Helmer Chr. Moe

f. 24.10.1893

Cicelør
Helmer Moe
formann i Norske Døves Landsforbund

I 1956 ble han tildelt Norske Døves Landsforbunds hedersmedalje i sølv.

Tegn og Tale 1. juni 1966: Helmer Chr. Moe er død.
Det ufattelige er hendt: Helmer Moe er død! Vi, hans venner, står fattigere tilbake og kan vanskelig forstå at han er borte, aktiv som han var itl det siste, tross sine 70 år.
Gjennom et langt liv innehadde Moe mange tillitsverv i de døves organisasjoner. Han var en av initiativtakerne itl å skaffe de døve i Trondheim eget hus med møtelokale, og han satt i flere perioder som formann i De Døves Forening.
Likeså var han formann i Norske Døves Landsforbund i hele 13 år, styremedlem for Døves Aldershjem fra starten for elleve år siden og til sin død.
Men fremfor alt er hans navn knyttet til De Døves Menighet, hvis formann han var i en årrekke, til sin død. Det er ingen gitt å forstå hvor meget arbeid han har nedlagt der.
Helmer Moe var midt oppe i arbeidet med å anskaffe nytt orgel med piper til Døvekirken, samt anskaffelse av prestebolig for menigheten, som nå er under oppførelse, takket være hans sterke vilje og ukuelige pågangsmot.
I mars i år fikk han oppleve "Døves kirkedage", som for første gang ble avviklet, og som var hans ide. Han innså nødvendigheten av å samle landets døveprester og representanter fra døvemenighetene til drøftelse av felles problemer.
Helmer Moe gikk for 2 år siden av med pensjon som ornamenthugger i Nidarosdommen, hvor han hadde arbeidet i 37 år. Han innehadde gullmedalje for sin store innsats med restaureringen av Nidarosdommen.
Helmer Moe nøt sitt otium med å yte hjelp hvor det trengtes innen menigheten. Arbeidet for de døve på Madagaskar gikk han varmt inn for og støttet opp om på alle mulige måter.
Et sjeldent fint og godt menneske er ikke mer. Et rikt liv har tatt slutt, Men Helmer Moes minne vil leve lenge blant oss gjenom hans skulpturer i Nidarosdomen og ved de dype spor han har etterlatt esg innen døveorganisasjonen.
Tross sine mange gjøremål var Helmer Moe en utpreget hjemmets mann, en trofast mann for sin hustru og en god far for sine to sønner, Oskar og Arne. Barnebarna elsket sin farfar og besøkte ham flittig.
Moe var også naturelsker, det viser hans mange turer til de forskjellige deler av landet. For noen år siden fikk han oppleve Italia, som han i flere artikler i Tegn og Tale fortalte om. Særlig Peterskirken i Roma imponerte ham sterkt, "tempelbygger" som han selv var.
Ha takk, kjære Helmer Moe, for alt du ga!
Velsignet være ditt minne!
Reidun

Gravlagt fra De Døves Kirke 13. mai 1966, forrettet av pastor Wetlesen.