Utviklingen av TEGNSPRÅKNORSK i NORGE

Av Svein Arne Peterson

Tegnspråkets status i Norge har mange ganger vært tema i Døves Tidsskrift, og debatt omkring tegnspråk er ikke noe nytt fenomen. I sin semesteroppgave fra tegnspråk grunnfag (1993-95), tar Svein Arne Peterson opp denne debatten - og setter det hele inn i et historisk perspektiv.

Innledning
I Døves Tidsskrift av 16. desember 1983 (side 7) er det trykket et åpent brev til styret i Norges Døveforbund,som avslutter med to spørsmål:

1) Hvilke linje følger NDFs styre i tegnspråkspørsmål?
2) Når skal det bli mulig for folk i Norge å få lære tegnspråk slik døve bruker det seg i mellom?

Man kan gjøre seg mange tanker om nødvendigheten av å sende et åpent brev til styret i Norges Døveforbund (NDF) for å få svar på spørsmål som har med tegnspråk å gjøre. Jeg opplevde selv, som forbundssekretær i NDF 1976-83, i arbeidet med tegnspråk på nært hold, og jeg vil i denne oppgaven forsøke å gi en bakgrunn for at tegnspråknorsk kunne få en slik dominerende rolle i Norge fra begynnelsen av 1970-tallet og fram til midten av 1980-årene, og hvordan utviklingen snudde. Fremstillingen vil derfor til en viss grad være basert på personlige observasjoner.

Hva er tegnspråknorsk?
Definisjoner: «Tegnspråknorsk er en konstruert og klart avgrenset kode som kan sies delvis å være utviklet gjennom et standardiseringsforsøk av tegnforrådet i norsk tegnspråk og delvis for å synliggjøre eller visualisere norsk. For å bruke dette systemet,må en kunne norsk, men ikke nødvendigvis tegnspråk» (Vogt Svendsen, 1992).

«Det tegnspråket som hørende og døve bruker seg imellom, er vanligvis en direkte oversettelse av talespråket. Dette tegnspråket skal i prinsippet følge samme gramatiske regler som tale og har like mange tegn som ord. Dette kalles tegnspråk-norsk» (Martinsen et al 1985).

Blandingsformer
norsk norsk
tegnspråk norsk pidgintegnspråk språk

Vi kan bruke framstillingen ovenfor for å illustrere blandingsformer av norsk og tegnspråk, norsk pidgintegnspråk. Dette er naturlige blandingsformer av norsk tegnspråk og norsk, som har oppstått på naturlig måte mellom språkbrukere uten felles språk. Det finnes ingen avgrenset, lett gjenkjennelig pidginform, men det finnes glidende overganger eller et kontinuum av varianter.

I illustrasjonen vil området med pidgintegnspråk være den helt opptrukne linjen. Pidgintegnspråk kalles også tegn og tale, og kan brukes både med og uten stemme (Vogt-Svendsen, 1987/1992).

Tegnspråknorsks forhold til tegnspråk/naturlige blandingsformer
Tegnspråknorsk har ikke oppstått på naturlig måte, det består av en rekke konstruerte tegn og regler. I illustrasjonen vil tegnspråknorsk befinne seg i området til høyre, under norsk språk. Dette ligger også i selve betegnelsen, - som egentlig burde være «tegnnorsk» eller «norsk med tegn». I stor grad eksisterer det et en-til-en forhold mellom tegn og ord. Der det ikke eksisterer et slikt forhold, er det konstruert nye tegn som skal dekke det norske ordet. På områder i grammatikken der det heller ikke er samsvar mellom tegnspråk og norsk, er det konstruert støttetegn som skal visualisere den norske grammatiske bøyningen, f. eks. en egen håndbevegelse for norsk genitiv - s.
Den tegnspråkmessige gehalt i tegnspråknorsk er således meget liten. Det har vist seg at døve som ikke behersker norsk, heller ikke kan forstå lengre utsagn på koden tegnspråknorsk.
Det er viktig å være klar over at også talespråket gjennomgår forandringer i den kunstige formen tegnspråknorsk. Inger Ahlgren (1984) har gitt en forklaring på hvorfor talespråket endres når det brukes sammen med manuelle tegn. Hennes forklaring gjelder svensk og tecknad svenska, men den kan direkte overføres til norsk:

  • å produsere tegn og å produsere ord tar ulik tid.
  • mange av tegnene i tecknad svenska (og i tegnspråknorsk) er sammensetninger.

    Dette betyr at mens ett ord skal uttales, skal det produseres to (eller flere) sammensatte tegn. Det gjør at den tidsmessige overensstemmelse mellom tegn og munnbevegelse brytes, og brukerne forsøker å kompensere for dette ved blant annet å endre ordenes lengde.
    Ahlgren anfører at slike forhold gjør at prosodien i forhold til talespråket endres, og vi får setninger uten prosodisk sammenheng. Ahlgren sier om tecnad svenska at det er som å lese en tekst der du bare får se ett ord om gangen.

