Døves situasjon i en hørende verden
Av Inger Rekk, april 2000
1. INNLEDNING
Jeg arbeider i Døves Tidsskrift, og opplever at mange føler behov for informasjon om døve. Helst på en kort og grei måte. Opprinnelig ville jeg forsøke å skrive om "Døves situasjon i en hørende verden", som en slags "oppskrift" på hva jeg skal si til folk som ringer og spør etter noen "gode brosjyrer". Men jeg innser at det blir en for stor og omfattende oppgave - og vil heller skrive noe om en del av dette. Det jeg har valgt å skrive om, er noe som kan være et mål på døves situasjon i Norge, nemlig døves situasjon i forhold til arbeidslivet.
Temaet
Temaet "Døves situasjon i en hørende verden" er stort, fordi det er et så stort skille mellom det å være døv og å være hørende. Dette skillet går mellom to helt forskjellig språk: Tegnspråk og norsk, og de forskjeller i kulturer det innebærer.
Når det gjelder å beskrive døves situasjon, så er denne situasjonen til enhver tid avhengig av det samfunnet man lever i, med dets muligheter for kommunikasjon til tross for dette skillet. Døve hører ikke, men har tegnspråk. Hvilke muligheter dette gir til gjensidig kommunikasjon er igjen avhengig av samfunnets holdninger og organisering, for eksempel ved lovverket. Dette er også noe som hele tiden endres. Samfunnet vil alltid organisere seg på en eller annen måte, spørsmålet er hvem som får være med og påvirke organiseringen.
Alt dette har selvsagt også betydning for døves muligheter til arbeid. Mulighetene til arbeid er for eksempel helt avhengig av det utdanningstilbudet samfunnet gir. Norges Døveforbunds (NDF) kamp for akseptering av tegnspråk har i dag gitt døve samme muligheter til utdanning som hørende. Det er bare en kort tid siden døve fikk tilbud om utdanning på egne premisser. I dag har døve rett til opplæring i og på tegnspråk og til å bruke tolker i videre studier.
Men når studentene er ferdig med utdannelsen, og skal inn i arbeidslivet, er det de færreste arbeidsplassene som har kjennskap til tegnspråk, dersom man velger en arbeidsplass utenfor døvemiljøene.
Årsaken til det er at andelen av døve i befolkningen er liten. Majoriteten i samfunnet er hørende. Det dominerende språket i Norge er norsk tale- og skriftspråk, selv om en stor og økende gruppe av befolkningen er hørselshemmet i en eller annen form. Det er cirka 600.000 hørselshemmede i Norge i dag. Andelen av døve har ligget nokså stabilt på rundt 0,09 %, altså cirka 4000 i Norge. Tegnspråkbrukernes organisasjon er Norges Døveforbund, men det er ikke alle døve som er medlemmer her, bare cirka 3000. Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) organiserer cirka 30.000 hørselshemmede. Noen er medlemmer i både i NDF og i HLF. Tradisjonelt har det til dels vært et motsetningsforhold mellom NDF og HLF, noe som blant annet har kommet til uttrykk i synet på tegnspråk. Men innen HLF har dette synet endret seg de siste ti årene, og nå ser det ut til at tegnspåk blir stadig mer akseptert.
Fram til i dag har samfunnet ikke vist noen særlig stor forståelse for hvor viktig det er at almen informasjon også når døve og hørselshemmede. Men døveforbundet har sammen med HLF vært med på å kjempe fram en bedre forståelse for at blant annet tolking og teksting på TV, er nødvendig i et samfunn som ønsker å kalle seg demokratisk.
Holdningsendringen som er kommet nå, er et resultat av langvarig innsats og kamp fra døveforbundet. At det har vært en kamp for å oppnå forståelse, henger selvsagt sammen med at døve er en minoritet i befolkningen. Hadde døve vært en majoritet, ville tegnspråk vært alminnelig kjent og brukt.
Problemstilling
Hvordan har døves situasjon i arbeidslivet endret seg de siste tyve til tretti årene? Hvordan kan det tenkes at døves møte med arbeidslivet blir i framtiden?
Hypotese
Jeg tror at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Metode
Jeg vil bruke en sammenlignende metode, og se om det er endringer i døves yrkesvalg de siste tyve til tretti år. Jeg vil også forsøke om jeg kan finne noe som kan peke mot utviklingen i døves situasjon i arbeidslivet i framtiden.
2. TEORIDEL
Språk, kultur og identitet
Døve og hørende har forskjellige språk og forskjellig kultur. Som Lisa Kaupinnen (tidligere generalsekretær i Verdensforbundet for døve) sa det i 1982:
-Døve er en eksepsjonell språklig minoritetsgruppe. Vi bor ikke samlet i et land, men vi holder til spredt i samfunnet. Normalt bor språklige minoritetsgrupper i samme område. Vår kulturelle identitet ligger i at vi er døve. Det er vår uttrykksform som spiller den avgjørende rollen i døves kultur. Disse uttrykksformene avspeiler således våre erfaringer, våre kunnskaper, følelser, holdninger og evner.
På Døves Nordiske Kulturfestival i 1982 utarbeidet en gruppe døve fra alle nordiske land en definisjon på døvekultur: "Døvekultur er det livsmønster som betinges eller er avhengig av det visuelle språk, tegnspråk."
Språk, kultur og identitet er uløselig knyttet sammen. Endringer i språket fører til endringer i kulturen, og omvendt.
Tegnspråk
Tegnspråk er det som forener døve. Men synet på tegnspråk og holdninger til tegnspråk forandrer seg. Fra at tegnspråk ikke ble akseptert i det hele tatt, og var forbudt å bruke i skolene, ble det i løpet av 70-årene gradvis akseptert. Men det var et tegn til tale-tegnspråk. For selv om man så på tegnspråket som viktig, så betraktet man det ikke som noe annet enn et godt, ja til og med uvurderlig, redskap til å lære norsk talespråk, som en forutsetning for å kunne delta i det norske samfunnet. Norges Døveforbunds syn var at man var best tjent med et tegnspråk som lå mest mulig tett opp til norsk talespråk. Dessuten arbeidet man for å få et ensartet tegnspråk over hele landet, og helst for hele Norden også.
-Det teiknspråket som i dag for det meste vert nytta i undervisningen av døve barn, er konstruert på tale-/skriftspråklige premissar. Teiknspråket som døve brukar seg imellom, skil seg frå dette både i utval av teikn (tilsvarande ordforråd) og grammatikk. Ein har tidlegare ikkje hatt særleg kunnskap om språket til dei døve, og heller ikkje rekna det som eit sjølvstendig språk. Det er først i dei siste 15-20 åra at forskinga har vist at teiknspråket må jamstillast med andre språk. Når no dette teiknspråket blir akseptert som språk, må dette får visse konsekvensar for opplæringa av døve barn. Mellom anna bør det vurderast korleis døve meir kan trekkjast inn i undervisninga av døve. (St.m. 61 1984/85:28)
Tospråklighet et mål
I dag er døveforbundets politikk at døve trenger en tospråklig undervisning, med tegnspråk som førstespråk. Tanken er at på grunnlag av førstespråket kan man så lære norsk med godt utbytte. Norsk ses fremdeles på som viktig, men det er enda viktigere at døve får et fullverdig språk helt fra starten. Begrepsutvikling er viktigere enn ord. Forskning synes å støtte dette synet, som forskeren Mukerje sier: "Elever som oversatte mellom språkene heller enn å få informasjon på tale med tegnstøtte, forsto best forskjellene mellom språkene og blandet språkkodene minst. Oversettelse virket altså språklig bevisstgjørende." (Sissel Grønlie, 1995)
Erfaringen viste det samme: "Det var de hørselshemmede barna selv som etter hvert lærte oss at tospråkligheten er veien til fullverdig kognitiv utvikling, språkutvikling og normale skoleferdigheter for hørselshemmede - og også til gode norskkunnskaper. Tegnene ga dem ny motivasjon og tillit til egne kommunikasjonsferdigheter, og vi fikk erfaring med at vår ide om et kompromiss, den synliggjorte talen, ikke holdt: De døve barna vendte seg mot hverandre og kommuniserte på et effektivt språk. Og dette skulle vise seg å gjøre dem bedre i norsk skriftlig." (Sissel Grønlie, 1995:96)
I en forelesning om språk våren 2000, gjenga Arnfinn Vonen denne definisjonen av hva en persons førstespråk kan være:
En persons førstespråk kan være det språk man først sosialiseres til, eller det språk man behersker best, eller det språk man identifiserer seg med, eller det språk man bruker mest.
Døve og sterkt tunghørte
"Hørselshemning og hørselshemmede er fellesbenevnelser som er blitt mer og mer brukt de senere årene. De dekker alle grader og arter av døvhet og tunghørthet. (DT 5/79:16).
I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 er det ingen definisjoner på hørselshemming eller døv, men en beskrivelse av døvhet:
"En døv lever et liv i bilder" - en som er født døv har et helt annet utgangspunkt for kommunikasjon med medmennesker enn en som blir døv etter å ha utviklet et talespråk. Begge vil ha stort behov for tilrettelagt kommunikasjon og tilrettelegging av informasjon som ordinært formidles via lyd."
Når det har vært et motsetningsforhold mellom HLF og NDF tidligere, har det også kulturelle årsaker:
"..forskjellen på døv- og tunghørtmiljøene er ikke at det sistnevnte er for dem som "ikke trenger tegn". Forskjellene ligger i ulik identifikasjon og primærspråk." (Sissel Grønlie 1995:110).
"De (tunghørte barn) har fått "ansvaret" for å bevise at de tilhører høystatusgruppen "hørende", og ikke har behov for kommunikasjon tilpasset synet, slik som lavstatusgruppen "døve". Dermed har hørselsresten faktisk fratatt tunghørte muligheten til ubesværet språktilegnelse, kommunikasjon og kunnskapstilegnelse på synets premisser." (Sissel Grønlie, 1995:43)
"Det er avgjørende at alle som skal legge til rette for god utvikling for hørselshemmede barn, ser at det betydningsfulle skillet i vår tid går mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden, og ikke mellom døve barn og barn som hører noe." (Sissel Grønlie, 1995:59).
Et tegnspråklig miljø:
"Et tegnspråklig miljø er for tegnspråkbrukere et godt formålstjenlig og kvalitativt språkmiljø der alle kommunikasjonspartnere behersker tegnspråk og kommuniserer på tegnspråk uten å måtte gå via en tolk." (Bjørn Olsen 1999:19)
"For tegnspråkets utvikling og likestilling i samfunnet er det riktig å tilstrebe likestilling mellom et tegnspråkmiljø og et norskspråklig miljø. Den enkelte elev skal ha en reell mulighet til valg av samtalepartner, venner og allianser." (Bjørn Olsen 1999:19)
3. HISTORIEDEL: DØVE OG ARBEIDSLIV
Oralisme - begrenset yrkesvalg
Målet for døves skolegang var yrkesopplæring. Skolegangen tok sikte på å gi en opplæring til håndverksmessige fag som man mente "passet for døve". De tradisjonelle yrker for døve var det som populært ble kalt S-yrkene: Skreddere, skomakere og snekkere.
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
1. INNLEDNING
Jeg arbeider i Døves Tidsskrift, og opplever at mange føler behov for informasjon om døve. Helst på en kort og grei måte. Opprinnelig ville jeg forsøke å skrive om "Døves situasjon i en hørende verden", som en slags "oppskrift" på hva jeg skal si til folk som ringer og spør etter noen "gode brosjyrer". Men jeg innser at det blir en for stor og omfattende oppgave - og vil heller skrive noe om en del av dette. Det jeg har valgt å skrive om, er noe som kan være et mål på døves situasjon i Norge, nemlig døves situasjon i forhold til arbeidslivet.
