EU: SPRÅ-ÅRET: FLAMSK

I 1988 vedtok Europaparlamentet en resolusjon om tegnspråk, som anerkjente tegnspråkene som døves foretrukne språk. I de neste ti år etter at denne resolusjonen ble vedtatt var det svært lite å se av aktivitet for å fremheve tegnspråkene i de europeiske landene.

Men på slutten av EUDs prosjekt om tegnspråkene i 1997 ble det bedre, spesielt etter at Europaparlamentet i 1998 på nytt ga sin støtte til døves rett til å bruke tegnspråk som sitt foretrukne språk ved å vedta nok en resolusjon om tegnspråkene. Men selv om mye har skjedd for å bedre tegnspråkets status er det likevel mange saker som fortsatt ikke er løst. Og løse dem må vi, for å kunne styrke og konsolidere tegnspråkenes status.

Oppdatering om anerkjennelse av tegnspråkene Det kommer ikke som noen overraskelse at hvert eneste land som bidro med foredrag i Lund slår fast at de føler at tegnspråkene er førstespråket for døvesamfunnet. Det er fordi de gjør en lett og naturlig kommunikasjon mulig. Delegat etter delegat krevde tegnspråk som førstespråk, med det skrevne språket til landet som andrespråk for å skrive og lese.

I mange land er det offisielle tegnspråket/ene i noen grad anerkjent. Men tegnspråkene er sjelden offisielt anerkjent i seg selv i grunnloven eller i lovgivningen, som det foretrukne språket til døvesamfunnet i landet. Unntak innen EUs område er de følgende land, som alle har nevnt sitt tegnspråk i grunnloven:
* Tsjekkia (1988) - Tsjekkisk tegnspråk
* Finland (1995) - tegnspråbrukere
* Hellas (2000) - Gresk tegnspråk
* Portugal (1997) - Portugisisk tegnspråk (PSL)
* Republikken Slovakia (1995) - døve tegnspråkbrukere

På grunn av dette har døveforbundene og deres medlemmer i alle europeiske land fortsatt å arbeide hardt for å oppnå anerkjennelse av tegnspråkene som fullverdige språk, på lik linje med de talte språkene i deres land/region. De siste fire årene har de fått satt anerkjennelse av tegnspråk kraftig på plass på sakslisten.

Det er tydelig at denne bevegelsen delvis er blitt gjort lettere ved det arbeidet som ble utført i forbindelse med EUDs prosjekt om tegnspråkene i 1996-97, som analyserte problemet og de hindringer som møter tegnspråkbrukere. For første gang fikk nasjonale døveforeninger og andre mulige partnere anledning til å arbeide sammen om å analysere og definere problemene, og med å foreslå løsninger på disse problemene.

Samtidig laget Universitety of Bristol, Centre of Deaf Studies en undersøkelse som omfattet hele EU. Resultatet viste at det er forskjeller i måten hørende og døve oppfatter døve og deres språk, tegnspråkene, på, og også forskjeller mellom hørende som jobbet innenfor og utenfor døvemiljøene. Funnene ga også en pekepinn om en tendens til at døve visste mindre om sine språk og sin kultur enn hørende, og at det var relativt få døve forskere som drev aktivt med døvestudier, sammenlignet med antallet hørende forskere på dette området.

Naturlig nok er det variasjoner i det nivået de forskjellige døveforeningene har klart å oppnå i sitt arbeid for anerkjennelse av tegnspråk fra et land til et annet, siden den aktuelle situasjonen og lovverket er forskjellig fra land til land.

Det er likevel viktig å merke seg at kampanjen for anerkjennelse av tegnspråkene har fått støtte fra forskning som viser at tegnspråkene er språk i sin egen rett, med uavhengig (lexicons?) og grammatikk. Dette viser hvor viktig tegnspråkforskningen er, siden det er gjennom slik forskning at vi kan (refute?) holdningene hos mange - politikere og ansatte på høyt plan i administrasjonen blant andre - om at tegnspråkene «ikke er ordentlige språk».

Døveutdanning Små, men viktige forandringer har også skjedd innen utdanningen for døve; flere og flere døve barn får tospråklig undervisning, selv om dette er noe som i mange land fortsatt befinner seg på eksperiment-stadiet og som er unntaket heller enn regelen.

Det er bare i Skandinavia døve barn har rett til en tospråklig utdanning, mens det i andre land er opp til barnets foreldre å bestemme. Ta så i betraktning at foreldrene ikke alltid blir fullt ut og objektivt informert om mulighetene for utdanning for sine barn (noen ganger finnes det ikke noen valg i det hele tatt!) og at denne informasjonen generelt sett fremdeles legger mest vekt på vanlig skole og oral utdanning.

Likevel, den orale metoden for utdanning taper sakte men sikkert terreng for den tospråklige tilnærmingen. Det blir stilt større krav til døvelærere - også de som har arbeidet med døve barn i mange år - om å tilegne seg det nasjonale tegnspråket for å kunne være i stand til å kommunisere effektivt med sine elever. I noen land er det et krav for lærere som ønsker å arbeide med døve barn at de kan tegnspråk før det begynner å undervise døve barn.

Tegnspråkopplæring, undervisning og tolking En annen trend som vi ser i landenes foredrag er at flere og flere hørende er interessert i å lære tegnspråk. Noen ganger er etterspørselen så stor at det ikke er nok tilgang på passende kurs. I mange tilfelle blir konsekvensen at det ikke er mulig å garantere eller kontrollere kvaliteten på tegnspråkkursene, da det brukes ukvalifiserte tegnspråkinstruktører til å undervise.