    Historisk bakgrunn og utvikling
    For bedre å kunne forstå hvilken filosofi som ligger bak tegnspråknorsk og den utbredelse den fikk, er det nødvendig å kjenne historien. (Den følgende framstilling bygger på historisk resyme fra innlegg av Thorbjørn Johan Sander på NDFs tegnspråkkonferanse 1985, som det foreligger referat fra. Thorbjørn Johan Sander var en sentral person i NDFs tegnspråkpolitikk som leder av NDFs tegnspråkutvalg og redaktør for Døves Tidsskrift):
    Under den første nordiske døvekongress i København 1907, var det store problemer med å forstå hverandre, og tegnspråket ble det viktigste emne. Kongressen vedtok å nedsette en komite som skulle overveie spørsmålet om et felles nordisk tegnspråk.
    På neste nordiske døvekongress, Stockholm 1912, var problemet det samme. I «De Døves Blad» blir det f. eks. referert at de norske deltakerne ikke forsto noe av åpnings-gudstjenesten, «for døvepresten brukte ikke munnbevegelser, bare geberder uten ord». Av referatet får vi et klart inntrykk av at kommunikasjonen mellom døve i Norge var betydelig annerledes enn i våre naboland. Forklaringen på dette var at Norge langt tidligere enn de andre nordiske landene hadde gått over til talemetoden. Tegnspråket vårt var blitt preget av dette.

    Landsmøtene 1920 og 1924
    Vårt første ordinære landsmøte, i 1920, vedtok å henstille til døveforeningene om å arbeide for «et vakkert tegnspråk med felles tegn for hele landet». Landsmøtet konstaterte at tegnspråket døve brukte var så forskjellig at det var problem med å forstå hverandre. Dette var de enige om å prøve å rette på. Landsmøtet i 1924 gjorde enstemmig vedtak om at «et ensartet tegnspråk for hele landet er en nødvendighet, og bør gjennomføres snarest». Det ble samtidig vedtatt å nedsette et tegnspråkutvalg for utarbeidelse av en håndbok i felles tegnspråk i Norge. (Dette utvalget ble lagt til Oslo. Det besto av 3 døve pluss hovedpresten for døve, C. Bonnevie Svendsen.)
    Resultatet av deres arbeid ble trykt over en rekke nr. av «Tegn og Tale» under siste krig (1940-45) som en alfabetisk ordliste med forklaring av tegn til ordene. I den forbindelse ble det også gitt en orientering, der det bl. a. het at det norske tegnspråket hadde sin opprinnelse i Tyskland. De norske pedagogene som fikk i oppdrag å opprette de nye døveskolene etter talemetodens prinsipper i 1848-50, studerte døveundervisningen i Tyskland, hvor man den gangen brukte tegn som støtte for munnavlesningen. Pedagogene kom hjem med de tyske tegnene og tok dem i bruk i norsk døveundervisning. Disse lærerne var også dominerende blant de voksne døve, og etterhvert i døveforeningene. I orienteringen fra utvalget leser vi at «dette er noe mange døve har erfart - det er lettere å snakke med døve tyskere enn med døve svensker. Svenskenes tegnspråk er så forskjellig fra det norske at vi er avhengig av å lese på munnen for å forstå svenskene». (Tegn og Tale 1943.)

    Nordisk tegnspråkkomite
    Første nordiske døvekongress etter krigen vedtok å opprette nordisk tegnspråkkomite, bestående av to personer fra hvert land. Fra Norge ble det Einar Stueland og Ansgar Breiteig.
    Komiteens første møte ble holdt i Sverige 1947. De to nevnte pluss daværende formann i Norges Døveforbund, Nils Gjerstad, ble norsk tegnspråkutvalg. Etter hvert ble man på nordisk plan enig om ca. 2.000 felles nordiske tegn. Disse - fotografert i Danmark - ble trykt i de nordiske døvebladene etter tur.

