Hun utdannet seg til barnepleierske ved E. C. Dahls Stiftelse i Trondheim. I 1948 giftet hun seg med Jahn Wågan og de overtok hans farsgård. Hun var temmelig nygift da hun ble rammet av polio. Av legene ble hun forespeilet et liv i rullestol, men det passet ikke denne jenta - nei. Med sin enorme viljestyrke kom hun seg på bena igjen. Tiltross for sitt handikap har hun sannelig fyt sin plass i hjem, yrke og samfunn.

De fikk tre døtre, hun var bondekone, politiker og la ned mye arbeid i landbrukets organisasjoner. En av hennes hjertesaker var avløserordningen. Etter som døtrene vokste til, og ble med i gårdsarbeidet, fikk hun mere tid til flere interesser.

At vi fikk en egen avdeling av Folkeuniversitetet er hennes fortjeneste. I storkommunens dager var vi en del av Brønnøy Friundervisning. Der var Sigrid styremedlem, og hun så at vi kunne ha mere igjen ved å være for oss selv. Og med vanlig entusiasme og energi fikk hun gjennomført det. Sigrid var alltid opptatt av at funksjonshemmede skulle ha samme muligheter som friske til skole og yrkesvalg. Ved at hun sto for oppstarten av Friundervisningen og senere Pensjonistskolen, gjorde hunmye for voksenopplæringen. Det var en læreform hun hadde tro på. Der kunne de gå sammen, unge, eldre, friske og funksjonshemmede.

Hun fikk startet Sømnagruppen for funksjonshemmede og eldre, og fikk avtalt med kommunen om gammel-doktorgården til aktivitetssenter. Der la hun ned et enormt arbeid og det ble under hennes ledelse et yndet samlings- og kurssted. Hun hadde mange gode hjelpere, men hun hadde ideene og ikke minst pågangsmotet, for motbør møtte hun. Som så mange andre som stikker hodet opp over massen, fikk også Sigrid stifte bekjentskap med Janteloven. Du må ikke komme her og komme her !

Sigrids avkobling var å skrive dikt. Hvis det skulle være en prolog itl et jubileum eller et stevne, var det å spørre Sigrid. Hun stilte alltid opp. Etter å ha skrevet for skrivebordsskuffen i mange år, ga hun ut et utvalg av sine dikt i 1989: "Hverdagsdikt" - en perle av en diktsamling.

Dte Sigrid lengst vil bli husket for er Nordnorsk Pensjonistskole. En kan trygt si at hun er skolens mor. Uten Sigrid - ingen Pensjonistskole. Det var en lang og seig kamp. Det så ikke lyst ut, men Sigrid var ikke den som tok nei for et svar. Hun fikk etter hvert god kjennskap til de som styrte i departementet, og med sitt veltalenhet og store evne til å argumentere, kunne hun ta innersvingen på noen hver. Gjennombruddet kom til slutt og klarsignal for prøvedrift ble gitt.

Sigrid gikk så alt for tidlig bort, hun døde 30.07.92. Men hun fikk oppleve at etter tre års prøvedrift ble skolen godkjent, med status som folkehøgskolelignende tiltak. Nordnorsk Pensjonistskole var kommet for å bli.

I 1989 ble Sigrid hedret med Sømna kommunes kulturpris.