Mandag 1. september 1986 var en historisk dag, ikke bare for Bergen Døveforening og den lokale tolkforening, men for hele landet. Da åpnet nemlig den første tolkformidlingssentral i Norge, med kommunalt tilskott, som skal formidle tolketjenester til døve. En drøm var gått i oppfyllelse!
Åpningen
Både døveforeningens og forbundets representant hadde hilsener med, og ønsket Tone og tolk-formidlingssentralen velkommen! Norges Døveforbund håper dette kan bli et mønster for resten av landet, sa Sander, og med full dekning fra kommunen.
Allerede kl. 8 samme morgen hadde Kari Brustad Kjærland, leder for Bergen Døvetolkforening, vært innom og gratulert Tone og satt fra seg en stor, deilig kake. Så da den første tolkformidler tok imot oss kl. 12, bød hun på kaffe og kaker. Åpningen ble akkurat like uformell og hyggelig som atmosfæren er på dette kontoret. Der skal ingen kvie seg for å banke på! Bare på den vesle stunden vi var der, fikk Tone flere henvendelser. Det vitner om at folk er klar over at hun er der, og at hun kan brukes.
Bakgrunn
Sosialsekretæren i Bergen Døveforening, som formidlet tolker, opplevde oftere og oftere at det var svært vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe tolk til alle som trengte det - på dagtid. En stor del av hennes arbeidstid gikk med til å prøve å skaffe tolk.
Tolkeforeningen
Kunne ikke vente
Informasjon
Politisk vilje
Ansatt døvetolk
Kontoret
Åpner vi denne døren, kommer vi inn på et trivelig - om enn ikke luksuriøst - forværelse. Bak en halvvegg sitter Tone og tar imot telefoner og besøkende. Teksttelefonen er på plass, en gave fra et fond som tolkformidlingen søkte. Døve som ønsker tolk kan altså ringe direkte til formidlingssentralen på teksttelefon.
Framtiden
isn. (Ingeborg Skaten Nesse)
Til den offisielle åpningen av tolkformidlingssentralen, var det invitert noen gjester. Fra Bergen kommune kom Alf W. Johnsen (som var ukens navni forrige nummer av Døves Tidsskrift pga. sin innsats i forbindelse med formidlingssentralen), fra Norges Døveforbund kom Thorbjørn Johan Sander, og Erling Jacobsen representerte Bergen Døveforening. Foruten undertegnede fra Døves Tidsskrift, var også sosialsekretæren i døveforeningen, Inger-Lise Henriksen med. Hun kommer til å ha et nært samarbeid med Tone Schulstock i formidlingssentralen.
Vi må gå et par år tilbake for å se hvordan det hele begynte. Etterhvert var det kommet flere tolker på listen over godkjente døvetolker, både med og uten eksamen fra tolkkurs. Døve var blitt mer vant itl å bruke tolk i forskjellige forbindelser, og etterspørselen etter tolk var stadig stigende.
Problemet ble tatt opp i den lokale tolkforeningen. Styret sendte et brev til Tolksamarbeidsutvalget (TOSAU) for å få hjelp til å finne ut hvordan man kune få opprettet tolkstillinger i Bergen. TOSAU svarte at det ble arbeidet med opprettelse av slike stillinger flere steder i landet, og at det var henstilt til NDF å støtte foreningene i lokale framstøt overfor de kommunale myndighetene. Dette var i 1984.
Men verken tolk-brukerne eller tolkene i Bergen ville vente på at noe skulle gjøres fra sentralt hold. Derfor begynte man å abreide for opprettelsen av en formidlings-sentral, plassert i døveforeningen og drevet av tolkforeningens medlemmer, i mellomtiden hadde Trondheim fått sin formidlingssentral, der noen døvetolker arbeidet på frivillig basis.
I forbindelse med Døves Dag i 1985, inviterte Bergen Døveforening ordføreren, kommunalråd og journalister til Døves Hus. Der ble de også vist tolkforeningens lokale, og forklart behovet for ansettelse av tolk. Gjennom møte med tolker og døve, informasjon gjennom aviser og tolking på nær-TV, ble det skapt forståelse for at tolkservicen for døve måtte bedres.
Så skulle det altså vise seg at det var politisk vilje i kommunestyret til å bevilge penger til opprettelse av døvetolkstilling, og formidlingssentralen kunne bli en realitet. For siste halvdel av 1986 ble det bevilget kr 77.000. Det er grunn til å tro at en kan regne med faste tilskudd til sentralen. Noe annet ville være en katastrofe for den nyopprettede døvetolkstillingen.
Med klarsignal fra Bergen kommune om penger til tolkstilling, kunne døveforeningen og tolkforeningen lyse ut engasjement for døvetolk, like før sommerferien i år. Nå er Tone Schulstock ansatt og gleder seg til å ta fatt på de mange oppgavene som venter. Hun skal ikke “bare” skaffe tolk til dem som henvender seg til henne, hun skal også føre statistikk over tolkoppdrag, og hun skal om nødvendig selv gå ut og tolke hvis hun ikke kan ordne med en annen til å ta oppdraget. Dessuten vil hun få en del arbeid med å spre informasjon om tolketjenesten og å bistå tolkforeningen med forskjellig.
Tolkformidlingssentralen har kontor i Døves Hus, Kalfarveien 77, i annen etasje. Der finner vi en dør med plakat som opplyser at her er sentralen, og om kontortidene. Fra mandag til og med fredag er det åpent mellom kl. 8-14, torsdag er kontortiden kl. 8-13, og 16-21.
Når dette skrives, vet ingen hvordan framtiden for tolkformidlingssentralen blir. Alt avhenger av størrelsen på det kommunale tilskottet. Det er derfor viktig å kunne dokumentere nødvendigheten av tolkstillingen, gjennom statistikk som forteller hvilket behov det er for denne. Kanskje vil det vise seg at det er behov for mer enn én ansatt døvetolk. I alle fall skal det bli spennende å følge med i hvilke erfaringer som gjøres, og som kan legges til grunn for liknende tiltak andre steder i landet.