    Nye tegnspråkutvalg
    Norges Døveforbunds landsmøte 1956 vedtok utgivelse av tegn-ordbok, basert på de vedtatte felles nordiske, supplert med norske tegn for andre ord.
    I 1962 gikk Einar Stueland ut av utvalget, og ble erstattet av Thorbjørn Johan Sander. Det var da tre døve i utvalget (Gjerstad, Breiteig og Sander).
    Arbeidet i utvalget gikk tregt. Utvalget arbeidet med tegnene til de norske ordene som utvalget mente skulle være med i den norske boken.
    I 1968 var både Breiteig og Gjerstad døde. NDFs styre vedtok at Thorbjørn Johan Sander alene skulle arbeide videre. På den tiden begynte de første norske tegnspråkkursene, i Stavanger, Bergen og Trondheim. Sander fikk i oppgave å skaffe materiell til kursene, basert på de tegnene som var vedtatt til da (norske og nordiske). Mandatet var å bruke norsk med tegn til, og Sanders oppgave var å skaffe tegn til norsk tekst.
    Et nytt tegnspråkutvalg (TSU) ble oppnevnt, med John Vigrestad (Oslo) og Reidun Veddeng (Trondheim) som medlemmer, og Sander var formann i utvalget. Utvalget ble senere utvidet til 5 personer.

    Nordisk døvekongress 1970
    Nordisk døvekongress 1970 vedtok en resolusjon som ytterligere understreket mandatet TSU hadde fått og at det ble arbeidet etter samme prinsipp i alle nordiske land.
    Resolusjonen krevde at «tegnspråk skal anvendes som hjelpemiddel til taleundervisningen på alle nivå.» Hele den nordiske døveorganisasjonen var enig om dette system som det rette. En skulle ha tegn som fulgte talespråket. Samme år (1970) ble det nordiske tegnspråksamarbeidet gjenopptatt, med årlige nordiske seminarer hvor en diskuterte felles tegn for vanskelige ord, og nye ord. I de fleste tilfellene var dette ord som ingen hadde tegn for fra før. Hundrevis av nye tegn ble skapt.

    Tegnspråkutvalgets arbeid
    Thorbjørn Johan Sander skriver (innlegg på konferanse om tegnspråk 13. september 1985 i Oslo):
    «Da vi begynte å lage kursmateriell var hele døveorganisjonen enig om systemet: Kursene skulle bruke tegn for hvert ord. Tegnspråkutvalget måtte stadig "vedta" tegn, etterhvert som det kom strømmende spørsmål fra døve, og spesielt fra Oslo-området. Vi fikk brev, telefoner og muntlige spørsmål: Hva er tegnet for det og det ordet? Tegnspråket ble av alle sett på som et hjelpemiddel for munnavlesningen, og for ordforståelsen. TSUs oppgave var meget klar, og vi gjennomførte oppgaven. Det er derfor uforskammet når noen i dag framstiller det slik at vi var amatører, som en nedvurdering av arbeidet, og noen sier at det var de hørende som bestemte. For stammen i TSU gjennom de årene vi virkelig produserte, besto av 3 sterke døve med omfattende kjennskap til tegnspråket i hele landet og med bosted i våre tre største byer og dermed den beste kontaktflate: Reidun Veddeng (Trondheim), John Vigrestad (Oslo) og jeg (Bergen). Jeg vil si: Dere klarer ikke å finne 3 døve i dag som vet mer om norsk tegnspråk enn oss tre som hadde hovedarbeidet med dette. De hørende som var med, ble regnet som pedagogiske konsulenter, som skulle komme med pedagogiske vurderinger når vi døve var i tvil.» Det var foreldre til døve barn som var den primære målgruppen for TSUs kursmateriell. NDF mente det samme som døvelærerne: Døve kan lære norsk tidlig, hvis de får tilnærmet de samme sjanser til det som hørende barn. Det norske talespråket må derfor gjøres maksimalt visuelt, så døve barn kan avlese ordene og setningene fullt ut.

    Rapporter fra TSU
    På hvert landsmøte (NDF har landsmøte hvert 2. år) la tegnspråkutvalget fram rapport. Arbeidet med tegnspråk ble diskutert også på representantmøter (som ble holdt de år det ikke var landsmøter) og i døveforeningene, og det var bred enighet om den linjen som ble fulgt.
    Tegnspråknorsk, - fra dens begynnelse i forbindelse med utviklingen av NDFs kursmateriell og til begynnelsen av 1980-tallet, gjennomgikk også en utvikling. I begynnelsen var de såkalte støttetegn (for å framheve grammatiske særtrekk) viktige, - dette ble etter hvert forlatt. I en periode var også betegnelsen «Riktig norsk tegnspråk» i bruk. I 1981 forfattet tegnspråkutvalget en prinsipperklæring, som slo fast at nærmest alt kan karakteriseres som tegnspråk (pkt. 5 i erklæringen):

    «Alle varianter av tegnspråk som brukes av døve i Norge, kommer inn under benevnelsen norsk tegnspråk. Man skal respektere det faktum at døve bruker tegnspråket forskjellig, og det gjør vi ved å bruke fellesnevneren norsk tegnspråk om alle varianter, uansett graden av tilknytning til norsk talespråk, - dette innebærer at vi skal unngå å bruke benevnelser som tegnspråk-norsk, døves eget tegnspråk, spontant tegnspråk o. a. Blant døve er det i bruk mange dialekt-tegn. Disse er det ikke plass til i tegn-ordboken. Tegn-ordboken skal derfor bare betraktes som veiledende.»

