Kirsten Bjørset

f. 18.11.1890

Onsdag 18. november i år fyller frøken Kirsten Bjørset 80 år. Som en av hennes tallrike elever på Skådalen døveskole tenker jeg med glede og stor takknemlighet tilbake på alle de rike og hygelige skoleårene vi fikk oppleve med henne som lærerinne. Vi kan ikke glemme den gangen da hun kom itl den gamle døveskolen i Ullevålsveien eter å ha arbeidet tidligere på døveskolen i Holmestrand. Mine klassekamerater og jeg ble hennes første elever i Oslo, og da var vi kommet opp i 6. klasse. Hun underviste oss med fast hånd, men også med et varmt hjerte, og vi ble alle glad i henne. Denne varme interessen for alle sine elever har hun beholdt også etter at vi ble konfirmert, og våre barn betrakter hun omtrent som sine barnebarn.

Med dyktighet og tålmod klarte hu å putte mye kunnskap i oss. F.eks. i grammatikk. Hun underviste oss på en lettfattelig og morsom måte, slik at vi nå husker det som kosestunder i klasseværelse. Men hun har virkelig også gitt oss så mye mer enn selve undervisningen på skolen. Nå og da tok hun oss med på skogtur. Derfor ble vi så glade i natur og friluftsliv. Det takker vi henne også så meget for. Hun var god venn med frøken Wexelsen, og det hendte flere ganger at de to lærerinnene dro sammen på tur med sine klasser. På den måten ble det knyttet et varmt vennskap mellom elevene fra de to klassene. I disse skoledagene hadde jeg mye omgang med minst 3 av guttene som gikk 2 klasser under meg, og dette vennskapet betød mye for meg og har holdt seg gjennom alle årene, selv om vi nå bor temmelig spredt i landet.

Jeg husker plutselig en episode fra en av våre skogsturer med frøken Bjørset. Det var et sted i Østmarka at vi støtte på en forlatt liten hytte. Grunnen hadde sviktet, slik at hytta sto svært skjevt. Som barn flest, var vi nysgjerrige og ville gjerne undersøke hytta innvendig. Vi fant døren ulåst og kom oss innenfor. Og straks kom det over oss en merkelig følelse av at vi allesammen sto skrått på gulvet, mens vi pratet ivrig til hverandre med hendene. Det hele virket så komisk at vi fikk oss en god latter.

Samme år som frøken Bjørset fyller 80 år, kan vi også «feire» et annet jubileum. Det er nemlig nå akkurat 35 år siden vi hadde vår siste skoletur med henne. Den gangen var hun altså 45 år. Det var 3 strålende høstdager vi fikk oppleve under den minneverdige turen til Kleivstua. Etter bussturen fra Oslo, gikk vi av på Sundvolden. Høstsolen varmet såpass at vi fant oss en fin rasteplass for oss selv ved Steinfjorden, hvor vi spiste medbragt niste. Etterpå gikk vi oppover den bratte Krokkleiva. Den gangen fantes jo ikke den tønneheisen som nå for tiden besørger storparten av turisttrafikken opp til Kleivstua. Her gikk altså hovedferdselen med hest og karjol i gamle dager, og det var virkelig interessant å se hvordan en stelte med veibygging i gamle dager. Den gangen tok en også hensyn til den rette linjen mellom to punkter, men da gikk det temmelig mye opp og ned. Selvsagt var iv varme og svette da vi kom opp til den gamle skysstasjonen som heter Kleivstua. Der sto den gangen fremdeles den gamle hvitmalte hovedbygningen. Resten av dagen koste vi oss med forskjellige leker ute på den trivelige gardsplassen.

Med ærbødig takk minnes vi nå Ivar Siljan, som døde bare 18 år gammel, 2 1/2 år etter denne vår siste skoletur. Selv eter så mange år kan jeg fremdeles se ham for meg, usedvanlig høy for sin alder og med sitt ærlige og åpne ansikt. Vi hadde virkelig så meget å takke ham for, for det varme vennskapet og for det sprudlende humør han var i besittelse av. Mange gange rholdt han oss fengslet med sin strålende fortellerglede. Den gangen da vi gikk i 8. klasse, var Lindberg-saken oppe til behandling i Amerika. Ivar fulgte dene saken med stor interesse i avisene og fortalte oss så levende om hvordan politiet sporet opp og samlet opp mange bevis som til slutt felte Hauptmann som kidnapperen. Jeg ser Ivar for meg også når jeg tenker tilbake på turen til Kleivstua, for han spredte lys og godt humør omkring seg. Hans lange sykdom og tidlige død gjorde derfor et dypt inntrykk på oss.

Vi tok opphold ved Kleivstua over en dag og benyttet anledningen bl.a. til å spasere itl Kongens utsikt. Og den tredje dagen gikk vi videre på den gamle gressgrodde ferdselsveien gjennom Krokskogen helt fram til Guriby i Lommedalen, hvorfra vi tok bussen tilbake til Oslo.

Mange år senere tok jeg selv flere turer til Krokskogen, både til fots og på ski, og jeg følte meg hver gang helt betatt av den vakre naturen, med alle de gamle setervollene. Det følger en egen glede med å ferdes lange strekninger til fots, både i skogen og på fjellet, og stadig oppdage noe nytt. En slik naturglede kan vi døve oppleve på like fot med hørende. Også her har frøken Bjørset vist oss veien. På hennes 80 års dag vandrer våre tanker til henne, med varme ønsker og en hjertelig takk for alt hva hun har gitt oss, både som lærerinne og som menneske.

Gunnar Vatn