sig - opreist - nemlig dem, som er vang til å se livet urokkelig i øjet og som dertill har gjennemgått en hård skole. For riktig å forstå sine medmennesker forutsettes der, at man lever med dem, lider med dem og desuten får lede dem. Likefrem åpent å si - er, at de uegentlige døve i almindelighet gjerne er de egentlige døves formidlere likeoverfor deres selskabelige tilværelse og omgjenge. En uomtvistelig sannhet*) er det, at kun de uegentlige døve formår å bedømme og dertill lede de døvfødte, medens de hørende stedse vil med deres overlegenhet innhylle sig med en forborgen medlidenhet og derved skader de døve ofte mere enn heldig og godt er.

Da Kolumus opdaget America fannt han derover en menneskerace med høit utviklet kultur. Havesyke og tilsynelatende "kristelig nestekjærlighet" fra de hvite kultiverende mennesker bevirket hurtig den røde menneskeraces undergang - Således vil lignende forholde være å iakttage ved døves utdannelse og tegnsprog**).

Med den mundtlige methode og undertrykkelse av tegnene som blev innført for 100 år siden har alle døves lærere dermed troet å opnå et grandgiveligt bevis for døves utdannelse i den riktige retning. Men naturloven er sterkere og spotter all menneskelig møje. For hvad man med den mundtlige methode vilde opnå, så er det kjøpt på bekostning av elevernes umiddelbare utviklings stadium. Nu, allerede ved den utilstrekkelige skoletid der mest går til repetitioner ***) måtte det forstokkede mål således først bli rent uopnåeligt (især for egentlige døve). Og de døve vil også selv om de enda ere utviklingsmulige derved dog altid innta og stedse forbli i en særstilling.

Til dette å overbygge er de uegentlige døve nermest kaldet enn de hørende; for;

= Bindemidlet er og blir tegnene!

Det er nu en iøjnefallende kjennsgjerning, at igrunnen er det de uegentlige døve, der taler og kjemper for tegnsproget og er med å værne og beskytte de døves interesser. Dette åpenbare fenomen forklarer sig på den enkleste måte, at de døve som med den mundtlige methode gjennem sin skoletid derved kveles og pines likeved fortrøster sig til, at når de er bleven kvitt den besværlige tvang, da går de til sine like. Og den åndsutvikling, som hidtil i naturstridige forholde var fortrengt, tar nu først den fulle opreisning. Dog vil det utarte sig til på en måte, der står de hørendes omgjenge fjernt imot!

Gjennem den muntlige methode vil det stetse bli så, at åndsutviklingen for det første mere hemnes enn befordres. Det er på det tydeligste å merke i hidtilværende skriftlige fremstillinger av døve. Manglende orthografi og ukorrekte setningsdannelser opvekker da det inntrykk, at de døve ikke var åndelig normal eller som det sies i folks munne: dum er! Dommen over den uhildede opfatning ligger netop i den mundtlige methode eller meget mer i den falske anvendelse av samme. For de uegentlige døve er måskje den mundtlige methode det besste opdragelse- og dannelsesmiddel; men ikke for de egentlige døve i deres fremskridende utvikling, for ved undervisningen med tale uten tegn vil de mere og mere sinkes i sprogforståelse også i sjelskunnskap. Derfor må der for dem gives en ganske annen tilpasset undervisningsmethode som egner sig for deres egentlige natur nemlig: den kombinerte undervisningsmethode = tale og tegn.

Det er nu ikke alene beklagelig; men også høist forkastelig, når høitstående sprogvante døve også vil fremheve den "muntlige metode" til "seier", for derved gir man den hørende lærestand enda sterkere troen på deres falske forvissning om samme.

(Slike døve er sneversynte og bedømmer kun fra sitt eget standpunkt i sin blindhets hovmod). -

Disse døve gjør ikke alene skade for den åndelige utviklingsfremme hos døvfødte skoleelever; men også, hvad der veier tungt i skålen, vil det bidra til, at den sociale fremvekst hos åndelig begavede døve hemmes og lider meget, eftersom de falske fordomme med deres ufullkommenhet dertil forårsaker.

Mens der ibl. blinde er å treffe åndelige arbeidere i stort antall og disse ganske naturlig blir ansette, så opnår en åndelig høitutviklet døv større opmerksomhet og forundring. Ved døveanstalters skolehøitideligheter blir som sedvanlig de uegentlige døve utsett til å foredra f.eks. dikt og å svare på tiltale. Dermed indgir man hos de hørende tilstedeværende en vildledende dom om det virkelige resultat av den prisede muntlige undervisningsmetode.

(Man utpeker de beste av elevene og medgir bare, at de andre er mindre begavet eller har dårlig uttale.)

Dog er den muntlige metode ikke alene kun til ulempe, den innebærer også besverlige hemninger for de døves utvikling. Ved inførelsen av den eneherskende og sendrektige muntlige metode blir netop for de uegentlige døve sikre eksistensmuligheter berøvet, hvilket er av stor betydning da de ellers må tu til håndverksdrift. Og en av disse sikre stillinger er netop å være døvelærer!

(Der er inntil nu av virkelige alvorlige sannhetsforskere hverken skrevet eller sagt så meget til fordel for den muntlige metodes ufeilbarhet som for at denne metode netop har vist sig at være av negativ art. (Conferer utlandske skrifter)).

For de døve blir og vil den muntlige metode aldti slå feil, mens den kombinerte metode, som de erfarne voksne døve over alt tilkjennegir, at der er å vente tilegnet en hurtigere og lettere vei til erhvervelse av åndelig innhold og dermed vil også nye ansvarsplikter for de døve være forhånden.

Philogier og Psychiatrier vil her allerede da hurtig kunne avgjøre om de døves forbinnelse med hørende er å søke opnådd enten på naturlig eller kunstig sprogmåte. For de egentlige døve selv om de er åndelig normalt utviklet, så betjener de sig ikke av "tegn" men av skriftsproget i samkvem med hørende. Hvorfor?

(Naturligvis vet de døve av erfarenhet, at deres uttale kan være fulle av feil og det har således vakt anstøt hos hørende.)

Bare den omstendighet, at de døve ved den hittilværende undervisningsmetode så slett har lært å beherske skriftsproget vil naturligvis føre dertil, at de døve i almindelighet helst avsondrer sig fra de hørende eftersom deres hovedsprog er.

De døve, som har lært å beherske "tegnene" i alle skiftende antydninger av sproget vil også litt efter litt formå og tilegne sig skriftsproget, samt forbedre å foredle det. Det blir da en smuk og ærefull opgave, som driver dem til å stelle sig ute i livet!

Dog kan der ikke ventes alene gjennem skrift og tegn i engere krets, at opgaven blir løst, uten ene og alene i klasseårene på døveskolen og dertil er uegentlige, begavede døve nermere kallet til å være som lærere fremfor hørende.

Nu, - ved enhver døveskole burde der ubetinget bli inrettet en forsøksklasse for den kombinerte (såkalte blandede metode) - "tegn og tale" for å kunne prøve anvendelse av døve som lærere.

(Oversatt med frie bemerkninger i parentes av A. Fl.)

*) som alle døve kjenner til efter erfaring.
**) analogisk i en vis betydning.
***) gjentakelse.

---