    Dette punktet i prinsipperklæringen er først og fremst preget av kompromiss, det var et forsøk på å få en begynnende opposisjon mot tegnspråk-norsk til å godta denne koden.

    Interesseorganisasjonens rolle
    Norges Døveforbund er en interesseorganisasjon for døve, og «Målet for organisasjonens virksomhet er å oppnå bedring av den enkeltes livsstandard og levekår, og full samfunnsmessig likestilling.» (Fra NDFs lov, § 2). Det er en politisk interesseorganisasjon, hvilket betyr at organisasjonen ikke nødvendigvis skal være en faglig instans i f. eks. tegnspråkspørsmål. NDFs rolle må være brukerens rolle, som setter saker på den interessepolitiske dagsorden. Dette innebærer at Thorbjørn Johan Sanders utsagn, der han sier at en ikke vil klare å finne tre døve som vet mer om tegnspråk enn de tre som satt i tegnspråkutvalget (Sander, Vigrestad, Veddeng), må forstås i den betydning at de tre hadde språklig kompetanse.
    Det er viktig for forståelsen av tegnspråknorskens bakgrunn, å være klar over at NDF så på seg selv som et faglig organ for tegnspråk, og av mange ble oppfattet som et slikt organ - uten egentlig å være det.

    Språklig kompetanse
    Språklig kompetanse kan vi (Simonsen et al 1988) oppfatte som de kunnskapene som setter oss i stand til å forstå og produsere språklige ytringer. I et språk (som f. eks. norsk) kan begrepene settes sammen i et uendelig antall setninger, som forekommer i all språklig kommunikasjon. Vår språklige kompetanse setter oss i stand til å forstå og lage setninger som er nye for oss. Denne kompetansen gjør også at vi kan fastslå hvorvidt det vil hører eller sier, stemmer med vanlig norsk språkbruk. For å kunne et språk, må vi kjenne til de reglene som bestemmer uttale, ordformer, ordstilling og betydning til ord og ordkombinasjoner i dette språket. Studiet av språklig kompetanse står sentralt i moderne språkvitenskap. Som norsktalende kjenner vi reglene for norsk, men det betyr ikke at vi kan formulere dem. Vår språklige kompetanse er i stor grad ubevisst kunnskap. Denne kompetansen er derfor ikke direkte tilgjengelig for studium og analyse. Ved å studere hvordan språket brukes og hvordan språkbrukere vurderer om ytringer er velformede eller ikke, kan vi finne fram til de regelsystem vi ubevisst følger.

    Tegnspråkutvalgets språklige kompetanse
    Hva Sander må mene i sin ytring, må da være at de tre som satt i tegnspråkutvalget hadde stor språklig kompetanse, men de hadde ikke faglig kompetanse hverken i språkvitenskap eller tegnspråk. Dette er et vesentlig skille, og er sentralt for oppfatningen av tegnspråkutvalgets egen kompetanse på den tiden tegnspråknorsk sto som sterkest.

    Historisk vurdering
    Ovenfor er det gitt en historisk framstilling, basert på notat fra Thorbjørn Johan Sander 1985. Analogt med argumentet om tegnspråkutvalgets språklige kompetanse, må også den historiske framstillingen ses i lys av hva man visste om tegnspråk på ulike trinn i tegnspråkets utvikling. Studiet av hvordan språk endrer seg over tid, kalles diakroni eller diakron språkvitenskap. En kan også studere og beskrive et språk på et bestemt historisk stadium, - dette kalles synkroni eller synkron språkvitenskap.
    Det finnes eksempler på at språk har sluttet å utvikle seg. Det har som regel skjedd ved at språk har stivnet i en bestemt skrevet form. Årsaken til dette kan være at språket etter en periode ikke lenger var morsmål for noen gruppe av språkbrukere. Det kan synes som tegnspråkutvalget i denne sammenheng prøvde seg med en synkron analyse av tegnspråk, samtidig som det prøvde å skape en språkkode som ikke oppfyller kriteriene for å være et naturlig språk (se Språklige kriterier).

    Hvem representerte på landsmøter?
    Vi har vært inne på hvilken rolle interesseorganisasjonen har. Et interessant spørsmål i denne sammenheng, er hvem som blir valgt som representanter for foreningene til landsmøter o. l. Jeg vil våge følgende påstand: Det er de døve som er sterkest i norsk som blir valgt. Dette har sammenheng med den lave status tegnspråk har hatt, og at norsk har vært (og fremdeles er for mange) høystatusspråk. Når det er døve med god norskforståelse - aktiv og passiv - og kanskje med varierende tegnspråkkompetanse, - som skal fatte vedtak på et landsmøte, sier det seg selv at når tegnspråknorsk er diskusjonsemne, vil resultatet være gitt. Avstemningen vil gå i de norsksterkes favør.

