De døves sprog
Landsmålets far eller konstruktør, er som vi vet språkmannen og dikteren Ivar Aasen, denne geniale språkforsker fra Sunnmøre, som av våre dialekter forsøkte å gjenreise vårt gamle norske språk, upåvirket av dansk. Det er jo vårt håp at disse to språk, riksmål og landsmål, om ikke altfor lang tid må smelte sammen til et eneste norsk riksmål.
I de fleste norske skoler må elevene lære de to språk, eller i hvert fall foruten riksmålet, også ha atskillig kjennskap til landsmålet. I våre døveskoler er det ikke slik. Der er riksmålet det eneste undervisningsspråk. I døveskolen, hvor språket må bygges opp og læres fra grunnen av, har vi mer enn nok med ett språk. Våre elever blir ved avsluttet skolegang utelukkende riksmålsfolk, selv om de stammer fra landsdeler hvor dialekten eller det daglige talespråk ligger atskillig nærmere landsmålet enn riksmål. De døve kan da ofte på sine hjemsteder støte på vanskeligheter, særlig med avlesningen og forståelsen av ord og uttrykk som de ikke har lært på skolen. Sitt riksmål bruker den døve som regel upåvirket, i skrift og tale så vel på landet som i byen. - Men de døve har nå sine to språk allikevel: Tegenspråket og talespråket eller lydspråket.
Dette var nå nærmest en parentes til det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om i denne artikkel. Foranledningen var herr Reidar Ruuds foredrag i De døves forening om tegn, gjengitt i "Tegn og Tale" nr. 3. Her kommer han inn på de døves språkvansker, og hevder at tegnspråket er for lite brukt i undervisningen ved våre døveskoler.
Den strid som for en menneskealder siden stod om tegnspråkets anvendelse som undervisningsspråk, stilnet etter hvert mer av. Og i den seinere tid har dette spørsmål mer sjelden kommet fram til offentlig diskusjon blant døveskolens folk. Derimot har de døve selv gjentatte ganger slått til lyd og stillet krav herom, og spørsmålet er langtfra klarlagt eller løst. Det er fremdeles delte meninger om dette for undervisningen så viktige spørsmål. Ved århundreskiftet da taleundervisningen for alvor fikk vind i seilene, stilte man store forhåpninger til denne. Den rene taleundervisning ble innført i våre døveskoler, og tegn ble bannlyst. De måtte ikke anvendes. Man anså tegnene som en uvane. De måtte bekjempes hvor og når de såes anvendt, også blant elevene.
Tegnene var ugraset og ukrytt som hemmet og kverket talespråket hos den døve. Ved å bekjempe tegnene, skulle man tvinge de døve til utelukkende å læreog gå fullt og helt over til talespråket. Men ukrutt er som kjent seiglivet, og tegnene levde på tross av forbud og smekk på fingrene. De bruktes og dyrkedes i smug av elevene ved våre døveskoler også i den rene talemetodes tidsalder, til stor ergrelse for fanatiske motstandere. Hva kunne nå dette komme av? Hvorfor lot ikke tegnspråket seg utrydde, eller i hvert fall dempes og bringes til mindre anvendelse?
Enkelte døvepedagoger stilte seg nok også allerede i denne tiden slike spørsmål, men vi skal huske på at psykologien stod på et ganske annet trin den gang enn i våre dager. Tidens hjul ruller alltid videre, og således også på dette område. Vi har i dag atskillig bedre psykologisk forståelse av de døves mentalitet og språkvansker enn forrige generasjon. Dette være sagt uten forkleinelse og dadel for dem som i den tiden arbeidet med disse problemer og brukte sin ærlige vilje for å løse dem til beste for de døve. De var optimister dengang. De trodde etter endt skolegang å kunne gi det døve barn tilbake til samfunnet med de hørendes tale og skriftspråk tilnærmelsesvis fullt ut, slik at det ble deres hovedspråk, eller morsmål, om man vil.
Det er jo en kjent sak at den døve har vanskelig for å tenke i lydspråket, som ganske naturlig er. Lyd krever hørsel. Uten et åpent, hørende øre er lyden død. Talespråket er ikke lydspråk for den døve. Hva er det så? Ja, hva er det annet enn tegn, en rekke små tegn som gjøres med taleorganene? Disse "munntegn" som talen består av, er jo meget små, gjøres hurtig, og blir til dels avbrutt og utydeliggjort av de skjulte bokstaver. Det er ikke noe rart i at munnavlesningen er en vanskelig kunst som krever spent konsentrasjon og virke fort trettende.
Det jeg vil ha framhevet, og som ikke alle synes å være oppmerksomme på, er følgende: Talespråket eller lydspråket er for den døve et kunstig språk, et tegnspråk bestående av miniatyrtegn gjort med taleorganene. Disse "taletegn" følger ike den døves tankerekke eller tankegang. Den døve tenker i sitt eget tegnspråk, og må således omsette talespråket etter de regler han har lært ved sin skolegang, - eller omvendt fra tegn til tale.
