Lillefingeren og hele hånden - eller tegnspråk i fortsettelsesskolen

Et gammelt ord sier at når man gir en viss man lillefingeren, så tar han hele hånden. Jeg har inntrykk av at på mange av skolens folk virker all tale om tegn som en slik liten lillefinger som kan bli hele hånden. Slik må antagelig forslaget fra oss døveprester om undervisning i tegnspråk i fortsettelsesskolen delvis ha virket på skolens folk. Men fra vår side var det på ingen måte slik ment. Vi har jo all grunn til å se med stor respekt på det arbeide som skolen utfører. Men det vi ville, var at skolen skulle hjelpe til så ikke tegnspråket forfaller for meget. Vær da ikke for snar å avvise denne bønnen om hjelp som noe der er skolen uvedkommende.

Når nevnte forslag fra oss norske døveprester er tatt opp til diskusjon her i tidsskriftet (1948 s. 63 ff.), vil jeg gjerne få komme med svar på denne artikkel av bestyrer Anderson. Herr Anderson uttrykker på mange vis forståelse for tegnspråket. Men det som særlig behandles er tegn i undervisningen og tegn kontra munnavlesning, ikke undervisning i tegn. Vi foreslår ikke tegn i undervisningen, men undervisning i tegn.

Det kan jo være greit å avvise det hele som skolen uvedkommende. Men om vi har aldri så forskjellige syn på tegnspråket og verdien av det, må vi allikevel nokså snart kunne komme til enighet om at tegnspråket spiller en meget stor rolle i de fleste døves liv. Er vi enige om det, kan det ikke være likegyldig for dem som har fått med de døves oppdragelse å gjøre hvorledes tegnspråket utvikler seg. Ja, det kan ikke en gang være likegyldig for opplæringen i vårt norske morsmål, om det brukes gale eller riktige tegn. Forstander Forchhammer uttalte i et foredrag ifjor (referert her i tidsskriftet 1947, s. 108 ff.) at tegnspråket er det beste middel til å gi barna språkforståelse. Er dette riktig, noe det vel ikke er grunn til å tvile på, så må det også være riktig at et galt tegnspråk i lengden må virke forvirrende på språkforståelsen. Tegnene skaper forestillinger, og vi har nå mange tegn som virker ødeleggende på språkforståelsen. Jeg skal nevne noen eksempler. Det er blitt nokså almindelig å bruke følgende tegn for kongress: tegn for konge + tegn for gress. Jeg så for mange år siden en lærer bruke følgende tegn for undergjerning: tegn for under h.h. under venstre + gjerning. Ordet betyr jo gjerning som vekker undring. For ikke lenge siden så jeg følgende tegn for Nasaret: Na=peke på nesen, sa=si, ret=rett. Det er nokså almindelig at man i betydningen så derpå bruker tegn for å se. Mange andre eksempler kunne nevnes. Men dette får være nok. Jeg kan ikke skjønne annet enn at undervisning i tegnspråk burde ses på som en hjelp for morsmålslæreren og ikke som noe der skal bekjempes.

Nå nevner herr Anderson at i klasser med tungnemme elever vil læreren bruke tegn. Jeg kjenner ikke nok til undervisningen i døveskolen til å kunne uttale noe bestemt. Men i forbindelse med denne uttalelse reiser det seg et spørsmål: Hvilken hensikt har da de tegn som brukes, - skal de være til hjelp for språkforståelsen eller skal de støtte munnavlesningen? Brukes det tegn som støtter språkforståelsen, er jo alt i orden. Men brukes det tegn som skal støtte munnavlesningen (krf. tegn for undergjerning nevnt ovenfor), er det fare for at slike tegn kan virke ødeleggende både på språkforståelsen og tegnspråket. I undervisning som er basert på bare å gripe til tegn når munnavlesningen ikke strekker til, der vil fristelsen være stor å bruke tegn som skal støtte munnavlesningen. Disse tegn vil som regel være tegnspråkmessig gale. Et annet spørsmål er også om man i det hele vil kunne finne fram til de rette tegn, når man bare i nødsfall bruker tegnspråket? Tegnspråket krever vel lang tids øvelse om man skal kunne bruke det riktig. Det vil særlig hvis tegnene skal støtte munnavlesningen ligge fristende nær å bruke "rebustegn". Da kan noen av de gale tegn som idag brukes blandt de døve stamme fra skolen. Dette er en teori som jeg ikke har noen bevis for. Men skulle det være slik at det brukes tegn for å støtte munnavlesningen, da er jeg ikke mere fanatisk tegnspråksmann enn at jeg gjerne vil være med på en henstilling om å få tegnspråket fjernet fra skolen.

Herr Anderson nevner i sin artikkel et gammelt forslag om å plassere de døve i egne småbyer, og nevner muligheten av isolasjon av de døve. Jeg kan ikke skjønne at det er noen grunn til å nevne slike ting i forbindelse med vårt forslag. Vi resonnerer ikke i motsetningen talespråk-tegnspråk men i motsetningen dårlig tegnspråk-godt tegnspråk. Godt tegnspråk fører ikke mer til isolasjon enn dårlig tegnspråk. Vel heller tvert om. Dessuten har jeg den erfaring at tegnspråket ikke har stengt ute fra den bokverden vi har. Det har tvert om vært en ypperlig hjelp til å føre inn i bøkenes verden. La oss derfor ikke snakke om isolering i denne forbindelse. Det er mer grunn til å tenke med gru på hvorledes det vil gå om tegnspråket forfaller.

Det nevnes at påstanden om tegnspråket som de døves morsmål ikke kan sies å være så innlysende riktig, dersom en behøver mer enn noen få timer tl å undervise i tegnspråket. Hva skal da en stakkars morsmålslærer i vanlig skole si? Han har i en årrekke undervist elevene daglig i morsmålet, men resultatet er ikke alltid like strålende.

Hvilke pedagogiske hensyn og psykologiske lovmessigheter bestemmer lærernes holdning? - En kan forstå at det kan være slike hensyn når det gjelder spørsmål om tegn i undervisningen. Men når det gjelder undervisning i tegn, skulle hverken pedagogikk eller psykologi kunne stille seg hindrende i veien. Tvert om skulle en tro at både moderne pedagogikk og psykologi skulle si: Oppgaven er så stor og så vanskelig at vi bør prøve alle de midler vi har til disposisjon. Muligens kan vi her få en liten hjelp. Fra en side sett kan det nok være "kledelig beskjedenhet" å si at man ikke er kommet så langt i undervisningen som man gjerne ville og at man derfor ikke kan avse tid til undervisning i tegn. Men ingen behøver å være redd for at hverken kledeligheten eller beskjedenheten ville bli mindre om man sa: La oss gjøre et forsøk. La oss gi tegnspråket denne lillefingeren.

Minde 21. august 1948.

Einar Stueland