Kampen om tegnspråket

Gjennom mange år har det nå pågått en stille, men ikke desto mindre hard og bitter kamp mellom de døves organisasjoner på den ene side og en rekke pedagoger innen døveundervisningen på den andre side om innføring av tegnspråket som undervisningsmiddel i de norske døveskolene. Her i vårt blad har både unge og eldre døve personer gjentagne ganger forsøkt å framheve de fordeler som tegnspråket har å by oss. Det ville føre for langt å nevne navn på alle disse tegnspråkets forkjempere, men her vil jeg nevne at vi i denne kamp får god støtte av døveprestene.

I siste nummer av "De Døves Blad" kunne man lese den gledelige beskjed om at døveprestene under døveprestmøtet i Rødenes 5.-7. november i fjor (1947) sendte en henstilling til Kirke- og undervisningsdepartementet om innføring av tegnspråket som undervisningsfag i fortsettelsesskolen. Nå håper vi alle på at dette må føre til et godt resultat. Og med tiden må tegnspråket endelig bli innført også i barneskolene, mener vi.

En rekke av døveskolenes lærere og lærerinner er imot tegnspråket, fordi de mener at det er til hindring for øvelsen i munnavlesning. Dette kan ikke være riktig, for jeg hra selv erfart nettopp det stikk motsatte. Når en ung, døv gutt nettopp er ferdig med døveskolen, er han som regel lærevillig og vitebegjærlig. Så kommer han f. eks. på en fagskole sammen med bare hørende kamerater som kanskje sender ham skjeve smil når han snakker med sin lærer med sin egenartede stemme.

Hjemme spør han til å begyhnne med sine nærmeste hva de snaker om og får som regel høre bare om det vesentligste av de tingene som de snakker om. Enkelte ganger sender de ham et blikk som tydelig forteller ham at han bare uleiliger dem med sine spørsmål. Han forstår selv at det må være brysomt for hørendeå snake med døve og viser dem gjerne den forståelse ved ikke å plage dem altfor ofte med spørsmål.

Men da opplever han at ordspråket "Utakk er verdens lønn" er sant. De hørende blir bare stadig mere opptatt av å snakke seg imellom og glemmer helt den døve. Om den døve selv forsøker å fortelle dem et eller annet, glor de ofte bare forbauset på ham et øyeblikk og fortsetter straks snakken seg imellom, fordi deres tanker hele tiden kretser om de ting som de selv diskuterer om. Her kan noen munnavlesningstykdighetikke hjelpe den døve. Da er det ikke noe rart at han etter hvert fryser inne med sine følelser slik at hans følelsesliv til slutt blir så avstumpet. Dette er det tragiske i isolasjonens uhyggelige virkninger. Når den unge, døve gutten kommer i snakk med hørende som han kjenner, klarer han kanskje å prestere et høflig smil, men man kan ikke unngå å legge merke til noe tvungent og reservert over hele hans holdning. Han merker snart at han ikke får stort utbytte av samtaler med hørende og søker gjerne til døveforeninger for å komme sammen med andre døve der.

Noe av det verste som den døve kan gjøre mot seg selv er å forsøke å skjule sin egen døvhet og være lik hørende bare i det ytre, for da blir han ubehjelpelig akterutseilt i åndelig utvikling. Det har hendt at unge døve som mest mulig har forsøkt å omgås bare hørende, gikk tilbake i munnavlesningsdyktighet, men de gjenvant den eterhvert etter å ha vært sammen med andre døve igjen og brukt tegnspråket flittig en tid. Etter vår erfaring virker altså tegnspråket nærmest stimulerende på munnavlesningsdyktighet. Riktignok er det en del såkalte døve mennesker som kan lese av munnen helt feilfritt, men da er det som regel hørselsrest som hjelper dem til å oppfatte ordene. Dette vil vi egentlige døve med en viss bitterhet kalle for å fuske i munnavlesning.

At en del av døvelærerne og døvelærerinnene virkelig fremdeles ignorer voksne døves erfaring synes oss barnslig. Men de kan da ikke se bort fra det faktum at det er helt ugjørlig å holde foredrag for en større forsamling av døve ved bare å snakke med munnen. De tilhørerne som sitter lengst borte må jo da holde sitt blikk stivt festet ved et sterkt innsnevret punkt, altså talerens munn. Det er helt uholdbart, også sett fra et medisinsk synspunkt.De medisinsk sakkyndige vil nemlig kunne meddele oss at det å stirre stivt på et bestemt punkt enten det er på en figur eler ut i tomme luften, bare vil anstrenge øynene.

For å få det fulle overblikk og alle enkeltheter må øynene stadig skifte stillin. Når man tar disse medisinske fakta med i betraktning, vil det stå fullstendig klart for enhver at tegnspråke er det eneste sikre meddelelsesmiddel som kan brukes ved foredrag for større forsamlinger av døve. Man må huske på at vi døve ikke har den avvekslende måte å tilegne seg kunnskaper på gjennom både syn og hørsel, slik som hørende; omtrent alle innrykkene skjer altså gjennom øynene alene hos oss.

Når de pedagogene som gjør motstand mot tegnspråket, ser voksne døve bruke stygge tegn og gjøre unødige grimaser, må de huske på at de bærer en stor del av skylden for det. De forbyr barna på døveskolene å bruke tegn, enda de kan være sikre på at tegnspråket som er vårt naturlige morsmål, ikke kan utryddes. Det ser ut som de hittil ikke har lært noe av skade på den måten. Hvorfor kan de ikke likeså godt ta konsekvensene av det med en gang?

For at de døve skolebarna skal kunne utvikle seg tidligere til lykkelige og følelsesmessig frigjorte mennesker, re det etter min mening av største betydning at man tar tegnspråket i bruk i undervisningen, nøye i sammenheng med det ordinære norske språket. Da læres språket inn på en hurtigere, behageligere og mer naturlig måte. Når vi døve snakker med hørende, kan vi jo allikevel koble av tegnspråket og bare bruke stemmen, for å bruke mitt eget uttrykk.

Jeg tror at det vil være riktig å sette døve elever med hørselsrest for seg selv i en klasse hvor de kan få bruke høreapparater og utvikle seg uavhengig av de andre elever. Men tross alt er det jo det døve gjennomsnittsmennesket man førstog fremst må ta hensyn til.

Nå er den nordiske tegnspråk-komiteen til vår glede kommet et godt stykke på vei i sitt arbeid for et ensartet tegnspråk for hele Norden. Når komiteens arbeid en gang tar slutt og de forskjellige nordiske land forener seg i et og samme vakkert tegnspråk, må det bli en selvfølgelig plikt for lærerpersonalene på alle våre døveskoler å benyte dette tegnspråk i undervisningen. Selvsagt vil vi sette pris på at noen av døvelærerne eller døvelærerinnene vil skrive noe her i vårt blad og si sin mening om saken slik at vi kan få i gang en saklig diskusjon om den. Da håper vi at de endelig vil makte å skyve sitt eget trangsyn tilside og slute seg helt til vårt syn på saken.

Gunnar Vatn