Velg bakgrunnsfarge:

Tegn og Tale nr. 9, 1960 (1. mai):

Tolkspørsmålet igjen

Tolkspørsmålet er mer og mer kommet i forgrunnen i den siste tid innen de nordiske lands døveorganisasjoner, og skal etter alt å dømme opp som egen sak på den kongressen som arrangeres i København til sommeren.

Vi er glad for at denne sak nå er kommet fram i lyset, for den er nå et stort problem både for vårt forbund og våre foreninger, kanskje mest for de siste.

Vi har nok vært alt for avhengig av våre døveprester som tolker, og er det fremdeles. Dette er et forhold som er uholdbart. Skulle noe komme på, slik at disse ikke kan møte, hvor ville vi da stå? Jo, i en temmelig lei knipe! Dette er et forhold som vi snarest bør få rettet på. Men hvordan? Det er sannelig et vanskelig spørsmål! Men vansker er nå engang til for å overvinnes, og vi må også gå aktivt inn for å løse dette betydningsfulle spørsmål.

Nå har jeg liten tro på at en døvekongress kan løse dette problem, og det er vel heller ikke meningen. Det er vel for å høste erfaringer fra hverandre spørsmålet skal opp til diskusjoner. Jeg tror heller ikke forbundet er den rette instans her, selv om det nok kan gjøre noe for saken ved økonomisk støtte.

Derimot mener jeg at tolkspørsmålet i første rekke er en foreningssak! Jeg mener det er i våre døveforeninger saken har størst mulig sjanse til å løses, og det er da også disse som har størst behov for tolker i sitt arbeide innen opplysningsvirksomheten, og ellers i foreningen. Men hvor skal disse få tolkene fra? Det er jo så få hørende som behersker vårt tegnspråk på en sådan måte at de kan brukes som tolk.

Jeg tror det er fra våre egne barn tolkene bør rekrutteres. Få behersker vel tegnspråket bedre når det gjelder hørende, enn de døves egne barn. Men gjør vi noe for å få barna interessert i vårt foreningsliv? Oppmuntrer vi dem til å gå aktivt med i våre foreninger? Jeg tror at svaret dessverre blir negativt. Her bør en forandring skje! Det skulle vel ikke være tvil om lønnsomheten ved et slikt tiltak! Vi har i dag noen få hjelpere (hvis foreldre var døve), og disse har vært oss til uvurderlig stor nytte. La oss derfor få flere med!

Det er uten tvil i døveforeningenes egen interesse at disse gir tolkspørsmålet en stor plass på sitt program, for det blir tross alt her saken lettest kan løses.

Red. (Finn Johansen)