Psykolog Kerstin Heiling har vært i Norge og holdt kurs for døvelærere og foreldre til døve barn, over temaet:

Døve barns sosiale utvikling og kompetanse

Kommunikasjon er grunnlaget for utvikling

Den svenske psykologen Kerstin Heiling bygger på lang erfaring og solid teoretisk grunnlag når hun uttaler seg om døve barns sosiale utvikling og kompetanse.

Og hun kan vise til egen forskning på døve barn, - der hennes funn har vakt stor oppmerksomhet når det gjelder tegnspråkets betydning for døve barns tilegning av kunnskap.

Det var derfor en forventningsfull forsamling som tok imot Kerstin Heiling da hun holdt kurs på Vestlandet kompetansesenter, i mars.
DT var der også, og vi merket oss at Heiling vektla tidlig språkinnlæring som viktig for barns utvikling av sosiale strategier - noe som for døve barn betyr at jo tidligere de lærer tegnspråk, jo bedre vil de mestre samspillet med andre.
Og det er gjennom kommunikasjon, bruk av språket, at en oppdager språkets struktur - en kunnskap som senere kan utvikles gjennom formell undervisning om språket.
Dette er generelt for språkinnlæring. Det spesielle når det gjelder tegnspråk, er at det er svært få hørende foreldre som behersker språkets struktur fullt ut - og hvordan blir det da med barnets læring?
- Det viktige er at foreldre og barn kommuniserer. Om foreldrenes tegnspråk ikke er perfekt, så er ikke det så farlig. Det døve barnet vil få et grunnlag å utvikle sitt tegnspråk på - og i kontakt med andre døve barn og voksne, vil den språklige utviklingen gå enormt hurtig, sier Kerstin Heiling.
Riktig tegnspråkgrammatikk vil barnet lære etterhvert, det skal ikke foreldrene bekymre seg så mye over. Dette må ikke forstås slik, at en skal slurve med tegnspråket - målsettingen er selvsagt at foreldrene skal bli så gode i tegnspråk som mulig, mener Heiling.
Hennes poeng er at hørende foreldre skal gjøre så godt de kan, og ta alle midler i bruk for å oppnå en god kommunikasjon med sitt døve barn - og de skal ikke la seg stoppe av at de ikke er flinke nok. - Jeg har sett foreldre som har hatt en bra kommunikasjon med sine døve barn, og som har hatt glede av det, bli så engstelige for å gjøre feil etter å ha vært på tegnspråkkurs, at de ikke lenger våger å kommunisere med barnet, sier Heiling - og legger til at det ofte er andre hørende som kritiserer og forteller at de gjør feil.
En må ikke bli så opphengt i riktig grammatikk og språkbruk at kommunikasjonen går i stå, er Heilings budskap.
- En periode ble det stilt strenge krav til hørende foreldre i Sverige. Heldigvis har dette endret seg. Nå er holdningen generelt at det viktigste er kommunikasjon - så får grammatikken komme på plass etterhvert, sier Heiling.

Det er så mye vi kunne ha lyst å spørre psykologen om etter å ha hørt hennes forelesning, der hun berørte en rekke interessante områder. Men vi har valgt å konsentrere oss om foreldrenes, familiens rolle i det døve barnets sosiale utvikling.
Kerstin Heiling er opptatt av dette, at det døve barnet har sin plass i den hørende familien, og er en del av denne.
Alt snakket om en «døv identitet» må ikke få oss til å glemme at det døve barnet først og fremst er født inn i en familietradisjon - som blir ett aspekt av barnets identitet.
- Selv om det døve barnet ikke kan delta på lik linje som sine hørende søsken, så har familiesammenhengen en verdi som ikke skal glemmes. Den gir kontinuitet og en «familie-identitet», mener psykologen, som tror svenskene har lært noe av innvandrerne når det gjelder å ta vare på familietradisjoner og røtter.

Identitet er forresten ikke noe som er gitt, en gang for alle - det er en prosess, poengterer Heiling i sin forelesning. Hun tar avstand fra forsøk på å presse alle døve inn i en «form», men hun ser viktigheten av en døv gruppe-identitet.
- Det er nødvendig å ha mennesker rundt seg som en kan forene seg med, som har samme mål - men det er ikke sikkert at man har så sterke følelsesmessige bånd til alle medlemmene i denne gruppen, sier Heiling og illustrerer hva hun mener med et sitat fra en døv skolegutt:
- Jovisst er vi døve alle sammen (i klassen), men vi behøver jo ikke å like hverandre - bare fordi vi er døve...

Samtidig understreker Kerstin Heiling viktigheten av at døve barn har andre døve å sammenligne seg med, og vi spør om det betyr at hun er skeptisk til integrering av døve skolebarn?
- Å, ja. Det er viktig å markere at døve barn må omgås andre døve barn, og det er mindre interessant om et barn kan uttale noen ord - hvis det ikke kan kommunisere.
Og med det er vi over på CI-debatten. En debatt der Kerstin Heiling har notert seg utspill fra legehold som viser mangel på forståelse av hva det dreier seg om - men hun har også registrert overtramp fra døves side.

Tilbake til foreldrenes rolle i barnets sosiale utvikling, og et tema som kan være vanskelig å ta opp - nemlig maktbalansen mellom voksne og barn.
- I din forelesning kom du inn på hvordan døve barn kan utnytte foreldrenes utilstrekkelige språklige kompetanse og faktisk overta styringen. Hva kan en gjøre med dette?
- Som foreldre må man ha en ansvarlig posisjon, og dette kan en ta opp i foreldresammenheng, mener psykologen.
Hun understreker at manglende språklig kompetanse ikke fratar foreldrene ansvaret for å oppdra sine barn. Dersom barn og voksne bytter roller, er det grunn til bekymring - en skal derfor ikke la seg overkjøre av at husets ungdom slenger i en: Jeg gidder ikke høre på deg, for du er så dårlig i tegnspråk!
Og - det samme gjelder for døve familier med hørende barn, framholder Heiling. Det er ikke det hørende barnet som skal bestemme leggetiden, selv om det har en språklig kompetanse som foreldrene ikke har. Det er de voksne som skal ta ansvaret for barna - og ikke omvendt.

Med det må vi avslutte vår samtale med Kerstin Heiling, - en psykolog og forsker som vi venter spent å høre mer fra.

Intervju v/Ingeborg Skaten.