Et annet relatert problem er mangelen på adekvat utdanning og ressurser til tegnspråkinstruktører i mange land, særlig hvis de er døve, siden døve generelt har hatt mindre utdanningsmuligheter enn hørende. Det er også en stor variasjon når det gjelder standarden og nivået hos tegnspråkinstruktører og på opplæring. Men i mange land gjør man mye for å standardisere kurs og nivåer, og for å forbedre samarbeid og koordninering mellom de forskjellige aktørene på dette området.

I tillegg har universiteter og institusjoner for høyere utdanning i flere land begynt å tilby utdanning for de som ønsker å lære tegnspråk som et fremmedspråk og /eller de som ønsker å bli kvalifiserte tegnspråktolker. Slik blir standarden hevet, og tegnspråkopplæringen for de som ønsker å bli tegnspråktolker blir ikke lenger begrenset til kveldskurs.

Det er et problem at nivået på (remuneration?) av tegnspråkinstruktører og det fakta at det ikke er nok tegnspråktolker i forhold til behovet. Det siste vil antagelig alltid fortsette å være et problem, uansett hva vi gjør for å rekruttere flere tolker, gitt at det er så stor utskifting innen tolkeprofesjonen. Vi foreslår at dette bør bli et tema for tegnspråktolkenes organisasjoner å ta opp til videre overveielse.

På de neste sidene kommer en land - for - land rapport i alfabetisk rekkefølge. Vi regner med at du kommer til å finne rapporten interessant og at noen av funnene kanskje kan være til støtte når du arbeider for å få større anerkjennelse for ditt tegnspråk i ditt land.

Belgia - Flandern: Flamsk tegnspråk
VGTC (Flamsk Tegnspråk Senter)
Under deltakelsen i EUDs tegnspråkprosjekt samlet den flamske nasjonal kommisjonen sammen eksperter på flere områder, som språkforskere, flamske tegnspråkbrukere, døveskoler, og foreldreorganisasjoner.

Etter at tegnspråkprojektet var ferdig besluttet Fevlado å forsøke å vedlikeholde den kunnskapen og «know how» som hadde utviklet seg. Som en følge av det ble det flamske tegnspråksenteret opprettet og det fortsetter å forske på flamsk tegnspråk. Senteret støtter også vår kontakt med døveskoener, ved utviklingsarbeid i undervisning av tegnspråk, og ved å støtte tegnspråkforskning på et akademisk plan.

Senteret ledes av Dr. Myriam (Mim) Vermereerbergen og Dr. Mieke Vanherreweghe, begge velkjente og respekterte eksperter på tegnspråk i Flanders.

Kasterlinden (Skole for døve og tunghørte barn i Brussel - Berchem) På initiativ fra noen døvelærerer ved Kasterlinden School for the Deaf i Brussel (Kasterlinden) har Fevlado startet en ny organisasjon, «`t Signaal». Denne nye organisasjonen vil overvåke og koordinere et eksperimentelt pilot prosjekt i tospråklig undervisning. Prosjektet sikter på å undervise døve barn ved å bruke et «tvilling-lærer» system. Det betyr at den hørende «offisielle» læreren blir støttet av en døv assistent, som underviser på flamsk tegnspråk. Dette pilot prosjektet har pågått i over 2 år og resultatene er svært positive. Vårt mål er å holde eksperimentet gående og sikre midler til å utvide denne tilnærmingen til flere skoler/klasser.

Hovedproblemet er at vi enda ikke har kvalifiserte døve lærere (selv om vi har noen få studenter som har begynt på universitetet for å bli offisielt godkjente lærere). Så slik går tingene i den riktige retningen.

Døveskolenes holdninger til flamsk tegnspråk Før 1997 kan vi si at døveskolene så på flamsk tegnspråk som siste utvei i å undervise døve barn. Det ble bare brukt når en oral tilnærming til undervisning ikke ga gode nok resultat. Etter tegnspråkprosjektet, kan vi konkludere med at en ( i våre øyne revolusjonerende) endring har skjedd i hvordan døveskolene ser på flamsk tegnspråk: Det blir nå betraktet som et verdifullt middel til å undervise døve barn. Foreldre kan velge en oral utdanning eller en utdanning gitt gjennom flamsk tegnspråk.

Døveskolene jobber nå sammen med oss for å forbedre undervisningsopplegget, og å bruke det riktige flamske tegnspråkvokabularet og grammatikken, å finne egnete døve til å jobbe i døveskolene som assistenter og så videre. Vi driver for tiden en prosjekt som blir sponset av King Baudouin Foundation, sammen med døveskolene i Flanders og Tegnspråk Senteret om å utvikle et tegnspråk vokabular for begrep som vi ikke har tilgjengelige tegn for nå.

Noen lovendringer: Resolusjon dd. 05.05.1999 i det flamske styret (?) Etter tegnspråkprosjektet (1997) har vår federasjon fortsatt å arbeide på et politisk plan: Vi fant at vi kunne bruke resultatet av tegnspråkprosjektet på en positiv måte - nå har vi argumenter, rapporter og så videre som vi kan bruke til å bygge opp en sterk sak. Vår lobbying har bragt oss i kontakt med en svært mangfoldig gruppe politikere fra flere politiske partier.

Det flamske parlamentet stemte for å støtte resolusjonen av 05.05.1999. Denne resolusjonen ba regjeringen om å ta de nødvendige skritt for å forbedre døves livssituasjon i Flandern. Helseministeren i Flandern har tatt med seg denne resolusjonen i sitt arbeidsprogram og bedt sin administrasjon om å finne fram til flere tiltak for å sette resolusjonen ut i livet i praksis.

Oversatt 23.04.2001 til norsk av Inger Rekk.

Tilbake