Temaet
Temaet "Døves situasjon i en hørende verden" er stort, fordi det er et så stort skille mellom det å være døv og å være hørende. Dette skillet går mellom to helt forskjellig språk: Tegnspråk og norsk, og de forskjeller i kulturer det innebærer.
Når det gjelder å beskrive døves situasjon, så er denne situasjonen til enhver tid avhengig av det samfunnet man lever i, med dets muligheter for kommunikasjon til tross for dette skillet. Døve hører ikke, men har tegnspråk. Hvilke muligheter dette gir til gjensidig kommunikasjon er igjen avhengig av samfunnets holdninger og organisering, for eksempel ved lovverket. Dette er også noe som hele tiden endres. Samfunnet vil alltid organisere seg på en eller annen måte, spørsmålet er hvem som får være med og påvirke organiseringen.
Alt dette har selvsagt også betydning for døves muligheter til arbeid. Mulighetene til arbeid er for eksempel helt avhengig av det utdanningstilbudet samfunnet gir. Norges Døveforbunds (NDF) kamp for akseptering av tegnspråk har i dag gitt døve samme muligheter til utdanning som hørende. Det er bare en kort tid siden døve fikk tilbud om utdanning på egne premisser. I dag har døve rett til opplæring i og på tegnspråk og til å bruke tolker i videre studier.
Men når studentene er ferdig med utdannelsen, og skal inn i arbeidslivet, er det de færreste arbeidsplassene som har kjennskap til tegnspråk, dersom man velger en arbeidsplass utenfor døvemiljøene.
Årsaken til det er at andelen av døve i befolkningen er liten. Majoriteten i samfunnet er hørende. Det dominerende språket i Norge er norsk tale- og skriftspråk, selv om en stor og økende gruppe av befolkningen er hørselshemmet i en eller annen form. Det er cirka 600.000 hørselshemmede i Norge i dag. Andelen av døve har ligget nokså stabilt på rundt 0,09 %, altså cirka 4000 i Norge. Tegnspråkbrukernes organisasjon er Norges Døveforbund, men det er ikke alle døve som er medlemmer her, bare cirka 3000. Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) organiserer cirka 30.000 hørselshemmede. Noen er medlemmer i både i NDF og i HLF. Tradisjonelt har det til dels vært et motsetningsforhold mellom NDF og HLF, noe som blant annet har kommet til uttrykk i synet på tegnspråk. Men innen HLF har dette synet endret seg de siste ti årene, og nå ser det ut til at tegnspåk blir stadig mer akseptert.
Fram til i dag har samfunnet ikke vist noen særlig stor forståelse for hvor viktig det er at almen informasjon også når døve og hørselshemmede. Men døveforbundet har sammen med HLF vært med på å kjempe fram en bedre forståelse for at blant annet tolking og teksting på TV, er nødvendig i et samfunn som ønsker å kalle seg demokratisk.
Holdningsendringen som er kommet nå, er et resultat av langvarig innsats og kamp fra døveforbundet. At det har vært en kamp for å oppnå forståelse, henger selvsagt sammen med at døve er en minoritet i befolkningen. Hadde døve vært en majoritet, ville tegnspråk vært alminnelig kjent og brukt.
Problemstilling
Hvordan har døves situasjon i arbeidslivet endret seg de siste tyve til tretti årene? Hvordan kan det tenkes at døves møte med arbeidslivet blir i framtiden?
Hypotese
Jeg tror at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Metode
Jeg vil bruke en sammenlignende metode, og se om det er endringer i døves yrkesvalg de siste tyve til tretti år. Jeg vil også forsøke om jeg kan finne noe som kan peke mot utviklingen i døves situasjon i arbeidslivet i framtiden.
2. TEORIDEL
Språk, kultur og identitet
Døve og hørende har forskjellige språk og forskjellig kultur. Som Lisa Kaupinnen (tidligere generalsekretær i Verdensforbundet for døve) sa det i 1982:
-Døve er en eksepsjonell språklig minoritetsgruppe. Vi bor ikke samlet i et land, men vi holder til spredt i samfunnet. Normalt bor språklige minoritetsgrupper i samme område. Vår kulturelle identitet ligger i at vi er døve. Det er vår uttrykksform som spiller den avgjørende rollen i døves kultur. Disse uttrykksformene avspeiler således våre erfaringer, våre kunnskaper, følelser, holdninger og evner.
På Døves Nordiske Kulturfestival i 1982 utarbeidet en gruppe døve fra alle nordiske land en definisjon på døvekultur: "Døvekultur er det livsmønster som betinges eller er avhengig av det visuelle språk, tegnspråk."
Språk, kultur og identitet er uløselig knyttet sammen. Endringer i språket fører til endringer i kulturen, og omvendt.
Tegnspråk
Tegnspråk er det som forener døve. Men synet på tegnspråk og holdninger til tegnspråk forandrer seg. Fra at tegnspråk ikke ble akseptert i det hele tatt, og var forbudt å bruke i skolene, ble det i løpet av 70-årene gradvis akseptert. Men det var et tegn til tale-tegnspråk. For selv om man så på tegnspråket som viktig, så betraktet man det ikke som noe annet enn et godt, ja til og med uvurderlig, redskap til å lære norsk talespråk, som en forutsetning for å kunne delta i det norske samfunnet. Norges Døveforbunds syn var at man var best tjent med et tegnspråk som lå mest mulig tett opp til norsk talespråk. Dessuten arbeidet man for å få et ensartet tegnspråk over hele landet, og helst for hele Norden også.
-Det teiknspråket som i dag for det meste vert nytta i undervisningen av døve barn, er konstruert på tale-/skriftspråklige premissar. Teiknspråket som døve brukar seg imellom, skil seg frå dette både i utval av teikn (tilsvarande ordforråd) og grammatikk. Ein har tidlegare ikkje hatt særleg kunnskap om språket til dei døve, og heller ikkje rekna det som eit sjølvstendig språk. Det er først i dei siste 15-20 åra at forskinga har vist at teiknspråket må jamstillast med andre språk. Når no dette teiknspråket blir akseptert som språk, må dette får visse konsekvensar for opplæringa av døve barn. Mellom anna bør det vurderast korleis døve meir kan trekkjast inn i undervisninga av døve. (St.m. 61 1984/85:28)
Tospråklighet et mål
I dag er døveforbundets politikk at døve trenger en tospråklig undervisning, med tegnspråk som førstespråk. Tanken er at på grunnlag av førstespråket kan man så lære norsk med godt utbytte. Norsk ses fremdeles på som viktig, men det er enda viktigere at døve får et fullverdig språk helt fra starten. Begrepsutvikling er viktigere enn ord. Forskning synes å støtte dette synet, som forskeren Mukerje sier: "Elever som oversatte mellom språkene heller enn å få informasjon på tale med tegnstøtte, forsto best forskjellene mellom språkene og blandet språkkodene minst. Oversettelse virket altså språklig bevisstgjørende." (Sissel Grønlie, 1995)
Erfaringen viste det samme: "Det var de hørselshemmede barna selv som etter hvert lærte oss at tospråkligheten er veien til fullverdig kognitiv utvikling, språkutvikling og normale skoleferdigheter for hørselshemmede - og også til gode norskkunnskaper. Tegnene ga dem ny motivasjon og tillit til egne kommunikasjonsferdigheter, og vi fikk erfaring med at vår ide om et kompromiss, den synliggjorte talen, ikke holdt: De døve barna vendte seg mot hverandre og kommuniserte på et effektivt språk. Og dette skulle vise seg å gjøre dem bedre i norsk skriftlig." (Sissel Grønlie, 1995:96)
I en forelesning om språk våren 2000, gjenga Arnfinn Vonen denne definisjonen av hva en persons førstespråk kan være:
En persons førstespråk kan være det språk man først sosialiseres til, eller det språk man behersker best, eller det språk man identifiserer seg med, eller det språk man bruker mest.
Døve og sterkt tunghørte
"Hørselshemning og hørselshemmede er fellesbenevnelser som er blitt mer og mer brukt de senere årene. De dekker alle grader og arter av døvhet og tunghørthet. (DT 5/79:16).
I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 er det ingen definisjoner på hørselshemming eller døv, men en beskrivelse av døvhet:
"En døv lever et liv i bilder" - en som er født døv har et helt annet utgangspunkt for kommunikasjon med medmennesker enn en som blir døv etter å ha utviklet et talespråk. Begge vil ha stort behov for tilrettelagt kommunikasjon og tilrettelegging av informasjon som ordinært formidles via lyd."
Når det har vært et motsetningsforhold mellom HLF og NDF tidligere, har det også kulturelle årsaker:
"..forskjellen på døv- og tunghørtmiljøene er ikke at det sistnevnte er for dem som "ikke trenger tegn". Forskjellene ligger i ulik identifikasjon og primærspråk." (Sissel Grønlie 1995:110).
"De (tunghørte barn) har fått "ansvaret" for å bevise at de tilhører høystatusgruppen "hørende", og ikke har behov for kommunikasjon tilpasset synet, slik som lavstatusgruppen "døve". Dermed har hørselsresten faktisk fratatt tunghørte muligheten til ubesværet språktilegnelse, kommunikasjon og kunnskapstilegnelse på synets premisser." (Sissel Grønlie, 1995:43)
"Det er avgjørende at alle som skal legge til rette for god utvikling for hørselshemmede barn, ser at det betydningsfulle skillet i vår tid går mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden, og ikke mellom døve barn og barn som hører noe." (Sissel Grønlie, 1995:59).
Et tegnspråklig miljø:
"Et tegnspråklig miljø er for tegnspråkbrukere et godt formålstjenlig og kvalitativt språkmiljø der alle kommunikasjonspartnere behersker tegnspråk og kommuniserer på tegnspråk uten å måtte gå via en tolk." (Bjørn Olsen 1999:19)
"For tegnspråkets utvikling og likestilling i samfunnet er det riktig å tilstrebe likestilling mellom et tegnspråkmiljø og et norskspråklig miljø. Den enkelte elev skal ha en reell mulighet til valg av samtalepartner, venner og allianser." (Bjørn Olsen 1999:19)
3. HISTORIEDEL: DØVE OG ARBEIDSLIV
Oralisme - begrenset yrkesvalg
Målet for døves skolegang var yrkesopplæring. Skolegangen tok sikte på å gi en opplæring til håndverksmessige fag som man mente "passet for døve". De tradisjonelle yrker for døve var det som populært ble kalt S-yrkene: Skreddere, skomakere og snekkere.
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Temaet
Temaet "Døves situasjon i en hørende verden" er stort, fordi det er et så stort skille mellom det å være døv og å være hørende. Dette skillet går mellom to helt forskjellig språk: Tegnspråk og norsk, og de forskjeller i kulturer det innebærer.
Når det gjelder å beskrive døves situasjon, så er denne situasjonen til enhver tid avhengig av det samfunnet man lever i, med dets muligheter for kommunikasjon til tross for dette skillet. Døve hører ikke, men har tegnspråk. Hvilke muligheter dette gir til gjensidig kommunikasjon er igjen avhengig av samfunnets holdninger og organisering, for eksempel ved lovverket. Dette er også noe som hele tiden endres. Samfunnet vil alltid organisere seg på en eller annen måte, spørsmålet er hvem som får være med og påvirke organiseringen.