    Tegnspråkdiglossi
    Vi har å gjøre med et fenomen, tegnspråkdiglossi. Digglossi brukes for å betegne en situasjon der språkbruken varierer etter hvem vi snakker til og ut fra den sosiale situasjon vi befinner oss i. Det er hevdet at alle spårk finnes i to hovedvarianter, høystatusspråk som brukes ved formelle anledninger, og lavstatusspråk, som er vanlig dagligtaleform (Odd-Inge Schröder, forlesningsnotat "Sprog og samfunn", 07.09.93.) Høystatusspråk i tegnspråk vil være en form som ligger opp til kulturens vokale språk, særlig skriftspråket (ergo blir det i dette tilfellet norsk). Når en skal bruke høystatusformen, vil en anstrenge seg for å bruke talespråkets grammatikk og gjengi alle ord og deres bøyninger. Vi må tro at i Norge vil koden tegnspråknorsk være "høystatusspråket", norsk tegnspråk lavstatusspråket. Tegnspråkdiglossi er også en medvirkende årsak til at tegnspråknorsk fikk den dominansen den hadde.

    Språklige kriterier
    I Norges Døveforbunds jubileumsskrift til 60-års jubileet i 1978, er det en artikkel "Tegnspråk og kommunikasjon", skrevet av Thorbjørn Johan Sander. Han skriver følgende under avsnittet "selve normeringsarbeidet" (side 88): "Behovet for et ensartet tegnspråk er etter hvert blitt mer framtredende. Etter mange års strid om tegnspråk eller ikke tegnspråk, er tegnspråket som hjelpemiddel i dag akseptert i så godt som på alle plan: I hjemmet hvor det er et døvt barn, i barnehager, i grunnskolen og i videregående skoletilbud og yrkesopplæring, ved kursvirksomhet - og døvetolken blir mer og mer aktuell f. eks. ved forelesninger på universitetsnivå, ved kurs på arbeidsplassen, ved foredrag, møter (ikke minst ved foreldremøter på skolene, hvor det er døve foreldre som har hørende barn i grunnskolen), ved teaterforestillinger, omvisninger på museer etc. Det blir spørsmål om hvilke tegn en skal bruke, hva som er rett og galt. Det er behov for å bruke "samme språk". Det er behov for kurs med godkjent læremateriell. Og det er behov for et tegnspråk som fungerer best mulig, er logisk, meningsbærende, god støtte for munnavlesningen, tilpasset talespråket, rytmisk og vakkert."
    (Det siste er min utheving, for jeg synes at denne formuleringen påkaller oppmerksomhet og vil bli tatt opp under «Tegnspråknorskens målsetting»).

    Kriterier for naturlige språk
    Vi må se litt på hva som er kriterier for at et språk skal kunne kalles et språk. I språkvitenskapen opereres det med 7 kriterier for at et naturlig språk skal være et språk (Simonsen et al 1988, side 31):
    1) Ytringer på naturlige språk kan analyseres i lyder som i seg selv ikke har noen betydning, men som i kombinasjon med andre lyder kan danne språklige uttrykk for et annet innhold.
    2) Det er ingen naturgitt sammenheng mellom et språklig uttrykk og det innholdet det symboliserer.
    3) Naturlige språk har et fast og relativt lavt antall fonemer, et stort antall ord og et uendelig antall setninger.
    4) Naturlige språk er regelstyrte, men det finnes normalt unntak til flere av reglene.
    5) Naturlige språk har geografisk og sosialt betingede varianter.
    6) Naturlige språk endrer seg over tid.
    7) Naturlige språk overføres fra generasjon til generasjon.

    Vi ser at norsk tegnspråk oppfyller betingelsene for å være et språk, idet det har egenskapene 2 og 4-6 felles med talespråk. For pkt. syvs vedkommende overføres også tegnspråk fra generasjon til generasjon, men fordi de aller fleste døve barn har hørende foreldre som ikke behersker tegnspråk, overføres tegnspråk fra andre døve de kommer i kontakt med. Tegnspråk har også egenskapene 1 og 3, men de må defineres annerledes enn i listen. Det skyldes at talespråk og tegnspråk har ulikt medium. Tegnspråkets medium er gester, som formidles ved hjelp av hender, armer, munn, ansikt, blikk, hode og kropp. Disse gestene oppfattes visuelt, og vi ser at tegnspråk er et gestuelt-visuelt språk. Talespråk kan analyseres i et begrenset antall ikke-meningsbærende lyder som kan kombineres til et stort antall ord og et ubegrenset antall setninger. Tilsvarende kan tegnspråk analyseres i et begrenset antall enheter (kiremer) som i seg selv ikke har betydning, og disse kiremene kan kombineres til et stort antall tegn og et ubegrenset antall setninger.

