Velg bakgrunnsfarge:
Fra Tegn og Tale nr. 5 / 1952:


Axel Fleischer
1860-1952

Natt til lørdag 10. mai døde Axel Fleischer på Ullevål sykehus hvor han hadde ligget i pleie de siste 2 mdr., og hvor mange av hans venner i Oslo hadde fått anledning til å besøke ham. Like til det siste var han sjelelig klar, og han var levende interessert i alt som angikk hans døve skjebnefeller, talte også om den forestående nordiske døvekongress her i byen, som han så gjerne ville ha tatt del i. Men legemlig trett og svak som han nå var med sine mer enn 91 år, ventet han nok ikke å få dette ønske oppfylt, og stille og tilfreds gikk han bort. Han var vel nå den eldste av de døve menn i Norge, og innen de døves egen krets var han så vel kjent og anset at det ikke skulle være nødvendig å skrive så meget. Men et kort omriss av hans liv vil vi dog gi.

Axel Larsen Fleischer var født 13. septbr. 1860 og bodde visstnok hele sitt lange livi Oslo. I barneårene ble han døv hvorfor han ble meldt inn på Balchens døveskole på Schafteløkken. Her hadde han i noen år som skolekamerater bl. a. de senere studenter Halvard Aschehoug og Lars A. Havstad samt Carl Werner, den senere så ansette kunstskøyteløper. 18 år gammel - i 1878 - var han med å stifte landets første døveforening, den i Oslo. Han ble utdannet som maler, og av hensyn til dette sitt håndverk fikk han i de første år ikke anledning til å vie foreningens arbeid så megen tid som han ønsket. Men i 1889 startet han sammen med Carl Werner og typograf Christian Bjørnstad det første blad for døve i Norden, Journal for Døve, - det som senere gikk over til å bli De Døves Blad. I 1892 var han med å stifte De Døves Skiklubb og sat i 90-årene også noen år i døveforeningens styre. I 1907 stiftet han sammen med andre De Døves Turn- og Idrettsforening. Det ble i det hele ganske spesielt de unge døve og deres idrett som Axel Fleischer i årenes løp kom til å vie sin varme interesse. Han var også selv en aktiv idrettsmann og særlig skisporten dyrket han ivrig i alle år inntil en benskade tvang ham til å gi opp da han var 84 år. I årene 1924-1927 var han formann i De Døves Forening i Oslo og fungerte i denne egenskap som en av presidentene ved den III. nordiske døvekongress i Trondheim i 1924. Han tok også ivrig del i Landsforbundets arbeid og var i flere år - og det i en særlig vanskelig periode - redaktør av Tegn og Tale. Etter at han i en fremskreden alder var trådt tilbake fra sine tillitsverv holdt han stadig forbindelsen ved like med de døve gjennom korrespondanse og personlig samvær, og mange var de som bsøkte hami det hjemmet han hadde funnet på Hauketo hos Helene og Carl Landén og deres barn. Her bodde han i ca 25 år og ble som et lem av familien. Men da han i 90 års alderen var blitt legemlig altfor svak fikk han et nytt hjem på Gardarheim pleiehjem i Fetsund og også der beholdt han sin levende interesse for alt som angikk de døve. Med tanken på de unge døves utdannelse var han for et år siden med å starte Lars A. Havstads Minnefond. Axel Fleischer var hele sitt liv ugift. Blant hans søsken var de 2 søstre Nanna o Agnes Fleischer som ble pionerer for Vanføresaken i Norge.

Onsdag 14. mai fant bisettelsen sted i Det nye krematorium i Oslo i nærvær av familien og mange døve venner. Pastor Bonnevie-Svendsen forrettet og talte i tilslutning til den innledende salme (nr. 25 i Landstads reviderte) "Gud er Gud om alle land var øde" og han minnet om hvordan denne vår Gud i Jesus Kristus har åpenbaret seg ikke bare som Altets og Alles Gud, men også som den Far som kaller på og har omsorg for hver enkelt menneskesjel. Og Axel Fleischer hadde funnte sin Frelser i Jesus Kristus. Presten brakte ham de døves varme takk for hva han hadde gjort for dem og takket også på slektens vegne. Salmen "Jesus styr du mine tanker" ble sunget til slutt.

På vegne av De Døves Forening, hvis æresmedlem den avdøde var, la foreningens formann, hr. Alf Melgaard, en krans på båren, idet han talte om Axel Fleischers rike initiativ i arbeidet for de døve og hans forskjellige tillitsverv og brakte ham foreningens og de døves takk. Herr Harry Landén la en krans på båren fra sin mor og søsken og seg selv med takk for hva den bortgangne var blitt for dem i de mange år han bodde i deres hjem. Til tonene av Neuperts: "Syng meg hjem" ble kisten senket.

Fred med Axel Fleischers minne! var sluttordene til alle som talte.

H. D.