Alt dette har selvsagt også betydning for døves muligheter til arbeid. Mulighetene til arbeid er for eksempel helt avhengig av det utdanningstilbudet samfunnet gir. Norges Døveforbunds (NDF) kamp for akseptering av tegnspråk har i dag gitt døve samme muligheter til utdanning som hørende. Det er bare en kort tid siden døve fikk tilbud om utdanning på egne premisser. I dag har døve rett til opplæring i og på tegnspråk og til å bruke tolker i videre studier.
Men når studentene er ferdig med utdannelsen, og skal inn i arbeidslivet, er det de færreste arbeidsplassene som har kjennskap til tegnspråk, dersom man velger en arbeidsplass utenfor døvemiljøene.
Årsaken til det er at andelen av døve i befolkningen er liten. Majoriteten i samfunnet er hørende. Det dominerende språket i Norge er norsk tale- og skriftspråk, selv om en stor og økende gruppe av befolkningen er hørselshemmet i en eller annen form. Det er cirka 600.000 hørselshemmede i Norge i dag. Andelen av døve har ligget nokså stabilt på rundt 0,09 %, altså cirka 4000 i Norge. Tegnspråkbrukernes organisasjon er Norges Døveforbund, men det er ikke alle døve som er medlemmer her, bare cirka 3000. Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) organiserer cirka 30.000 hørselshemmede. Noen er medlemmer i både i NDF og i HLF. Tradisjonelt har det til dels vært et motsetningsforhold mellom NDF og HLF, noe som blant annet har kommet til uttrykk i synet på tegnspråk. Men innen HLF har dette synet endret seg de siste ti årene, og nå ser det ut til at tegnspåk blir stadig mer akseptert.
Fram til i dag har samfunnet ikke vist noen særlig stor forståelse for hvor viktig det er at almen informasjon også når døve og hørselshemmede. Men døveforbundet har sammen med HLF vært med på å kjempe fram en bedre forståelse for at blant annet tolking og teksting på TV, er nødvendig i et samfunn som ønsker å kalle seg demokratisk.
Holdningsendringen som er kommet nå, er et resultat av langvarig innsats og kamp fra døveforbundet. At det har vært en kamp for å oppnå forståelse, henger selvsagt sammen med at døve er en minoritet i befolkningen. Hadde døve vært en majoritet, ville tegnspråk vært alminnelig kjent og brukt.
Problemstilling
Hvordan har døves situasjon i arbeidslivet endret seg de siste tyve til tretti årene? Hvordan kan det tenkes at døves møte med arbeidslivet blir i framtiden?
Hypotese
Jeg tror at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Metode
Jeg vil bruke en sammenlignende metode, og se om det er endringer i døves yrkesvalg de siste tyve til tretti år. Jeg vil også forsøke om jeg kan finne noe som kan peke mot utviklingen i døves situasjon i arbeidslivet i framtiden.
2. TEORIDEL
Språk, kultur og identitet
Døve og hørende har forskjellige språk og forskjellig kultur. Som Lisa Kaupinnen (tidligere generalsekretær i Verdensforbundet for døve) sa det i 1982:
-Døve er en eksepsjonell språklig minoritetsgruppe. Vi bor ikke samlet i et land, men vi holder til spredt i samfunnet. Normalt bor språklige minoritetsgrupper i samme område. Vår kulturelle identitet ligger i at vi er døve. Det er vår uttrykksform som spiller den avgjørende rollen i døves kultur. Disse uttrykksformene avspeiler således våre erfaringer, våre kunnskaper, følelser, holdninger og evner.
På Døves Nordiske Kulturfestival i 1982 utarbeidet en gruppe døve fra alle nordiske land en definisjon på døvekultur: "Døvekultur er det livsmønster som betinges eller er avhengig av det visuelle språk, tegnspråk."
Språk, kultur og identitet er uløselig knyttet sammen. Endringer i språket fører til endringer i kulturen, og omvendt.
Tegnspråk
Tegnspråk er det som forener døve. Men synet på tegnspråk og holdninger til tegnspråk forandrer seg. Fra at tegnspråk ikke ble akseptert i det hele tatt, og var forbudt å bruke i skolene, ble det i løpet av 70-årene gradvis akseptert. Men det var et tegn til tale-tegnspråk. For selv om man så på tegnspråket som viktig, så betraktet man det ikke som noe annet enn et godt, ja til og med uvurderlig, redskap til å lære norsk talespråk, som en forutsetning for å kunne delta i det norske samfunnet. Norges Døveforbunds syn var at man var best tjent med et tegnspråk som lå mest mulig tett opp til norsk talespråk. Dessuten arbeidet man for å få et ensartet tegnspråk over hele landet, og helst for hele Norden også.
-Det teiknspråket som i dag for det meste vert nytta i undervisningen av døve barn, er konstruert på tale-/skriftspråklige premissar. Teiknspråket som døve brukar seg imellom, skil seg frå dette både i utval av teikn (tilsvarande ordforråd) og grammatikk. Ein har tidlegare ikkje hatt særleg kunnskap om språket til dei døve, og heller ikkje rekna det som eit sjølvstendig språk. Det er først i dei siste 15-20 åra at forskinga har vist at teiknspråket må jamstillast med andre språk. Når no dette teiknspråket blir akseptert som språk, må dette får visse konsekvensar for opplæringa av døve barn. Mellom anna bør det vurderast korleis døve meir kan trekkjast inn i undervisninga av døve. (St.m. 61 1984/85:28)
Tospråklighet et mål
I dag er døveforbundets politikk at døve trenger en tospråklig undervisning, med tegnspråk som førstespråk. Tanken er at på grunnlag av førstespråket kan man så lære norsk med godt utbytte. Norsk ses fremdeles på som viktig, men det er enda viktigere at døve får et fullverdig språk helt fra starten. Begrepsutvikling er viktigere enn ord. Forskning synes å støtte dette synet, som forskeren Mukerje sier: "Elever som oversatte mellom språkene heller enn å få informasjon på tale med tegnstøtte, forsto best forskjellene mellom språkene og blandet språkkodene minst. Oversettelse virket altså språklig bevisstgjørende." (Sissel Grønlie, 1995)
Erfaringen viste det samme: "Det var de hørselshemmede barna selv som etter hvert lærte oss at tospråkligheten er veien til fullverdig kognitiv utvikling, språkutvikling og normale skoleferdigheter for hørselshemmede - og også til gode norskkunnskaper. Tegnene ga dem ny motivasjon og tillit til egne kommunikasjonsferdigheter, og vi fikk erfaring med at vår ide om et kompromiss, den synliggjorte talen, ikke holdt: De døve barna vendte seg mot hverandre og kommuniserte på et effektivt språk. Og dette skulle vise seg å gjøre dem bedre i norsk skriftlig." (Sissel Grønlie, 1995:96)
I en forelesning om språk våren 2000, gjenga Arnfinn Vonen denne definisjonen av hva en persons førstespråk kan være:
En persons førstespråk kan være det språk man først sosialiseres til, eller det språk man behersker best, eller det språk man identifiserer seg med, eller det språk man bruker mest.
Døve og sterkt tunghørte
"Hørselshemning og hørselshemmede er fellesbenevnelser som er blitt mer og mer brukt de senere årene. De dekker alle grader og arter av døvhet og tunghørthet. (DT 5/79:16).
I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 er det ingen definisjoner på hørselshemming eller døv, men en beskrivelse av døvhet:
"En døv lever et liv i bilder" - en som er født døv har et helt annet utgangspunkt for kommunikasjon med medmennesker enn en som blir døv etter å ha utviklet et talespråk. Begge vil ha stort behov for tilrettelagt kommunikasjon og tilrettelegging av informasjon som ordinært formidles via lyd."
Når det har vært et motsetningsforhold mellom HLF og NDF tidligere, har det også kulturelle årsaker:
"..forskjellen på døv- og tunghørtmiljøene er ikke at det sistnevnte er for dem som "ikke trenger tegn". Forskjellene ligger i ulik identifikasjon og primærspråk." (Sissel Grønlie 1995:110).
"De (tunghørte barn) har fått "ansvaret" for å bevise at de tilhører høystatusgruppen "hørende", og ikke har behov for kommunikasjon tilpasset synet, slik som lavstatusgruppen "døve". Dermed har hørselsresten faktisk fratatt tunghørte muligheten til ubesværet språktilegnelse, kommunikasjon og kunnskapstilegnelse på synets premisser." (Sissel Grønlie, 1995:43)
"Det er avgjørende at alle som skal legge til rette for god utvikling for hørselshemmede barn, ser at det betydningsfulle skillet i vår tid går mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden, og ikke mellom døve barn og barn som hører noe." (Sissel Grønlie, 1995:59).
Et tegnspråklig miljø:
"Et tegnspråklig miljø er for tegnspråkbrukere et godt formålstjenlig og kvalitativt språkmiljø der alle kommunikasjonspartnere behersker tegnspråk og kommuniserer på tegnspråk uten å måtte gå via en tolk." (Bjørn Olsen 1999:19)
"For tegnspråkets utvikling og likestilling i samfunnet er det riktig å tilstrebe likestilling mellom et tegnspråkmiljø og et norskspråklig miljø. Den enkelte elev skal ha en reell mulighet til valg av samtalepartner, venner og allianser." (Bjørn Olsen 1999:19)
3. HISTORIEDEL: DØVE OG ARBEIDSLIV
Oralisme - begrenset yrkesvalg
Målet for døves skolegang var yrkesopplæring. Skolegangen tok sikte på å gi en opplæring til håndverksmessige fag som man mente "passet for døve". De tradisjonelle yrker for døve var det som populært ble kalt S-yrkene: Skreddere, skomakere og snekkere.
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Når det gjelder å beskrive døves situasjon, så er denne situasjonen til enhver tid avhengig av det samfunnet man lever i, med dets muligheter for kommunikasjon til tross for dette skillet. Døve hører ikke, men har tegnspråk. Hvilke muligheter dette gir til gjensidig kommunikasjon er igjen avhengig av samfunnets holdninger og organisering, for eksempel ved lovverket. Dette er også noe som hele tiden endres. Samfunnet vil alltid organisere seg på en eller annen måte, spørsmålet er hvem som får være med og påvirke organiseringen.
Alt dette har selvsagt også betydning for døves muligheter til arbeid. Mulighetene til arbeid er for eksempel helt avhengig av det utdanningstilbudet samfunnet gir. Norges Døveforbunds (NDF) kamp for akseptering av tegnspråk har i dag gitt døve samme muligheter til utdanning som hørende. Det er bare en kort tid siden døve fikk tilbud om utdanning på egne premisser. I dag har døve rett til opplæring i og på tegnspråk og til å bruke tolker i videre studier.
Men når studentene er ferdig med utdannelsen, og skal inn i arbeidslivet, er det de færreste arbeidsplassene som har kjennskap til tegnspråk, dersom man velger en arbeidsplass utenfor døvemiljøene.
Årsaken til det er at andelen av døve i befolkningen er liten. Majoriteten i samfunnet er hørende. Det dominerende språket i Norge er norsk tale- og skriftspråk, selv om en stor og økende gruppe av befolkningen er hørselshemmet i en eller annen form. Det er cirka 600.000 hørselshemmede i Norge i dag. Andelen av døve har ligget nokså stabilt på rundt 0,09 %, altså cirka 4000 i Norge. Tegnspråkbrukernes organisasjon er Norges Døveforbund, men det er ikke alle døve som er medlemmer her, bare cirka 3000. Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) organiserer cirka 30.000 hørselshemmede. Noen er medlemmer i både i NDF og i HLF. Tradisjonelt har det til dels vært et motsetningsforhold mellom NDF og HLF, noe som blant annet har kommet til uttrykk i synet på tegnspråk. Men innen HLF har dette synet endret seg de siste ti årene, og nå ser det ut til at tegnspåk blir stadig mer akseptert.