    Tegnspråknorskens målsetting
    Når jeg utehevet de siste linjene i sitatet under «Språklige kriterier», er det for å vise at målsettingen fullstendig kolliderer med pkt. 2 av kriteriene - det er ingen naturgitt sammenheng mellom et språklig uttrykk og det innholdet det symboliserer. Et av tegnspråknorskens hovedargumenter har nettopp vært at tegnene skal være meningsbærende, - man skal kunne forstå ordenes innhold ved at tegnet i størst mulig grad illustrerer hva ordet betyr. Dette er en nokså håpløs situasjon. På norsk har man ingen kontroll av om man selv har oppfattet begreper. Om jeg sier "Inflasjonen har stagnert de siste årene", er det ingen som i øyeblikket vet om jeg selv forstår betydningen av de begreper jeg bruker. Skulle jeg bruke tegn som ikke er meningsbærende, vil det ut fra tegnspråknorskens målsetting oppfattes som at jeg ikke forstår innholdet i begrepene. Et eksempel er ordet "tankbåt". Ordet er sammensatt av "tank" og "båt", og i tegnspråk vil det også være et sammensatt tegn. Mange bruker tegnet for substantivet "tanke" når de skal si "tankbåt", og mange oppfatter dette som direkte galt. Etter min oppfatning er det ikke feil. Vi har å gjøre med en kommunikasjonssituasjon, der avsender og mottaker skal snakke samme språk. Dersom både avsender og mottaker oppfatter "tankbåt" når tegnet "tanke" brukes for "tank", behøver det ikke være mer å diskutere. I en kommunikasjonssituasjon må det overordnede mål være å bruker begreper som oppfattes likt av både sender og mottaker. Slik Thorbjørn Johan Sander på tegnspråkutvalgets vegne har formulert hva slags tegnspråk det er behov for, viser det etter min mening en fundamental mangel på kunnskap om hvordan et språk er bygget opp og ikke minst hva tegnspråk er.

    Tegndansk
    Det kan være interessant å se hvordan man i Danmark i 1979 definerte tegndansk (Britta Hansen 1979):
    "Tegndansk er et visuelt auditivt språk, hvor dansk tales samtidig med, at der anvendes tegn fra døves tegnspråk for alle meningbærende ord og i videst mulig omfang grammatiske regler fra døves tegnspråk. Der gives lige mange informationer visuelt som auditivt."
    Vi ser at det er et helt forskjellig utgangspunkt fra tegnspråknorsk, fordi en forutsetning for tegndansk er at man kjenner dansk tegnspråk i tilstrekkelig grad til å kunne vurdere når det er nødvendig å trekke inn regler fra dansk tegnspråk for å visualisere talespråkets meningsinnhold. Britta Hansen skriver også (1979):
    "Tegndansk i den form, som man har utviklet i USA, Sverige og til en viss grad Norge, hvor talesproget alene bestemmer udtrykket, dvs. at der ikke tages hensyn til de visuelle regler og udtryksformer fra døves tegnsprog, men tværtimod suppleres med grammatiske tegn - tegn for hvert eneste ord osv., anser jeg for at være et stivt og visuelt forfejlet kunstsprog uden muligheder for at virke som effektiv kommunikations- og dermed indlæringsmotiverende faktor."

    Tegnspråknorskens utbredelse og stagnasjon
    Som tidligere nevnt var tegnspråknorsk det enerådende i tegnspråkundervisning i Norge på 1970-tallet. Antall deltakere på tegnspråkkurs var som følger (Kilde: Norges Døveforbunds årsberetning 1981):

    1976 825 elever
    1977 1.697 elever
    1978 2.079 elever
    1979 2.709 elever
    1980 4.061 elever
    1981 4.885 elever

    Det var i 1981 registrert rundt 300 godkjente tegnspråklærere. At lærerne var "godkjente", betød det at tegnspråkutvalget hadde godkjent dem ut fra deres kjennskap til tegnspråknorsk/innholdet i kursheftene (Trinn 1-5).

