|
Noter
1 I denne artikkelen vil begrepet "døvt barn" referere til barn med fra alvorlig (71 db) til fullstendig (90+db) hørselshemming.
2 Stor D refererer til kulturelt Døve personer - de som er medlem av Døvesamfunnet og som identifiserer seg med Døvesamfunnets verdier og mål og som bruker amerikansk tegnspråk (ASL). Liten d brukes her når det refereres kun til den audiologiske tilstanden døvhet, eller de personer som ikke identifiserer seg med Døvekulturen.
3 MSW-programmet ved Gallaudet University i Washington DC, tilbyr en videregående fordypningsdel i praktisk sosialarbeid med Døve og tunghørte populasjoner.
De to paradigmene om døvhet
Den klinisk - medisinske modellen
Identifiserende trekk ved døves kultur
Verdier: Verdier som Døve holder høyt, inkluderer en sterk positiv aktelse for ASL og troen på den kulturelle modellen for døvhet i motsetning til den medisinske modellen. Å utdanne døve barn på statlige internatskoler er gitt en høy verdi, siden det er her at arven og kulturen til Døve føres videre gjennom generasjonene, og at døve barn møter voksne Døve rollemodeller, ofte for første gang. En annen verdi er den høye aktelsen for døve barn, som symboliserer kontinuiteten av Døvesamfunnet og dets kultur. Døve foreldre er ofte fornøyde med diagnosen døvhet hos sine barn, til stor overraskelse for legene som gir diagnosen (Lane, 1992; Schlesinger & Meadow, 1972).
Felles holdninger og erfaringer: Å identifisere seg med Døvesamfunnet er ikke et spørsmål om hvor stort hørselstap man har, men heller om ens holdninger. En person med holdningsmessig døvhet har identifisert seg med gruppen og viser kulturell stolthet over gruppen og dens mål. Denne stoltheten inkluderer nesten alltid aksept og bruk av ASL.
Normer: Visse regler for adferd er aksepterte (og forventede) i Døvesamfunnet. For eksempel: Tramping i gulvet, eller av-og påslåing av lysbrytere for å få oppmerksomhet, løfting og vifting med hendene i været, i steden for å klappe for applaus, å stå på litt større avstand når man kommuniserer for å kunne bruke hele overkroppen til tegnkommunikasjon, og å forvente personlige spørsmål (som for eksempel om en har Døve eller hørende foreldre) når man blir presentert for en man ikke kjenner fra før. I gruppesammenheng, som i klasserom og på møter, blir stoler plassert i en sirkel, for å lette visuell kommunikasjon, heller enn i rader foran den som skal presentere noe. Å drøye med å si ha det etter en sosial anledning er typisk, og å vise varme følelser fysisk ved omfavnelser er vanlig og akseptert sosial praksis. Andre regler å følge når man bruker ASL, som ikke å overdrive munnbevegelser og ikke å prøve å snakke samtidig som man bruker tegn, er aksepterte normer.
Inngåelse av ekteskap innen gruppen: Døvesamfunnet har kanskje det høyeste antall ekteskap innen sin egen gruppe av alle funksjonshemmede grupper; 85 - 95 % av Døve gifter seg med en annen Døv. Selv om det ikke finnes noen empiriske bevis, kan skilsmisseprosenten være høyere når døve gifter seg med hørende (Schei, 1989).
Formell organisasjonsstruktur: Det finnes et velutviklet nettverk av formelle organisasjoner av Døve, både lokalt og internasjonalt. The National Association of the Deaf, the World Federation of the Deaf, the National Athletic Association of the Deaf, the National Fraternal Society of the Deaf, og Telecommunications of the Deaf, er kanskje de mest kjente organisasjonene. De fleste store byer har en lokal Døveklubb hvor medlemmene planlegger sosiale, utdanningsmessige og politiske arrangementer.
Materiell kultur: Hjelpemidler som gir døve anledning til å benytte visuelle former for kommunikasjon, inkluderer håndgripelige ting som teksttelefonutstyr (TTY), babyalarmer, - røkvarslere, lys- eller vibrerende alarmer, TV-dekodere for mottak av tekstede program, og, i det siste, toveis video-teknologi som bruker datamaskiner til visuell kommunikasjon mellom to deltakere over telefonen.