Fram til i dag har samfunnet ikke vist noen særlig stor forståelse for hvor viktig det er at almen informasjon også når døve og hørselshemmede. Men døveforbundet har sammen med HLF vært med på å kjempe fram en bedre forståelse for at blant annet tolking og teksting på TV, er nødvendig i et samfunn som ønsker å kalle seg demokratisk.
Holdningsendringen som er kommet nå, er et resultat av langvarig innsats og kamp fra døveforbundet. At det har vært en kamp for å oppnå forståelse, henger selvsagt sammen med at døve er en minoritet i befolkningen. Hadde døve vært en majoritet, ville tegnspråk vært alminnelig kjent og brukt.
Problemstilling
Hvordan har døves situasjon i arbeidslivet endret seg de siste tyve til tretti årene? Hvordan kan det tenkes at døves møte med arbeidslivet blir i framtiden?
Hypotese
Jeg tror at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Metode
Jeg vil bruke en sammenlignende metode, og se om det er endringer i døves yrkesvalg de siste tyve til tretti år. Jeg vil også forsøke om jeg kan finne noe som kan peke mot utviklingen i døves situasjon i arbeidslivet i framtiden.
2. TEORIDEL
Språk, kultur og identitet
Døve og hørende har forskjellige språk og forskjellig kultur. Som Lisa Kaupinnen (tidligere generalsekretær i Verdensforbundet for døve) sa det i 1982:
-Døve er en eksepsjonell språklig minoritetsgruppe. Vi bor ikke samlet i et land, men vi holder til spredt i samfunnet. Normalt bor språklige minoritetsgrupper i samme område. Vår kulturelle identitet ligger i at vi er døve. Det er vår uttrykksform som spiller den avgjørende rollen i døves kultur. Disse uttrykksformene avspeiler således våre erfaringer, våre kunnskaper, følelser, holdninger og evner.
På Døves Nordiske Kulturfestival i 1982 utarbeidet en gruppe døve fra alle nordiske land en definisjon på døvekultur: "Døvekultur er det livsmønster som betinges eller er avhengig av det visuelle språk, tegnspråk."
Språk, kultur og identitet er uløselig knyttet sammen. Endringer i språket fører til endringer i kulturen, og omvendt.
Tegnspråk
Tegnspråk er det som forener døve. Men synet på tegnspråk og holdninger til tegnspråk forandrer seg. Fra at tegnspråk ikke ble akseptert i det hele tatt, og var forbudt å bruke i skolene, ble det i løpet av 70-årene gradvis akseptert. Men det var et tegn til tale-tegnspråk. For selv om man så på tegnspråket som viktig, så betraktet man det ikke som noe annet enn et godt, ja til og med uvurderlig, redskap til å lære norsk talespråk, som en forutsetning for å kunne delta i det norske samfunnet. Norges Døveforbunds syn var at man var best tjent med et tegnspråk som lå mest mulig tett opp til norsk talespråk. Dessuten arbeidet man for å få et ensartet tegnspråk over hele landet, og helst for hele Norden også.
-Det teiknspråket som i dag for det meste vert nytta i undervisningen av døve barn, er konstruert på tale-/skriftspråklige premissar. Teiknspråket som døve brukar seg imellom, skil seg frå dette både i utval av teikn (tilsvarande ordforråd) og grammatikk. Ein har tidlegare ikkje hatt særleg kunnskap om språket til dei døve, og heller ikkje rekna det som eit sjølvstendig språk. Det er først i dei siste 15-20 åra at forskinga har vist at teiknspråket må jamstillast med andre språk. Når no dette teiknspråket blir akseptert som språk, må dette får visse konsekvensar for opplæringa av døve barn. Mellom anna bør det vurderast korleis døve meir kan trekkjast inn i undervisninga av døve. (St.m. 61 1984/85:28)
Tospråklighet et mål
I dag er døveforbundets politikk at døve trenger en tospråklig undervisning, med tegnspråk som førstespråk. Tanken er at på grunnlag av førstespråket kan man så lære norsk med godt utbytte. Norsk ses fremdeles på som viktig, men det er enda viktigere at døve får et fullverdig språk helt fra starten. Begrepsutvikling er viktigere enn ord. Forskning synes å støtte dette synet, som forskeren Mukerje sier: "Elever som oversatte mellom språkene heller enn å få informasjon på tale med tegnstøtte, forsto best forskjellene mellom språkene og blandet språkkodene minst. Oversettelse virket altså språklig bevisstgjørende." (Sissel Grønlie, 1995)
Erfaringen viste det samme: "Det var de hørselshemmede barna selv som etter hvert lærte oss at tospråkligheten er veien til fullverdig kognitiv utvikling, språkutvikling og normale skoleferdigheter for hørselshemmede - og også til gode norskkunnskaper. Tegnene ga dem ny motivasjon og tillit til egne kommunikasjonsferdigheter, og vi fikk erfaring med at vår ide om et kompromiss, den synliggjorte talen, ikke holdt: De døve barna vendte seg mot hverandre og kommuniserte på et effektivt språk. Og dette skulle vise seg å gjøre dem bedre i norsk skriftlig." (Sissel Grønlie, 1995:96)
I en forelesning om språk våren 2000, gjenga Arnfinn Vonen denne definisjonen av hva en persons førstespråk kan være:
En persons førstespråk kan være det språk man først sosialiseres til, eller det språk man behersker best, eller det språk man identifiserer seg med, eller det språk man bruker mest.
Døve og sterkt tunghørte
"Hørselshemning og hørselshemmede er fellesbenevnelser som er blitt mer og mer brukt de senere årene. De dekker alle grader og arter av døvhet og tunghørthet. (DT 5/79:16).
I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 er det ingen definisjoner på hørselshemming eller døv, men en beskrivelse av døvhet:
"En døv lever et liv i bilder" - en som er født døv har et helt annet utgangspunkt for kommunikasjon med medmennesker enn en som blir døv etter å ha utviklet et talespråk. Begge vil ha stort behov for tilrettelagt kommunikasjon og tilrettelegging av informasjon som ordinært formidles via lyd."
Når det har vært et motsetningsforhold mellom HLF og NDF tidligere, har det også kulturelle årsaker:
"..forskjellen på døv- og tunghørtmiljøene er ikke at det sistnevnte er for dem som "ikke trenger tegn". Forskjellene ligger i ulik identifikasjon og primærspråk." (Sissel Grønlie 1995:110).
"De (tunghørte barn) har fått "ansvaret" for å bevise at de tilhører høystatusgruppen "hørende", og ikke har behov for kommunikasjon tilpasset synet, slik som lavstatusgruppen "døve". Dermed har hørselsresten faktisk fratatt tunghørte muligheten til ubesværet språktilegnelse, kommunikasjon og kunnskapstilegnelse på synets premisser." (Sissel Grønlie, 1995:43)
"Det er avgjørende at alle som skal legge til rette for god utvikling for hørselshemmede barn, ser at det betydningsfulle skillet i vår tid går mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden, og ikke mellom døve barn og barn som hører noe." (Sissel Grønlie, 1995:59).
Et tegnspråklig miljø:
"Et tegnspråklig miljø er for tegnspråkbrukere et godt formålstjenlig og kvalitativt språkmiljø der alle kommunikasjonspartnere behersker tegnspråk og kommuniserer på tegnspråk uten å måtte gå via en tolk." (Bjørn Olsen 1999:19)
"For tegnspråkets utvikling og likestilling i samfunnet er det riktig å tilstrebe likestilling mellom et tegnspråkmiljø og et norskspråklig miljø. Den enkelte elev skal ha en reell mulighet til valg av samtalepartner, venner og allianser." (Bjørn Olsen 1999:19)
3. HISTORIEDEL: DØVE OG ARBEIDSLIV
Oralisme - begrenset yrkesvalg
Målet for døves skolegang var yrkesopplæring. Skolegangen tok sikte på å gi en opplæring til håndverksmessige fag som man mente "passet for døve". De tradisjonelle yrker for døve var det som populært ble kalt S-yrkene: Skreddere, skomakere og snekkere.
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Hypotese
Jeg tror at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Metode
Jeg vil bruke en sammenlignende metode, og se om det er endringer i døves yrkesvalg de siste tyve til tretti år. Jeg vil også forsøke om jeg kan finne noe som kan peke mot utviklingen i døves situasjon i arbeidslivet i framtiden.
2. TEORIDEL
Språk, kultur og identitet
Døve og hørende har forskjellige språk og forskjellig kultur. Som Lisa Kaupinnen (tidligere generalsekretær i Verdensforbundet for døve) sa det i 1982:
-Døve er en eksepsjonell språklig minoritetsgruppe. Vi bor ikke samlet i et land, men vi holder til spredt i samfunnet. Normalt bor språklige minoritetsgrupper i samme område. Vår kulturelle identitet ligger i at vi er døve. Det er vår uttrykksform som spiller den avgjørende rollen i døves kultur. Disse uttrykksformene avspeiler således våre erfaringer, våre kunnskaper, følelser, holdninger og evner.
På Døves Nordiske Kulturfestival i 1982 utarbeidet en gruppe døve fra alle nordiske land en definisjon på døvekultur: "Døvekultur er det livsmønster som betinges eller er avhengig av det visuelle språk, tegnspråk."
Språk, kultur og identitet er uløselig knyttet sammen. Endringer i språket fører til endringer i kulturen, og omvendt.
Tegnspråk
Tegnspråk er det som forener døve. Men synet på tegnspråk og holdninger til tegnspråk forandrer seg. Fra at tegnspråk ikke ble akseptert i det hele tatt, og var forbudt å bruke i skolene, ble det i løpet av 70-årene gradvis akseptert. Men det var et tegn til tale-tegnspråk. For selv om man så på tegnspråket som viktig, så betraktet man det ikke som noe annet enn et godt, ja til og med uvurderlig, redskap til å lære norsk talespråk, som en forutsetning for å kunne delta i det norske samfunnet. Norges Døveforbunds syn var at man var best tjent med et tegnspråk som lå mest mulig tett opp til norsk talespråk. Dessuten arbeidet man for å få et ensartet tegnspråk over hele landet, og helst for hele Norden også.
-Det teiknspråket som i dag for det meste vert nytta i undervisningen av døve barn, er konstruert på tale-/skriftspråklige premissar. Teiknspråket som døve brukar seg imellom, skil seg frå dette både i utval av teikn (tilsvarande ordforråd) og grammatikk. Ein har tidlegare ikkje hatt særleg kunnskap om språket til dei døve, og heller ikkje rekna det som eit sjølvstendig språk. Det er først i dei siste 15-20 åra at forskinga har vist at teiknspråket må jamstillast med andre språk. Når no dette teiknspråket blir akseptert som språk, må dette får visse konsekvensar for opplæringa av døve barn. Mellom anna bør det vurderast korleis døve meir kan trekkjast inn i undervisninga av døve. (St.m. 61 1984/85:28)
Tospråklighet et mål
I dag er døveforbundets politikk at døve trenger en tospråklig undervisning, med tegnspråk som førstespråk. Tanken er at på grunnlag av førstespråket kan man så lære norsk med godt utbytte. Norsk ses fremdeles på som viktig, men det er enda viktigere at døve får et fullverdig språk helt fra starten. Begrepsutvikling er viktigere enn ord. Forskning synes å støtte dette synet, som forskeren Mukerje sier: "Elever som oversatte mellom språkene heller enn å få informasjon på tale med tegnstøtte, forsto best forskjellene mellom språkene og blandet språkkodene minst. Oversettelse virket altså språklig bevisstgjørende." (Sissel Grønlie, 1995)
Erfaringen viste det samme: "Det var de hørselshemmede barna selv som etter hvert lærte oss at tospråkligheten er veien til fullverdig kognitiv utvikling, språkutvikling og normale skoleferdigheter for hørselshemmede - og også til gode norskkunnskaper. Tegnene ga dem ny motivasjon og tillit til egne kommunikasjonsferdigheter, og vi fikk erfaring med at vår ide om et kompromiss, den synliggjorte talen, ikke holdt: De døve barna vendte seg mot hverandre og kommuniserte på et effektivt språk. Og dette skulle vise seg å gjøre dem bedre i norsk skriftlig." (Sissel Grønlie, 1995:96)
I en forelesning om språk våren 2000, gjenga Arnfinn Vonen denne definisjonen av hva en persons førstespråk kan være:
En persons førstespråk kan være det språk man først sosialiseres til, eller det språk man behersker best, eller det språk man identifiserer seg med, eller det språk man bruker mest.