    Utviklingen i Sverige og Danmark
    I våre naboland foregikk tegnspråkforskning. I Danmark kunne man ved hjelp av en større pengegave i desember 1972 opprette Døves Center for Total Kommunikation (KC), og i Sverige ble tegnspråkforskningen knyttet til Universitetet i Stockholm. I Sverige og Danmark opplevde en at etter hvert som kunnskapen om tegnspråk økte, ble også tegnspråk akseptert som eget språk. I våre naboland har man ikke opplevd at tecknad svenska/tegnsdansk har hatt en lignende posisjon som tegnspråknorsk i Norge, og min hypotese er at i Sverige og Danmark foregikk tegnspråkforskning i team, og nært samarbeid med døve. Med større ressurser til forskning i de to landene kunne døve bl. a. trekkes aktivt inn i forskningsarbeidet, som dermed bidro til å øke bevisstheten om tegnspråk som språk i Sverige og Danmark. I Norge var det først og fremst Marit Vogt-Svendsen og Odd-Inge Schröder som forsket i tegnspråk. De to arbeidet hver for seg, og var ikke tilknyttet et større, faglig forskningsteam, og deres forskningsresultater har ikke hatt samme gjennomslagskraft som tilsvarende forskningsresultater i våre naboland. Dette viser den sterke posisjonen tegnspråknorsk hadde, - men det må også trekkes fram at i Døves Tidsskrifts spalter ble tegnspråkforskningen på mange måter omtalt på en negativ måte. Ett eksempel er artikkelen "Er tegnspråkforskerne blitt våre fiender?" av Thorbjørn Johan Sander i Døves Tidsskrift nr. 11/1975. Der står det bl. a.:
    "Jeg håper at forskerne heretter vil legge om kursen ganske kraftig, konsentrere seg om mer framtidsrettet forskning med sikte på å gi de døve større muligheter til å tilegne seg normalspråket og bli best mulig integrert i samfunnet."

    Tegnspråk overtar
    I innledningen nevnte jeg det åpne brevet i Døves Tidsskrift på slutten av 1983. Brevet ble aldri besvart, men det førte til at tegnspråkutvalget ble vedtatt oppløst og et nytt utvalg som skulle se på NDFs tegnspråkundervisning, ble opprettet. (Dette utvalget besto av Vigdis Solbø Peterson, Stein Erik Ohna og Nora Edwardsen Mosand, og ble omtalt som VSN-utvalget.) Samtidig vedtok NDFs styre å arrangere en konferanse om tegnspråk. Denne konferansen ble holdt i Oslo fredag 13. september 1985. Etter konferansen fattet forbundsstyret følgende vedtak:
    "NDFs mål med tegnspråkarbeidet, oppsummering fra konferansen 13. september: Vedtak: NDF ser på døve som tospråklige og krever at dette må aksepteres av myndighetene og alle som -arbeider blant døve. Med to-språklig -mener forbundsstyret tegnspråk og norsk (skrift/tale). - Forøvrig henvises til NDFs arbeidsprogram bl. a. om informasjon og bevisstgjøring blant døve. Når det gjelder tegnspråkarbeid i NDFs regi, avventer forbundsstyret rapport fra tegnspråkutvalget og fra VSN-utvalget. Dette vil bli behandlet på forbundsstyremøtet 1.12.85."
    Dette var klar tale. VSN-utvalgets arbeid resulterte i en grunnbok i tegnspråk (oktober 1986). Ål folkehøyskole og kurssenter for døve innså tidlig behovet for materiell tilpasset tegnspråk-undervisning. En del av lærekreftene ved skolen fikk derfor i oppgave å utarbeide materiell for undervisning i tegnspråk, og dette materiellet var ferdig samtidig som grunnboken i tegnspråk ble lansert.
    I 1984/85 sendte NRK serien "Tegn er språk" på fjernsynet, der utgangspunktet var at tegnspråk er et språk.

    AKTA
    I 1986 gjorde NDFs styre et vedtak om å opprette en aksjonskomite for tegnspråkarbeid, kalt AKTA. Utvalgets mandat var:
    1. Norges Døveforbund støtter tegnspråkforskningen - gjennom Aksjonskomiteen for tegnspråkarbeid.
    2. Det skal informeres om norsk tegnspråk (NTS) og døves to-språklighet i alle døveforeningen/døveskoler, slik at tegnspråkbrukerne kan bevisstgjøres om at NTS er et språk.
    3. Aksjonskomiteen for tegnspråkarbeid - AKTA - skal innad være et faglig, konsultativt organ, og utad gi råd og uttalelser vedrørende norsk tegnspråk.

    I AKTAs arbeidsprogram ble det slått fast at norsk tegnspråks stilling skal tas opp med representanter for de politiske partier, Regjeringen og Stortinget, med sikte på å få akseptert døves rett til to-språklighet. Videre skal AKTA samarbeide med skolene om tegnspråk som undervisningspråk og som eget fag i undervisning av døve.

