DØV - IKKE SYK

Om minibuss-førerkort og døve

(Leserbrev i Bergens Tidende - vinteren 1999 - av Rune Anda)

Det er blitt ansatt flere døve arbeidstakere på skoler og institusjoner for døve. Bruk av skolebuss er mange steder både nødvendig og viktig. Døve ansatte ønsket å utvide førerkortet sitt, til også å gjelde minibuss. De har også blitt bedt av arbeidsgiveren om det. Men mange har møtt veggen. Førerkortforskriftens §9 nr. 3 stiller følgende krav til hørsel for innehaver av førerkort kl. D1, D og kjøreseddel: «Talestemme må oppfattes på 4 meters avstand uten høreapparat». Dermed ble det avslag - i fleng (men noen døve andre steder i landet fikk minibussførerkort uten problemer). Norges Døveforbund har kontaktet gjeldende myndigheter og blant annet hevdet at døve blir diskriminert i denne saken. Statens Helsetilsyn har i brev av 15.04.98 til Samferdselsdepartementet (med kopi til Norges Døveforbund) vist til gjeldende retningslinjer, IK-2236, som sier:

«Dispensasjon bør kun gis når minibuss er nødvendig av vektige praktiske grunner, f.eks. for transport av handikappede familiemedlemmer. Dispensasjon bør da vurderes gitt innenfor forskriftens helsekrav for kl. B. Dispensasjon bør også vurderes gitt dersom søkeren dokumenterer at kjernefamilien teller flere enn 5 personer. Dispensasjon bør ikke gis for yrkesmessig transport, f.eks. for transport av institusjonsklienter. Det bør regnes som yrkesmessig transport når kjøringen foregår som ledd i arbeidsforhold eller selvstendig næringsvirksomhet, også når det ikke kreves kjøreseddel.»

Der står det ikke noe om døve. Det er grunn til å spørre om en av de to saksbehandlerne til Helsetilsynets brev, spesiallege Torkel Steen, er seg bevisst hvordan døve er som sjåfør. Det er mulig at hans vurdering ble sett på som viktig og udiskutabelt. Hvor har Statens Helsetilsyn sine påstander fra når det blant annet skriver: «Ved yrkesmessig personbefordring bør føreren kunne høre passasjerene. Tegnspråk kan ikke oppfattes uten at blikket flyttes fra trafikken, og svar med tegnspråk tilsier at kjøretøyet stoppes (min utheving).» Nei, det holder ikke å påstå ut fra det man tror. Man må vite. Det er både diskriminerende, urettferdig og fullstendig inkonsekvent å ta beslutninger, og å sette dem i verk basert på hva man tror.

Hensynet til passasjersikkerheten er et viktig punkt, det er det nok ingen som er i tvil om. Vi kjenner mange døve som i dag har minibuss-førerkort (inntil 16 passasjerplasser), og noen kjører daglig skolebarn. Det er også institusjoner for døve med tilleggsfunksjons-hemninger, som har døve ansatte, men som er nektet minibussførerkort. Likeså er det mange døve som har minibuss til privat bruk. Døve sjåfører kjører fotball-lag med døve spillere til utekamper. Ja, vi kan ramse opp mange formål, der minibuss er til nytte og trivsel. Det er også en kjensgjerning at man ikke kan regne med å satse på at man får en eller annen hørende interessert i å følge for eksempel døves fotballag i tykt og tynt, og likeså være minibussjåfør for laget. Og det er dyrt å leie en sjåfør, eller for ydmykende å be en hørende om å kjøre, - hver gang... Selv er jeg døv, og har hatt minibuss-førerkort siden 1990, ikke fordi det er nødvendig, men fordi det kan være nyttig iblant. Siden den gang har jeg for eksempel fraktet ansatte til og fra arbeidssted da minibussens eier var syk, og for tre uker siden kjørte jeg minibuss med 12 barn, i forbindelse med fødselsdagsselskap.

Ikke har vi hørt om noen alvorlige ulykker der døve minibuss-sjåfører var innblandet, heller ikke særlig mange «døve» personbil-ulykker for den saks skyld.

Hvis man skal forstå Helsetilsynets sitat i brevet: «Hørselen har betydning for evnen til å bli oppmerksom på hendelser i trafikken», må man kanskje anta at sjåføren må konsentrere seg hundre prosent om trafikken. Hvordan kan det da passe inn der «alle» hørende sjåfører samtidig med kjøring snakker i mobiltelefon (konsentrasjon om trafikken blir delvis borte?) og «alle» hørende lytter til radio? Disse to momentene - som tar en del av oppmerksomheten bort fra trafikken - har ikke døve sjåfører. Jeg blir bare oppgitt over at andre skal herse med døve, særlig når man går fram på galt grunnlag. Vi får håpe at Samferdselsdepartementet er mer åpne og innhenter nødvendige erfaringer fra døve selv og blant annet fjerner den uheldige setningen i forskriftene om at talestemme må oppfattes på 4 meters avstand uten høreapparat. Og heller overlater til kjøreskolens kompetente lærere til å vurdere kjøreegenskapene og årvåkenhet i trafikken, istedenfor å trekke helsevesenet inn i bildet.