Døve og sterkt tunghørte
"Hørselshemning og hørselshemmede er fellesbenevnelser som er blitt mer og mer brukt de senere årene. De dekker alle grader og arter av døvhet og tunghørthet. (DT 5/79:16).
I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 er det ingen definisjoner på hørselshemming eller døv, men en beskrivelse av døvhet:
"En døv lever et liv i bilder" - en som er født døv har et helt annet utgangspunkt for kommunikasjon med medmennesker enn en som blir døv etter å ha utviklet et talespråk. Begge vil ha stort behov for tilrettelagt kommunikasjon og tilrettelegging av informasjon som ordinært formidles via lyd."
Når det har vært et motsetningsforhold mellom HLF og NDF tidligere, har det også kulturelle årsaker:
"..forskjellen på døv- og tunghørtmiljøene er ikke at det sistnevnte er for dem som "ikke trenger tegn". Forskjellene ligger i ulik identifikasjon og primærspråk." (Sissel Grønlie 1995:110).
"De (tunghørte barn) har fått "ansvaret" for å bevise at de tilhører høystatusgruppen "hørende", og ikke har behov for kommunikasjon tilpasset synet, slik som lavstatusgruppen "døve". Dermed har hørselsresten faktisk fratatt tunghørte muligheten til ubesværet språktilegnelse, kommunikasjon og kunnskapstilegnelse på synets premisser." (Sissel Grønlie, 1995:43)
"Det er avgjørende at alle som skal legge til rette for god utvikling for hørselshemmede barn, ser at det betydningsfulle skillet i vår tid går mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden, og ikke mellom døve barn og barn som hører noe." (Sissel Grønlie, 1995:59).
Et tegnspråklig miljø:
"Et tegnspråklig miljø er for tegnspråkbrukere et godt formålstjenlig og kvalitativt språkmiljø der alle kommunikasjonspartnere behersker tegnspråk og kommuniserer på tegnspråk uten å måtte gå via en tolk." (Bjørn Olsen 1999:19)
"For tegnspråkets utvikling og likestilling i samfunnet er det riktig å tilstrebe likestilling mellom et tegnspråkmiljø og et norskspråklig miljø. Den enkelte elev skal ha en reell mulighet til valg av samtalepartner, venner og allianser." (Bjørn Olsen 1999:19)
3. HISTORIEDEL: DØVE OG ARBEIDSLIV
Oralisme - begrenset yrkesvalg
Målet for døves skolegang var yrkesopplæring. Skolegangen tok sikte på å gi en opplæring til håndverksmessige fag som man mente "passet for døve". De tradisjonelle yrker for døve var det som populært ble kalt S-yrkene: Skreddere, skomakere og snekkere.
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Døve og hørende har forskjellige språk og forskjellig kultur. Som Lisa Kaupinnen (tidligere generalsekretær i Verdensforbundet for døve) sa det i 1982:
-Døve er en eksepsjonell språklig minoritetsgruppe. Vi bor ikke samlet i et land, men vi holder til spredt i samfunnet. Normalt bor språklige minoritetsgrupper i samme område. Vår kulturelle identitet ligger i at vi er døve. Det er vår uttrykksform som spiller den avgjørende rollen i døves kultur. Disse uttrykksformene avspeiler således våre erfaringer, våre kunnskaper, følelser, holdninger og evner.
På Døves Nordiske Kulturfestival i 1982 utarbeidet en gruppe døve fra alle nordiske land en definisjon på døvekultur: "Døvekultur er det livsmønster som betinges eller er avhengig av det visuelle språk, tegnspråk."
Språk, kultur og identitet er uløselig knyttet sammen. Endringer i språket fører til endringer i kulturen, og omvendt.
Tegnspråk
Tegnspråk er det som forener døve. Men synet på tegnspråk og holdninger til tegnspråk forandrer seg. Fra at tegnspråk ikke ble akseptert i det hele tatt, og var forbudt å bruke i skolene, ble det i løpet av 70-årene gradvis akseptert. Men det var et tegn til tale-tegnspråk. For selv om man så på tegnspråket som viktig, så betraktet man det ikke som noe annet enn et godt, ja til og med uvurderlig, redskap til å lære norsk talespråk, som en forutsetning for å kunne delta i det norske samfunnet. Norges Døveforbunds syn var at man var best tjent med et tegnspråk som lå mest mulig tett opp til norsk talespråk. Dessuten arbeidet man for å få et ensartet tegnspråk over hele landet, og helst for hele Norden også.
-Det teiknspråket som i dag for det meste vert nytta i undervisningen av døve barn, er konstruert på tale-/skriftspråklige premissar. Teiknspråket som døve brukar seg imellom, skil seg frå dette både i utval av teikn (tilsvarande ordforråd) og grammatikk. Ein har tidlegare ikkje hatt særleg kunnskap om språket til dei døve, og heller ikkje rekna det som eit sjølvstendig språk. Det er først i dei siste 15-20 åra at forskinga har vist at teiknspråket må jamstillast med andre språk. Når no dette teiknspråket blir akseptert som språk, må dette får visse konsekvensar for opplæringa av døve barn. Mellom anna bør det vurderast korleis døve meir kan trekkjast inn i undervisninga av døve. (St.m. 61 1984/85:28)
Tospråklighet et mål
I dag er døveforbundets politikk at døve trenger en tospråklig undervisning, med tegnspråk som førstespråk. Tanken er at på grunnlag av førstespråket kan man så lære norsk med godt utbytte. Norsk ses fremdeles på som viktig, men det er enda viktigere at døve får et fullverdig språk helt fra starten. Begrepsutvikling er viktigere enn ord. Forskning synes å støtte dette synet, som forskeren Mukerje sier: "Elever som oversatte mellom språkene heller enn å få informasjon på tale med tegnstøtte, forsto best forskjellene mellom språkene og blandet språkkodene minst. Oversettelse virket altså språklig bevisstgjørende." (Sissel Grønlie, 1995)
Erfaringen viste det samme: "Det var de hørselshemmede barna selv som etter hvert lærte oss at tospråkligheten er veien til fullverdig kognitiv utvikling, språkutvikling og normale skoleferdigheter for hørselshemmede - og også til gode norskkunnskaper. Tegnene ga dem ny motivasjon og tillit til egne kommunikasjonsferdigheter, og vi fikk erfaring med at vår ide om et kompromiss, den synliggjorte talen, ikke holdt: De døve barna vendte seg mot hverandre og kommuniserte på et effektivt språk. Og dette skulle vise seg å gjøre dem bedre i norsk skriftlig." (Sissel Grønlie, 1995:96)
I en forelesning om språk våren 2000, gjenga Arnfinn Vonen denne definisjonen av hva en persons førstespråk kan være:
En persons førstespråk kan være det språk man først sosialiseres til, eller det språk man behersker best, eller det språk man identifiserer seg med, eller det språk man bruker mest.
Døve og sterkt tunghørte
"Hørselshemning og hørselshemmede er fellesbenevnelser som er blitt mer og mer brukt de senere årene. De dekker alle grader og arter av døvhet og tunghørthet. (DT 5/79:16).
I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 er det ingen definisjoner på hørselshemming eller døv, men en beskrivelse av døvhet:
"En døv lever et liv i bilder" - en som er født døv har et helt annet utgangspunkt for kommunikasjon med medmennesker enn en som blir døv etter å ha utviklet et talespråk. Begge vil ha stort behov for tilrettelagt kommunikasjon og tilrettelegging av informasjon som ordinært formidles via lyd."
Når det har vært et motsetningsforhold mellom HLF og NDF tidligere, har det også kulturelle årsaker:
"..forskjellen på døv- og tunghørtmiljøene er ikke at det sistnevnte er for dem som "ikke trenger tegn". Forskjellene ligger i ulik identifikasjon og primærspråk." (Sissel Grønlie 1995:110).
"De (tunghørte barn) har fått "ansvaret" for å bevise at de tilhører høystatusgruppen "hørende", og ikke har behov for kommunikasjon tilpasset synet, slik som lavstatusgruppen "døve". Dermed har hørselsresten faktisk fratatt tunghørte muligheten til ubesværet språktilegnelse, kommunikasjon og kunnskapstilegnelse på synets premisser." (Sissel Grønlie, 1995:43)
"Det er avgjørende at alle som skal legge til rette for god utvikling for hørselshemmede barn, ser at det betydningsfulle skillet i vår tid går mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden, og ikke mellom døve barn og barn som hører noe." (Sissel Grønlie, 1995:59).
Et tegnspråklig miljø:
"Et tegnspråklig miljø er for tegnspråkbrukere et godt formålstjenlig og kvalitativt språkmiljø der alle kommunikasjonspartnere behersker tegnspråk og kommuniserer på tegnspråk uten å måtte gå via en tolk." (Bjørn Olsen 1999:19)
"For tegnspråkets utvikling og likestilling i samfunnet er det riktig å tilstrebe likestilling mellom et tegnspråkmiljø og et norskspråklig miljø. Den enkelte elev skal ha en reell mulighet til valg av samtalepartner, venner og allianser." (Bjørn Olsen 1999:19)
3. HISTORIEDEL: DØVE OG ARBEIDSLIV
Oralisme - begrenset yrkesvalg
Målet for døves skolegang var yrkesopplæring. Skolegangen tok sikte på å gi en opplæring til håndverksmessige fag som man mente "passet for døve". De tradisjonelle yrker for døve var det som populært ble kalt S-yrkene: Skreddere, skomakere og snekkere.
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Tegnspråk er det som forener døve. Men synet på tegnspråk og holdninger til tegnspråk forandrer seg. Fra at tegnspråk ikke ble akseptert i det hele tatt, og var forbudt å bruke i skolene, ble det i løpet av 70-årene gradvis akseptert. Men det var et tegn til tale-tegnspråk. For selv om man så på tegnspråket som viktig, så betraktet man det ikke som noe annet enn et godt, ja til og med uvurderlig, redskap til å lære norsk talespråk, som en forutsetning for å kunne delta i det norske samfunnet. Norges Døveforbunds syn var at man var best tjent med et tegnspråk som lå mest mulig tett opp til norsk talespråk. Dessuten arbeidet man for å få et ensartet tegnspråk over hele landet, og helst for hele Norden også.