    Stortingsmelding
    I Stortingsmelding nr. 61 1984/85, Om visse sider ved spesialundervisninga og den pedagogisk-psykologiske tenesta, står det (s. 28):
    "Elevar med teiknspråk som primærspråk må ein sjå på som ei særskilt gruppe i mange høve. For mange av desse elevane vil det vere mest aktuelt å få heile skoletilbodet i ein eigen skole for hørselshemma. Det teiknspråket som i dag for det meste blir nytta i undervisninga av døve barn, er konstruert på tale-/skriftspråklige premissar. Teiknspråket som døve bruker seg imellom, skil seg frå dette både i utval av teikn (tilsvarande ordforråd) og grammatikk. Ein har tidlegare ikkje hatt særleg kunnskap om språket til dei døve, og heller ikke rekna det som eit sjølvstendig språk. Det er først i dei siste 15-20 åra at forskning har vist at teiknspråket til dei døve må jamstillast med andre språk. Når no dette teiknspråket blir akseptert som språk, må det få visse konsekvensar for opplæringa av døve barn. Mellom anna bør det vurderast korleis døve meir kan trekkjast inn i undervisninga av døve."

    På mange måter var St.m. 61 revolusjonerende. Det var første gang at Stortinget fikk seg forelagt fakta om tegnspråk som et eget språk. Dessverre ble ikke intensjonene i St.m. 61 fulgt opp i den nye mønsterplanen i 1987.

    Konklusjon
    Jeg skal kort sammenfatte de momenter jeg mener lå til grunn for tegnspråknorskens dominerende stilling i Norge:

    1) En fokusering på Norges Døveforbund som faglig organ for tegnspråk, til tross for at den faglige kompetanse ikke var til stede.
    2) En sterk tro på teorien om at døve kan lære norsk dersom norskkoden visualiseres.
    3) Den overveiende del av de bestemmende representanter i ulike organ innen Norges Døveforbund var selv sterkt norskspråklige.
    4) Troen på at en interesseorganisasjon kan styre utviklingen av et språk i ønsket retning.
    5) En gjennomgående negativ holdning til norsk tegnspråk.

    Avslutning
    Det pågår for tiden utarbeiding av ny læreplan for grunnskolen, Gr-97. Det er gledelig å konstatere at også faget tegnspråk blir gjenstand for en læreplan. En arbeidsgruppe vil utarbeide læreplan for tegnspråk som fag i grunnskolen våren 1995. Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet arbeider med forskrifter for undervisning av hørselshemmede barn, som sikrer døve barn rett til undervisning i og på tegnspråk.

    Litteraturliste:
    Ahlgren, Inger (1984): Döva barn och skriven svenska. Forskning om teckenspråk XIII. Stockholm, Stockholms Universitet, Institutionen för lingvistik.
    Hansen, Britta (1979): Total kommunikasjon. Tanker om anvendelse af tegnsprog, tegnsdansk og talesprog. I. B. Hansen (red.): Total kommunikation - Døvhed - Integration (Beretning 1978). København, Døves Center for Total Kommunikation (s. 5-11).
    Martinsen, H. m.fl. (1985): Tegnspråk - sosial betydning, utvikling og pedagogisk bruk. Oslo, Universitetsforlaget.
    Norges Døveforbund (1981): Tegnspråket i Norge, prinsipperklæring fra Norges Døveforbund.
    Norges Døveforbund (1986): Konferanse om NDFs tegnspråkpolitikk 13. september 1985. Norges Døveforbund, Oslo.
    Peterson, Vigdis Solbø (1983): Tegnspråkundervisningen i Norge anno 1983, åpent brev til Norges Døveforbund. Døves Tidsskrift nr. 52/83.
    Sander, Thorbjørn Johan (1978): Tegnspråk og kommunikasjon. I Norges Døveforbund (Thorbjørn Johan Sander, red.): Døv i dagens norske samfunn. Bergen, Norges Døveforbund (s. 83-92).
    Sander, Thorbjørn Johan (1975): Er tegnspråkforskerne blitt våre fiender? Døves Tidsskrift nr. 11/1975.
    Simonsen, H.G, Endresen R.T. & Hovdhaugen E. (red.) (1988). Språkvitenskap. En elementær innføring. Oslo, Universitetsforlaget (s. 1-37).
    Vogt-Svendsen, Marit (1983): Norske døves tegnspråk, noen pedagogiske og språkvitenskapelige aspekter. Trondheim, Tapir forlag.
    Vogt-Svendsen, Marit (1983): Tegnspråk og norsk og blandingsformer av de to språkene. Spesialpedagogisk artikkelserie (SPAS) nr. 2, 1987. Statens Spesiallærerhøgskole, Hosle.
    Vogt-Svendsen, Marit (1991): Notat: Sammendrag av arbeidet: Tegnspråk og blandingsformer av norsk tegnspråk og norsk. Hva karakteriserer blandingsformene? (Notat som bygger på prøveforelesning til doctor artium-graden i Trondheim 1991).

    Fra Døves Tidsskrift nr. 10 og 11, 1997

    Tilbake