Velg bakgrunnsfarge:

Tegn og Tale, 2/1958 (15. januar):

Vi trenger tolker

Spørsmålet om faste tolker til hjelp for de døve vil før eller siden trenge seg fram. Vi tar derfor her opp spørsmålet om hva som kan gjøres for å avhjelpe mangelen. Det er nemlig ikke så helt enkelt å skaffe folk som behersker tegnspråket så godt at de også kan være døveforeningene behjelpelig ved foredrag og omvisninger i opplysningsvirksomhetens tjeneste.

De norske døve er dessverre ikke i den lykkelige stilling som våre skjebnefeller i de øvrige nordiske land; de har sine 5 døvekonsulenter som alltid står parat til å hjelpe når det trengs. Ved siden av har de en stor stab med døvelærere som aktivt tar del i de døves foreningsliv og er til stor hjelp for foreningene.

Vi har selvsagt våre døveprester, men hva kan vel de få døveprester formå i sine vidstrakte distrikter, og hvor de ofte er ute på reiser forå besøke enslige og gamle døve? Svært lite. Skal tolkvirksomheten bli effektiv og virkelig til hjelp, så må vi ha en stab faste tolker som kan stå til rådighet uten at man må treffe avtaler flere måneder i forveien. Det vil alltid komme tider da der også utenfor døveforeningene vil være behov for tolk til en eller annen døv, det være seg på sykehus eller i andre offentlige instanser. Da kan det være godt å kunne vite hvor man skal henvende seg for å få fatt på en tolk hurtigst mulig!

For våre døveforeninger er det også uhyre viktig å kunne skaffe seg en tolk når det er behov for det. Skal foreningene kunne drive et effektivt opplysningsarbeid, så må man ha tolk til rådighet ved hvert møte. I opplysningsvirksomheten inngår som kjent både foredrag og omvisninger, og denne viktige del av programmet kan bare gjennomføres ved hjelp av tolker som behersker tegnspråket på en noenlunde tilfredsstillende måte. Men hvor skal vi få tolkene fra? Det er i grunnen et meget vanskelig spørsmål! Dessverre er det en kjensgjerning at det er så alt for få som kan de døves språk, så vi kan således ikke velge og vrake, men må tvert imot lete med lys og lykte for å finne noen som er egnet for jobben. Og så det viktigste av alt: Har noen lyst til å stille seg til disposisjon som tolk for de døve? Den økonomiske side av saken må også løses, for det sier seg selv at en tolk må ha dekket sine reiseutgifter samt ha et passende honorar for arbeidet.

Her er det naturlig at staten stiller midler til rådighet og bevilger et beløp som tilstilles Norske Døves Landsforbund for løsning av tolkspørsmålet for landets døve. All den tid vi ennå ikke har statskonsulenter for døve, er det ikke mer enn rimelig at staten her trer støttende til for å løse denne for de døve så viktige sak!

Den beste måten å finne fram til de som er villig til å stille seg til rådighet som tolker for døve er vel gjennom døveforeningene å forsøke å finne de som egner seg. Dermed kartlegger man hele landet slik at man ved behov kan finne fram til de som bor nærmest!

Det ville være gledelig om man snarest kunne rette en henstilling til statsmyndighetene om økonomisk støtte for løsningen av tolkspørsmålet for landets døve.

Red. (Finn Johansen.)