-Det teiknspråket som i dag for det meste vert nytta i undervisningen av døve barn, er konstruert på tale-/skriftspråklige premissar. Teiknspråket som døve brukar seg imellom, skil seg frå dette både i utval av teikn (tilsvarande ordforråd) og grammatikk. Ein har tidlegare ikkje hatt særleg kunnskap om språket til dei døve, og heller ikkje rekna det som eit sjølvstendig språk. Det er først i dei siste 15-20 åra at forskinga har vist at teiknspråket må jamstillast med andre språk. Når no dette teiknspråket blir akseptert som språk, må dette får visse konsekvensar for opplæringa av døve barn. Mellom anna bør det vurderast korleis døve meir kan trekkjast inn i undervisninga av døve. (St.m. 61 1984/85:28)
Tospråklighet et mål
I dag er døveforbundets politikk at døve trenger en tospråklig undervisning, med tegnspråk som førstespråk. Tanken er at på grunnlag av førstespråket kan man så lære norsk med godt utbytte. Norsk ses fremdeles på som viktig, men det er enda viktigere at døve får et fullverdig språk helt fra starten. Begrepsutvikling er viktigere enn ord. Forskning synes å støtte dette synet, som forskeren Mukerje sier: "Elever som oversatte mellom språkene heller enn å få informasjon på tale med tegnstøtte, forsto best forskjellene mellom språkene og blandet språkkodene minst. Oversettelse virket altså språklig bevisstgjørende." (Sissel Grønlie, 1995)
Erfaringen viste det samme: "Det var de hørselshemmede barna selv som etter hvert lærte oss at tospråkligheten er veien til fullverdig kognitiv utvikling, språkutvikling og normale skoleferdigheter for hørselshemmede - og også til gode norskkunnskaper. Tegnene ga dem ny motivasjon og tillit til egne kommunikasjonsferdigheter, og vi fikk erfaring med at vår ide om et kompromiss, den synliggjorte talen, ikke holdt: De døve barna vendte seg mot hverandre og kommuniserte på et effektivt språk. Og dette skulle vise seg å gjøre dem bedre i norsk skriftlig." (Sissel Grønlie, 1995:96)
I en forelesning om språk våren 2000, gjenga Arnfinn Vonen denne definisjonen av hva en persons førstespråk kan være:
En persons førstespråk kan være det språk man først sosialiseres til, eller det språk man behersker best, eller det språk man identifiserer seg med, eller det språk man bruker mest.
Døve og sterkt tunghørte
"Hørselshemning og hørselshemmede er fellesbenevnelser som er blitt mer og mer brukt de senere årene. De dekker alle grader og arter av døvhet og tunghørthet. (DT 5/79:16).
I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 er det ingen definisjoner på hørselshemming eller døv, men en beskrivelse av døvhet:
"En døv lever et liv i bilder" - en som er født døv har et helt annet utgangspunkt for kommunikasjon med medmennesker enn en som blir døv etter å ha utviklet et talespråk. Begge vil ha stort behov for tilrettelagt kommunikasjon og tilrettelegging av informasjon som ordinært formidles via lyd."
Når det har vært et motsetningsforhold mellom HLF og NDF tidligere, har det også kulturelle årsaker:
"..forskjellen på døv- og tunghørtmiljøene er ikke at det sistnevnte er for dem som "ikke trenger tegn". Forskjellene ligger i ulik identifikasjon og primærspråk." (Sissel Grønlie 1995:110).
"De (tunghørte barn) har fått "ansvaret" for å bevise at de tilhører høystatusgruppen "hørende", og ikke har behov for kommunikasjon tilpasset synet, slik som lavstatusgruppen "døve". Dermed har hørselsresten faktisk fratatt tunghørte muligheten til ubesværet språktilegnelse, kommunikasjon og kunnskapstilegnelse på synets premisser." (Sissel Grønlie, 1995:43)
"Det er avgjørende at alle som skal legge til rette for god utvikling for hørselshemmede barn, ser at det betydningsfulle skillet i vår tid går mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden, og ikke mellom døve barn og barn som hører noe." (Sissel Grønlie, 1995:59).
Et tegnspråklig miljø:
"Et tegnspråklig miljø er for tegnspråkbrukere et godt formålstjenlig og kvalitativt språkmiljø der alle kommunikasjonspartnere behersker tegnspråk og kommuniserer på tegnspråk uten å måtte gå via en tolk." (Bjørn Olsen 1999:19)
"For tegnspråkets utvikling og likestilling i samfunnet er det riktig å tilstrebe likestilling mellom et tegnspråkmiljø og et norskspråklig miljø. Den enkelte elev skal ha en reell mulighet til valg av samtalepartner, venner og allianser." (Bjørn Olsen 1999:19)
3. HISTORIEDEL: DØVE OG ARBEIDSLIV
Oralisme - begrenset yrkesvalg
Målet for døves skolegang var yrkesopplæring. Skolegangen tok sikte på å gi en opplæring til håndverksmessige fag som man mente "passet for døve". De tradisjonelle yrker for døve var det som populært ble kalt S-yrkene: Skreddere, skomakere og snekkere.
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
I dag er døveforbundets politikk at døve trenger en tospråklig undervisning, med tegnspråk som førstespråk. Tanken er at på grunnlag av førstespråket kan man så lære norsk med godt utbytte. Norsk ses fremdeles på som viktig, men det er enda viktigere at døve får et fullverdig språk helt fra starten. Begrepsutvikling er viktigere enn ord. Forskning synes å støtte dette synet, som forskeren Mukerje sier: "Elever som oversatte mellom språkene heller enn å få informasjon på tale med tegnstøtte, forsto best forskjellene mellom språkene og blandet språkkodene minst. Oversettelse virket altså språklig bevisstgjørende." (Sissel Grønlie, 1995)
Erfaringen viste det samme: "Det var de hørselshemmede barna selv som etter hvert lærte oss at tospråkligheten er veien til fullverdig kognitiv utvikling, språkutvikling og normale skoleferdigheter for hørselshemmede - og også til gode norskkunnskaper. Tegnene ga dem ny motivasjon og tillit til egne kommunikasjonsferdigheter, og vi fikk erfaring med at vår ide om et kompromiss, den synliggjorte talen, ikke holdt: De døve barna vendte seg mot hverandre og kommuniserte på et effektivt språk. Og dette skulle vise seg å gjøre dem bedre i norsk skriftlig." (Sissel Grønlie, 1995:96)
I en forelesning om språk våren 2000, gjenga Arnfinn Vonen denne definisjonen av hva en persons førstespråk kan være:
En persons førstespråk kan være det språk man først sosialiseres til, eller det språk man behersker best, eller det språk man identifiserer seg med, eller det språk man bruker mest.
Døve og sterkt tunghørte
"Hørselshemning og hørselshemmede er fellesbenevnelser som er blitt mer og mer brukt de senere årene. De dekker alle grader og arter av døvhet og tunghørthet. (DT 5/79:16).
I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 er det ingen definisjoner på hørselshemming eller døv, men en beskrivelse av døvhet:
"En døv lever et liv i bilder" - en som er født døv har et helt annet utgangspunkt for kommunikasjon med medmennesker enn en som blir døv etter å ha utviklet et talespråk. Begge vil ha stort behov for tilrettelagt kommunikasjon og tilrettelegging av informasjon som ordinært formidles via lyd."
Når det har vært et motsetningsforhold mellom HLF og NDF tidligere, har det også kulturelle årsaker:
"..forskjellen på døv- og tunghørtmiljøene er ikke at det sistnevnte er for dem som "ikke trenger tegn". Forskjellene ligger i ulik identifikasjon og primærspråk." (Sissel Grønlie 1995:110).
"De (tunghørte barn) har fått "ansvaret" for å bevise at de tilhører høystatusgruppen "hørende", og ikke har behov for kommunikasjon tilpasset synet, slik som lavstatusgruppen "døve". Dermed har hørselsresten faktisk fratatt tunghørte muligheten til ubesværet språktilegnelse, kommunikasjon og kunnskapstilegnelse på synets premisser." (Sissel Grønlie, 1995:43)
"Det er avgjørende at alle som skal legge til rette for god utvikling for hørselshemmede barn, ser at det betydningsfulle skillet i vår tid går mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden, og ikke mellom døve barn og barn som hører noe." (Sissel Grønlie, 1995:59).
Et tegnspråklig miljø:
"Et tegnspråklig miljø er for tegnspråkbrukere et godt formålstjenlig og kvalitativt språkmiljø der alle kommunikasjonspartnere behersker tegnspråk og kommuniserer på tegnspråk uten å måtte gå via en tolk." (Bjørn Olsen 1999:19)
"For tegnspråkets utvikling og likestilling i samfunnet er det riktig å tilstrebe likestilling mellom et tegnspråkmiljø og et norskspråklig miljø. Den enkelte elev skal ha en reell mulighet til valg av samtalepartner, venner og allianser." (Bjørn Olsen 1999:19)
3. HISTORIEDEL: DØVE OG ARBEIDSLIV
Oralisme - begrenset yrkesvalg
Målet for døves skolegang var yrkesopplæring. Skolegangen tok sikte på å gi en opplæring til håndverksmessige fag som man mente "passet for døve". De tradisjonelle yrker for døve var det som populært ble kalt S-yrkene: Skreddere, skomakere og snekkere.
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
"Hørselshemning og hørselshemmede er fellesbenevnelser som er blitt mer og mer brukt de senere årene. De dekker alle grader og arter av døvhet og tunghørthet. (DT 5/79:16).
I Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 er det ingen definisjoner på hørselshemming eller døv, men en beskrivelse av døvhet:
"En døv lever et liv i bilder" - en som er født døv har et helt annet utgangspunkt for kommunikasjon med medmennesker enn en som blir døv etter å ha utviklet et talespråk. Begge vil ha stort behov for tilrettelagt kommunikasjon og tilrettelegging av informasjon som ordinært formidles via lyd."
Når det har vært et motsetningsforhold mellom HLF og NDF tidligere, har det også kulturelle årsaker:
"..forskjellen på døv- og tunghørtmiljøene er ikke at det sistnevnte er for dem som "ikke trenger tegn". Forskjellene ligger i ulik identifikasjon og primærspråk." (Sissel Grønlie 1995:110).
"De (tunghørte barn) har fått "ansvaret" for å bevise at de tilhører høystatusgruppen "hørende", og ikke har behov for kommunikasjon tilpasset synet, slik som lavstatusgruppen "døve". Dermed har hørselsresten faktisk fratatt tunghørte muligheten til ubesværet språktilegnelse, kommunikasjon og kunnskapstilegnelse på synets premisser." (Sissel Grønlie, 1995:43)
"Det er avgjørende at alle som skal legge til rette for god utvikling for hørselshemmede barn, ser at det betydningsfulle skillet i vår tid går mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden, og ikke mellom døve barn og barn som hører noe." (Sissel Grønlie, 1995:59).
Et tegnspråklig miljø:
"Et tegnspråklig miljø er for tegnspråkbrukere et godt formålstjenlig og kvalitativt språkmiljø der alle kommunikasjonspartnere behersker tegnspråk og kommuniserer på tegnspråk uten å måtte gå via en tolk." (Bjørn Olsen 1999:19)
"For tegnspråkets utvikling og likestilling i samfunnet er det riktig å tilstrebe likestilling mellom et tegnspråkmiljø og et norskspråklig miljø. Den enkelte elev skal ha en reell mulighet til valg av samtalepartner, venner og allianser." (Bjørn Olsen 1999:19)
3. HISTORIEDEL: DØVE OG ARBEIDSLIV
Oralisme - begrenset yrkesvalg
Målet for døves skolegang var yrkesopplæring. Skolegangen tok sikte på å gi en opplæring til håndverksmessige fag som man mente "passet for døve". De tradisjonelle yrker for døve var det som populært ble kalt S-yrkene: Skreddere, skomakere og snekkere.