Denne kjensgjerning kommer man ikke forbi. Tegnspråket er fra begynnelsen av skapt av de døve selv, av behovet for et meddelelsesmiddel. Når høresansen er borte og således utjenlig i korrespondansens og meddelelsens tjeneste, måtte en av de andre sanser overta. Synssansen hos den døve får dermed en dobbelt oppgave. Under vanskelige akustiske forhold griper selv hørende til tegn. Kommer man inn i et verksted eller en fabrikk hvor det er en øredøvende støy og larm, kan man iaktta at arbeiderne bruker atskillig tegn og minespill for å meddele seg. Det samme gjelder også under samkvem mellom folk av forskjellige nasjonaliteter som ikke forstår hverandres språk. Det har vi vel under denne okkupasjonens tid sett atskillig av.
Så er det da et par spørsmål som ligger nokså nær å stille: Hvorfor skal man da lære de døve lydspråket, dette språk som for dem faller så tungt å lære og som de bruker med synlig besvær? Kan de ikke i større utstrekning nøyes med sitt eget tegnspråk, som faller så naturlig og er så lett å bruke? Dertil er å svare at de døve er omgitt av en hørende verden og må innrette seg mest mulig deretter. De må derfor lære det hørende samfunns språk og meddelelsesmidler for å få størst mulig del i den kultur og de goder dette har å by på. De blir ellers isolert og sjaltet ut. Det blir derfor døveskolens største og viktigste oppgave å lære sine elever språket så vel i tale som skrift og dermed gi dem nøkkelen til kunnskapen. Det er en lang og møysommelig vei både for lærer og elev, og som krever arbeid og gjentakelse nær sagt i det uendelige, og ikke minst tålmodighet. Læreren og skolen må herunder bruke de forskjelligste midler for å nå sitt mål. Hvorfor skulle man da slå vrak på det gode hjelpemiddel som tegn er.
Herr Ruud skriver i sin artikkel: "Et hjelpemiddel har man til rådighet, nemlig tegn, noe som skolen ikke vil benytte. Det vil være meget interessant å få en redegjørelse herfor"
Det er jo en god del år siden herr Ruud var elev på døveskolen, så jeg tror at hvis han i dag setter seg på skolebenken igjen, vil han finne merkbar forandring, og så med hensyn til lærerpersonalets innstilling til tegnspråket. De nåværende døvelærere stiller seg ikke så avvisende til bruken av tegn i undervisningen som den forrige generasjon i hans skoletid gjorde. Det brukes atskillig tegn i undervisningen i våre døveskoler i dag. Det er jo en kjent sak i all språkundervisning at man ved innlæring av et nytt språk må gå ut fra morsmålet og forklare det nye ved hjelp av dette. Således også ved døveskolen. Særlig som kontrollerende middel, om det lærte er forstått, kan vel ingen i døveskolen unnvære tegnspråket. Jeg kjenner ikke noe mer effektivt middel som kan erstatte tegnspråket her. Og likeledes når et ord i undervisningen ikke kan avleses eller på annen måte vanskelig kan oppfattes eller forståes, at det da skulle være skadelig eller noe til hinder for å "tegne" det, er meg uforståelig.
Den døve lever og ånder i tegnspråket, og skal man tale til eller påvirke hans følelser, så er nok tegnspråket langt mer effektivt enn tale. Da blir det liv, farge og nyangsering i foredraget. -
Herr Ruud etterlyser også en statistikk over avgåtte elevers tale- og skriveferdighet f. eks. ti år etter endt skolegang, og mener denne vil bli skuffende. Dette er en interessant tanke. Om dette vil jeg bare her ganske kort få si: Vi brevveksler av og til med våre avgåtte elever og treffer dem ikke så sjelden personlige mange år etter konfirmasjonen, og stort sett må vi si at gleden er større enn skuffelsen over hva som "sitter", så vel muntlig som skriftlig. Om resultatet ville bli bedre med en mer vidtgående tegnundervisning er jo et åpent spørsmål. Men de fleste døvepedagogers syn i dag på disse spørsmål tror jeg kan sammenfattes i følgende:
Tegnspråket er et verdifullt hjelpemiddel i undervisningen, som bruk med skjønnsomhet heller ikke skader taleundervisningen. Tegn bør brukes, men ikke misbrukes.
Av døvelærer K. E. Teigen
I motsetning til de fleste andre land har vi her i Norge to offisielle skriftspråk: riksmål og landsmål eller nynorsk. Den historiske utvikling og sambandet med Danmark førte med seg at vi ble påtvunget det danske språk, vårt nåværende riksmål. De danske embetsmenn som ble satt inn her i unionstiden brukte utelukkende dansk i embetsverket. Det var jo helt naturlig at den danske politikk overfor Norge gikk ut på også språklig å smelte de to land sammen mest mulig. Og skole og kirke gjorde også sitt aller beste for å fordanske vårt land. Men det norske talespråket var jo ikke så lett å gjøre dansk. I de mange dialekter utover vårt vidstrakte land, vedble det også i dansketiden å være uforandret, mens byspråket nok fikk mer dansk anstrøk. Da omsider Norge etter den lange unionen fikk sin atskillelse fra Danmark, var det danske riksmål ganske godt grunnfestet. Ja, så godt innpodet at vi har det den dag i dag, om enn riktignok sterkt fornorsket.