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Oralisme - begrenset yrkesvalg
Målet for døves skolegang var yrkesopplæring. Skolegangen tok sikte på å gi en opplæring til håndverksmessige fag som man mente "passet for døve". De tradisjonelle yrker for døve var det som populært ble kalt S-yrkene: Skreddere, skomakere og snekkere.
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
På slutten av 60-årene og utover arbeidet de fleste døve menn innen håndsverks- og industrifag. Mange jobbet i skipsbyggingsindustrien som sveisere, platearbeidere og rørleggere.
Nedgangen i antall sysselsatte i S-yrkene var stor. De fleste døve kvinner var hjemmearbeidende, men noen arbeidet innen renhold og kjøkken, eller på kontor. Svært få døve tok høyere utdanning.
I begynnelsen av 80-årene tok svært mange døve ungdommer bare et grunnkurs over 2 år, for deretter å gå ut i arbeid. Men flere og flere døve fikk full fagarbeiderstatus. Jentene begynte også å sette sitt preg på arbeidslivet. (Bjørn Olsen 1999)
Stor arbeidsledighet
Men videre utover i 80-årene forsvant mange sentrale arbeidsplasser for hørselshemmede. I verftsindustrien ble det lagt ned mer enn 60.000 arbeidsplasser i denne perioden. Samtidig ble oljeindustrien bygget opp med nye arbeidsplasser for mange, men ikke for alle. Hørselshemmede ble utestengt av nye sikkerhetsregler fra statens side, til tross for døveforbundets protester. Arbeidsledigheten på fastlandet økte samtidig dramatisk, og mange flere døve ble nå arbeidsledige. I 1985 var arbeidsledigheten blant døve kommet opp i cirka 20 % (medregnet både arbeidsledige og de som var på attføring). (Eidhammer, 1985:130)
Den eneste videregående skolen for hørselshemmede i Norge var Briskeby skole, en privat skole. Men her var det forbudt å bruke tegn i undervisningen. Døve som ønsket å fullføre videregående skole med studiekompetanse var henvist til Briskeby, eller til å gå integrert i hørende videregående skoler. Det var få døve som gjennomførte en slik ordning. Uten høyere utdanning var det mange som gikk rett fra skolen til arbeidsledighet eller trygd. (Bjørn Olsen 1999:49)
Opplæring i tegnspråklig miljø
Men i siste halvdel av 1980-årene fikk døve for første gang mulighet å gå på videregående skole i et tegnspråklig miljø. Flere døve fikk dermed studiekompetanse og kunne ta høyere utdanning på lik linje med hørende ungdom. Men arbeidsledigheten steg fortsatt, og konkurransen om arbeidsplassene var blitt meget stor.
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Oversikt over avgangselever i videregående skole for døve i årene
1977 1985 1990 (1993-97)
Rett i arbeid etter gr. kurs 80 % 65 % 26 % (35 %)
Tar mer utdanning 9 % 2 % 31 % (34%)
Arb.led/trygd 11 % 33 % 43 % (12% + *11 %)
(NAF, 1991:45) (Tallene i parantes: Bjørn Olsen 1999:106)
(* Det er cirka 11 % døve som er registrert som på arbeidsmarkedstiltak eller trygd. En av grunnene til at så mange døve er registrert på arbeidsmarkedstiltak, er at døve som tar høyere utdanning får attføring, og dermed blir registrert her.)
Arbeidsmarkedet bedre - men mange på attføring
Utover i 90-årene bedret arbeidsmarkedet seg, og i perioden 93-97 økte sysselsettingen blant døve ungdommer fra 25 % til 35 %. (Bjørn Olsen 1999:107) Men arbeidsledigheten var likevel 3 ganger høyere enn blant befolkningen ellers. (Bjørn Olsen 1999:125) Hørselshemmede har altså fremdeles mye større problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet enn hørende. Mange får derfor fremdeles tilbud om forskjellige attføringstiltak eller uføretrygd.
I sin hovedoppgave fra 1999 om utdanningsvalg blant døve ungdommer, fant Bjørn Olsen at det som bestemte yrkesvalget for mange døve ungdommer var et ønske om å jobbe i tegnspråklig miljø. Som et resultat var det mange som valgte å utdanne seg til lærer eller lignende.
I dag tar 32 % av jentene og 32 % av guttene høyere utdanning. Tilsvarende tall i befolkningen ellers er 31 % av jentene og 23 % av guttene. (Studenter mellom 19-24 år i Hordaland fylke 1998:32) - (Bjørn Olsen 1999:123-124)
4. ERFARINGSDEL -
4.1 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 1980
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Døves Trykkeri A/S, en vernet bedrift
"Døves Trykkeri AS, vernet bedrift, ble etablert i 1951. Før dette var det så si umulig for døve å få praktisk opplæring, eller lærekontrakter i de grafiske fag, forteller Breiteig. - Dette er jo et yrke som vi i dag, som den gang, kan slå fast passer godt for døve. Hensikten med eget trykkeri var å gi døve utdannings- og arbeidstilbud i dette faget, og å gi muligheter til dem som ikke kunne ta sikte på noen håndverksmessig opplæring, men trengte langvarig beskjeftigelse uten særlig utdanning. Dessuten ville vi ha tilbud til personer som trengte arbeidstilvenning med sikte på utplassering i det alminnelige arbeidsliv og til dem som er kommet ut av sin arbeidssituasjon og hadde bruk for omskolering, fortsatte Breiteig. - Vi har således lagt avgjørende vekt på full håndverksutdanning som fører fram til svennebrev og på korttidsopplæring.
I 1967 ble trykkeriet registrert som vernet bedrift, - primært for døve, men også for andre yrkeshemmede, opplyser disponent Albert Breiteig. - Dette er ordnet slik at vi også kan ta inn døve med svakere arbeidskraft. Det er først og fremst fordi døve med svak arbeidskraft ofte faller ut av eller ikke kommer inn i arbeidslivet som unge, at vi fant ut at vi ville gjøre noe på dette området, og trykkeriet er derfor blitt en vernet bedrift med spesielle, sosiale oppgaver." (Døves Jul 1978:17, v/Rune Anda)
Passet ikke til trykker?
"... men alle stedene fikk jeg avslag, uten begrunnelse. Kanskje fordi jeg var døv? Jeg hadde i hvert fall opplyst om min døvhet i alle søknadene. - Og så? - Det gikk flere måneder. Men så oppdaget jeg en annonse i avisen. "En maskinassistent" søktes tilsatt på Aktietrykkeriet i Stavanger. Jeg søkte og to dager senere fikk jeg svar og kunne begynne med det samme. Aktietrykkeriet trykker bl.a. tegneseriehefter som Præriebladet, Miki, Hjerterevyen, Kamp-serien osv. - Og det gikk fint? - Ja, men jeg ville komme lenger enn bare å være maskinassistent. Å prøve meg i trykkeribransjen f. eks. Men lederen på trykkeriavdelingen sa at jeg ikke kunne bli trykker, fordi jeg var døv. - Og nå er du trykkerlærling på Døves Trykkeri AS i Bergen." (DT 4/79:9)
Nesten full sysselsetting i 1979 - men lavtlønnede
En undersøkelse som omfattet nesten 100 % av elevene som var gått ut av Bjørkåsen skole viste at sysselsettingen var meget høy. Undersøkelsen omfatter avgangskullene fra 1967 til 1975 fra fylkene Hordaland, Møre og Romsdal og Rogaland. Undersøkelsen omfattet 46 tidligere elever, 36 gutter og 10 jenter. Bare 3 var over 28 år. "De overraskende tallene var at bare 1 av 46 var notert som arbeidledig! Mindre positivt var det at et store flertallet måtte regnes til lavtlønnsgruppen. Mer må gjøres for at flere døve får full fagutdannelse, både i praktiske og teoretiske fag", står det i lederen i DT nr. 5/79 av Th. J. Sander.
Stort behov for ettervern
Ovenstående rapport slår fast at behovet for ettervern er enormt. "Det skulle være en selvsagt ting at der fantes et bindeledd mellom skolen og "livet etterpå", spesielt da i etableringsfasen...Elevene bør få den sikkerhet og trygghet det måtte ligge i at de vet at skolen og dens ressurser er der for å hjelpe dem så lenge de ønsker det", heter det i rapporten. (DT 5/79)
4.2 Utdrag fra Døves Tidsskrift rundt 2000
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
"NDFs arbeidslivsutvalg gjennomfører en konferanse om døve og arbeidsliv, i Oslo 13. - 14. mars 1997. Blant mye annet, kom det fram at det bør gjøres en undersøkelse av hvor mange døve som er arbeidsledige i Norge i dag. Det ble også gitt uttrykk for at mange opplever stor mangel på kunnskap om døve på arbeidskontorene. (DT 1/98:12)
"Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001, er utgitt på tegnspråk for første gang. Handlingsplanen skal spesielt styrke disse områdene: Bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede. Sterkere brukermedvirkning og brukerstyring. Flere funksjonshemmede må få mulighet for å komme i arbeid. (D 1/98:7)
"Enda en døv fisker tvunget på land: Håkon Korneliussen (25) i Tromsø har i likhet med Arild Rikheim fra Silje vært fisker i ti år. Nå nektes også han å jobbe til sjøs fordi han ikke hører." (DT 7/99:5)
"Overfor Samferdselsdepartementet uttrykker NDF at det er diskriminerende å nekte døve utvidet førerkort for minibuss, fordi det etter forskriftene er et krav om at en må høre talestemme på 4 meters avstand. Departementet lover å se nærmere på saken." (DT 1/98:12)
...Vidar Sæle tok opp at det var behov for informasjon til arbeidsgivere om døve, og anmodet om departementets støtte til slikt informasjonsmateriell." (DT 13/99:11)
4.3 Utdrag fra Teksttelefonkatalogen 2000
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Teknisk utvikling rundt 2000
"Internett-tolk: Det vil bli mulig å klikke fram en eller annen døvetolk, fra hvor som helst i verden, på egen rute på PC-skjermen, eller TV-skjermen, og få tolket samtalen den døve måtte ha hjemme, på jobb, på reise i verden, eller andre steder. Eller få tolket nyhetene man eventuelt skal ha på en annen rute på egen PC-skjerm. Kanskje noen vil ha tolket CNN-nyheter? Hva med en mobiltelefon der du ringer døvetolkformidlingen og får samtalen med hørende tolket på tegnspråk i mobiltelefonens display? Programutviklere lar også datamaskinen gjøre det mulig å oversette tekst og setninger fra hvilket som helst språk til hvilket som helst språk (også til og fra levende tegnspråk?).
Andre muligheter med datamaskinen er talegjenkjennings-syntese. Dette vil døve ha stort utbytte av, i og med at direktesendte fjernsynsprogrammer skal kunne direkte-tekstes.
Kanskje det vil utvikle seg slik at døve kommer til å ha en mobiltelefon som tekster det din samtalepartner sier? Er døve da på full fart mot reell likestilling i samfunnet?" (Rune Anda, Teksttelefonkatalogen 2000)
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
5. FORSKJELLER MELLOM 1970-ÅRENE OG I DAG
Jeg spurte en jeg jobber sammen med om hva som er den største forskjellen på døves situasjon rundt 1970 og i dag. Han svarte blant annet:
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
- "Jeg gikk på yrkesskolen og var lærling uten tolk i 70-årene. I dag er det tolker."
Det er en viktig forskjell at det er mulig å få utdanning på et lett forståelig språk. I dag er tegnspråk akseptert som eget språk. Retten til utdanning i og på tegnspråk for de som har tegnspråk som førstespråk, og mulighet til å bruke tolk, har gitt døve ungdommer grunnlag til å ta høyere utdanning i dag, og dermed også til bedre muligheter innen yrkeslivet enn døve hadde for 20-30 år siden.
Mange tar en utdanning som kan gi jobb i et tegnspråklig miljø, som for eksempel innen undervisning. Dette gjør noen bekymret, og de stiller spørsmålet: - Hva når det ikke er flere jobber ledige i dette miljøet - døve lærere får neppe jobb i det vanlige skoleverket? Men samtidig ser man at det er et stort behov for døve lærere i kompetansesentrene for hørselshemmede.
Innen arbeidslivet utenfor døvemiljøet har ikke opdagelsen av tegnspråk som et eget språk ført til noen særlig forskjell. Det er fremdeles ikke mange i dag utenom døvemiljøene som kan tegnspråk. En ting er å få en jobb, en annen er å være på jobben. Det satses ikke særlig mye på oppfølging etter at man har fått en jobb. På arbeidsplasser med bare hørende og en eller noen få døve kan det lett bli store kommunikasjonsproblemer. Trivselen kan bli så dårlig at mange gir opp.
For 20 og 30 år siden sa man at det var et stort behov for formidling av informasjon om døve til arbeidsgivere. Det samme sies i dag. Her har det ikke vært store endringer. Handlingsplanen for funksjonshemmede legger opp til at funksjonshemmede skal få økt tilgang til samfunnet. Likevel legger samfunnet ofte hindringer i veien for døve innen yrkeslivet. Det virker som ren diskriminering når nye regler hindrer døve i å fortsette i sine yrker. Slike ting vitner om at det fremdeles er stor uvitenhet om hva det er å være døv.
Andelen av døve som på grunn av slike problemer ikke får jobb, eller finner seg til rette i arbeidsmarkedet slik det fungerer i dag, og som kommer på forskjellige arbeidsmarkedstiltak eller blir trygdet, er fremdeles høyere i dag enn i 1977, etter en topp i 1990, da arbeidsledigheten var på det høyeste. Nøyaktig hvordan arbeidsmarkedssituasjonen er for døve finnes det ingen oversikt over i dag, til tross for døveforbundets ønske om å kartlegge dette..
Det ser også ut til at døve får mer problemer enn hørende i perioder med høy arbeidsledighet. Og når ledigheten synker, varer det lenger før problemene er over enn for hørende. Men samtidig blir denne tendensen motarbeidet av at markedet ønsker den personen som har den kompetansen markedet er ute etter. Det er med andre ord lettere å få arbeid jo mer relevant utdanning man har. Og her viser tallene at det faktisk er flere døve som tar høyere utdanning i dag enn den øvrige del av befolkningen.
6. FRAMTIDEN - HVORDAN SER DEN UT?
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
I dag er det nødvendig med utdanning for å få en jobb. Som regel må man også videreutdanne seg, kanskje flere ganger. Yrker forsvinner, og nye dukker opp. Tegnspråket er det som har gjort det mulig for døve å kunne følge med i denne utviklingen. Derfor har det meste i denne oppgaven også handlet om tegnspråk. Og derfor er det også viktig hva som kommer til å skje med tegnspråket i framtiden.
Min kollega som jeg spurte om hva forskjellen mellom 70-årene og i dag var, sa også: - " Det er også stor forskjell når det gjelder tegnspråk. Den gangen var det mange fler hørende som gikk på tegnspråkkurs enn det er i dag. Det ble arrangert kurs overalt, og til juleavslutningen ett år var det over hundre som var med. Den gangen var det kurs i tegnspråk norsk, i dag er kursene i norsk tegnspråk. Det var lettere å lære og å undervise i tegnspråk norsk. I dag er det vanskelig å finne lærere til å undervise. Jeg tror at det alltid vil være et skille mellom døve og hørende."
Det er synd at det som er lettest å lære, ikke samtidig er det som fungerer best. Og at det språket som fungerer, tilsynelatende virker så vanskelig at færre er interessert i å lære det. Men det er kanskje bare en overgang. Etter hvert som det forskes på tegnspråk og det kommer flere tilbud om tegnspråkstudier ved universitetene vil sannsynligvis interessen for dette utrolig fine språket bare øke og øke. Mange vil sikkert oppdage på nytt sannheten i ordtaket om at det som er vanskelig å oppnå, også ofte gir mer.
Det er i hvert fall lettere for hørende å lære seg tegnspråk enn det er for døve å høre. Og hvorfor skulle man ikke lære seg tegnspråk? Det er et fint og spennende språk! Det meste av motstanden mot tegnspråk tidligere har bunnet i fordommer og uvitenhet. I dag vet man bedre. I dag ser man ofte forslag om at tegnspråk må settes inn i skoleverket som valgfag. Noen steder er det allerede kommet. Det er ingen som har ulempe av å lære tegnspråk, bare fordeler vil jeg påstå. Det ville være til fordel ikke bare for døve: Tegnspråk er praktisk på mange måter. For eksempel er det ikke et internasjonalt språk, men likevel fungerer det så mye mer effektivt internasjonalt enn alle andre språk jeg kjenner. For de fleste av oss vil tegnspråk komme til nytte hvis vi lever lenge nok. Hvem er det som ikke allerede har noen i familien som har begynt å påstå at alle andre bare mumler og snakker så lavt at de er umulige å føre en samtale med?
Hittil er det bare elever som har tegnspråk som førstespråk som har rett etter lovverket til å få undervisning i og på tegnspråk. Men som Sissel Grønlie sier, går det avgjørende skillet ikke mellom døve og de som "hører litt", men mellom døve og sterkt tunghørte på den ene siden og normalthørende på den andre siden. I dag etterlyser foreldrene til tunghørte en mulighet for at alle hørselshemmede skal kunne velge undervisning på tegnspråk, enten som første- eller som andrespråk, og med tospråklighet som mål. Tegnspråk som andrespråk vil også kreve opplæring i et tegnspråklig miljø, på samme måte som de som har tegnspråk som førstespråk. Hvis tunghørte får rett til slik opplæring, vil resultatet sannsynligvis bli en sterk utvidelse av tegnspråkmiljøet, etter hvert som man begynner å se gode resultater av en slik undervisning.
Kanskje vil mange velge et alternativ som ligner mer på det tegn til tale-tegnspråket som var akseptert i 1970-årene. Det vil i så fall mer være et slags "teknisk hjelpemiddel". Siden det er lettere å lære for de som har norsk som førstespråk, vil det kanskje vekke større begeistring og interesse hos familiene til tunghørte, slik det gjorde blant hørende som begynte på tegnspråkkurs i 70-årene. Men sannsynligvis vil mange som i så fall velger dette alternativet også etter hvert oppdage at tegnspråk er mer effektivt, fordi det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel, og gå videre og lære seg dette språket.
Hvis utviklingen blir slik, vil kjennskap til tegnspråk i samfunnet øker radikalt, noe som høyst sannsynlig vil føre til mer positive holdninger til døve, og bidra til flere jobbmuligheter for døve i framtiden både innenfor og utenfor døvemiljøet.
På den annen side er dagens akseptering av tegnspråk og av at døve barn trenger tegnspråklig miljø ikke kommet uten kamp. Den norske staten har bare motvillig gitt rettigheter til døve. Det er ingen garanti for at ikke tegnspråk kan bli undertrykket igjen, selv om det ikke virker så trolig i dag.
Det er viktig å være med og påvirke retningen samfunnet utvikler seg. Jeg hørte gang en foreleser si at "utdanning er ekstremt demokratiserende". Døve ungdommer tar i dag mer utdanning enn andre. Det gir også økt mulighet til å påvirke. Kunnskap gir fremdeles makt.
Ny teknisk utvikling innen språkteknologi vil høyst sannsynligvis gi muligheter for mer effektiv kommunikasjon som vil komme blant annet døve til gode. Det vil komme til å bli mulig å oversette mellom alle slags språk. De vil bli mulig å bruke "fjerntolker". Kanskje begrepet "kommunikasjonsproblem" vil bli gammeldags? Det er ikke lett å følge med i denne utviklingen, men det er helt sikkert at det er viktig for døve å være med når beslutninger tas, slik at man unngår en utvikling som går i feil retning (som for eksempel at tastaturet på datamaskiner skal bli avlegs fordi "alt" skal kunne styres med stemmen).
Norge har satset på et trygdesystem for de som av forskjellige årsaker faller utenom i arbeidslivet. USA har valgt en annen vei enn forskjellige former for trygd: Der har man fått igjennom en lovgivning som forbyr diskriminering av funksjonshemmede og som gjør det påbudt for arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplasser for funksjonshemmede. Målet er å oppnå et samfunn som er tilgjengelig for alle, slik at man har mulighet til å klare seg selv. Det ser ut til å fungere bra.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001 har samme målsetting: Et tilgjengelig samfunn. Et middel til å oppnå det kan for eksempel være mer bruk av tolker. Det er enda ikke kommet noen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Men selv om det ikke ser slik ut i øyeblikket, er det sannsynlig at eksemplet fra USA vil komme til å påvirke det norske lovverket også i framtiden.
7. AVSLUTNING OG KONKLUSJON
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Døve har i dag større problemer med å konkurrere om arbeidsplassene utenfor døvemiljøene enn hørende, selv om døve utdanner seg mer enn tidligere. To muligheter for fremtiden peker seg ut:
1) I fremtiden er det sannsynlig at hindringer for kommunikasjon mellom døve og hørende kan bli mindre, eller kanskje fjernet (?), ved help av ny datateknologi, med det resultat at det kan bli lettere for døve å konkurrere innen arbeidslivet også utenfor døvemiljøet.
2) Endringer i holdningen til tegnspråk også innen HLF kan komme til å gjøre tegnspråk og kunnskap om hørselshemmede/døve mer utbredt i befolkningen, og dermed styrke døves muligheter på arbeidsmarkedet.
Innen teknologien går utviklingen fort, og det vil bli svært viktig for døve å være med på beslutninger som tas.
Bedre utdanningsmuligheter for døve, demokratiutvikling og brukermedvirkning (gjennom organisasjonene og på arbeidsplassene), kan øke påvirkningsmulighetene og styrke døves konkurranseevne på arbeidsplasser i og utenfor døvemiljøet.
Etter påtrykk fra funksjonshemmedes organisasjoner kan ny lovgivning blant annet komme til å forby diskriminering av funksjonshemmede, og påby tilrettelegging av arbeidsplasser, som for eksempel med økt bruk av tolker, noe som vil gjøre det lettere for døve å få arbeid også utenfor døvemiljøet.
Konklusjon:
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger
Min hypotese i innledningen var at politisk og teknologisk utvikling vil gjøre det lettere for døve å velge yrker i framtiden, på lik linje med den øvrige del av befolkningen.
Selv om døve trolig fremdeles vil få større problemer enn hørende på arbeidsmarkedet i en eventuell situasjon med økt arbeidsledighet i Norge, må min konklusjon bli at det antakelig blir lettere for døve å kunne velge yrker i framtiden på lik linje med resten av befolkningen.
Litteraturliste
Sissel Grønlie, Når noen ikke hører, Døves Forlag, 1995
Bjørn Olsen, Utdanning og yrkesvalg for hørselshemmede, 1999.
Thorbjørn Johan Sander, Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, Døves
Forlag 1993
Døves Tidsskrift - Diverse årganger