Symboler: Mange kulturer har symboler som markerer deres eksistens. Det er flere symboler som signaliserer eksistensen av en Døvekultur i Amerika. En er «I love You» håndformen på ASL (nylig trykket på et amerikansk frimerke), ofte brukt offentlig av politikere for å anerkjenne Døve velgere. Andre symboler er bildet av et øre med en strek gjennom det, oftest sett på flyplasser for å vise plasseringen av en telefon med teksttelelfon tastatur.
Litteratur og kunst: Døves kultur er rik på litteratur, folklore, poesi, teater og kunst. Det finnes arbeider med ASL historie, poesi, drama og folklore. Inntil nylig viste fjernsynsprogrammet «Deaf Mosaic», som er produsert av Gallaudet Universitet, døve personers liv. Døve kunstnere viser ofte bilder på den språklige undertrykkingen av Døvesamfunnet; ett eksempel er maleriet av Betty G. Miller som viser to hender i lenker. Det kjente National Theater of the Deaf har oppnådd internasjonal anerkjennelse for Døve innen kunsten. Det har blitt vanligere med Døve skuespillere i Hollywood, og de har dannet sin egen organisasjon for å bli engasjert i døveroller.
Døve barn med hørende foreldre
Det synes klart fra dette tilbakeblikket på utviklingsforløpet hos døve barn, at døve barn med hørende foreldre spesielt, har mange problem som påvirker så å si alle sider ved deres utvikling. Men utviklingsforløpet hos døve barn med døve foreldre, og hos døve barn med hørende foreldre som er med i et opplegg med totalkommunikasjon, viser muligheten for å få et mer positivt resultat. (1987, s. 338)
agpersonene som er involvert i beslutninger om omplassering av døve må ha kunnskaper om de to motsatte paradigmene i møte med døve barn og deres familier: Den klinisk/medisinske modellen og den kulturelle modellen. Valget av hvilket paradigme som skal være retningsgivende med hensyn til en beslutning, vil reflektere ens personlige filosofi og verdenssyn, men ideelt vil det også være påvirket av prinsippene i sosialt arbeide om selvbestemmelse, respekt for menneskelig magnfold, og kunnskap om menneskers utvikling.
Det klinisk medisinske paradigmet har vært det dominerende i verdensbildet til forskere og praktiserende leger fra de tidligste studier av døve og fra gamle filosofer og middelalderens vestlige samfunn (Van Cleve & Crouch, 1989). Dette synet er opptatt av de audiologiske aspektene ved hørselstap, forebygging av døvhet, teknologiske og kirurgiske framskritt for å utrydde døvhet, og sammenligning av forskjeller mellom hørende og døves psykologiske og utdanningsmessige utvikling. Det er ikke rom i dette synet for å se på tanken om et døvt samfunn, siden døvhet er sett på som en sykdom som må bli kurert. I dette paradigmet er forventningen til døve barn at det skal fungere som hørende, og opptre så normalt som mulig i forhold til majoriteten. Dette paradigmet har også blitt referert til som et «sykdoms-,» «skrøpelighet, svakhet», eller «skavank» paradigme på grunn av dets vektlegging av en persons utilstrekkelighet - utilstrekkelighet i språk, lesing og skriving, kunnskap, psykisk helse, psykososial utvikling. Det har også blitt assossiert med den orale filosofien i utdannelse av døve barn, som fornekter tegnspråk og hevder at å utvikle god tale og ferdigheter i å lese på munnen er veien til å oppnå høyere sosial og utdanningsmessig standard for døve barn og voksne. Rollemodeller for døve barn under dette paradigmet er vanligvis hørende personer, eller orale døve voksne som ikke bruker tegnspråk. Teori, praksis og forskning, stort sett utført og skrevet om av hørende, har tradisjonelt vært basert på dette paradigmet.
Alexander Graham Bell var en talsmann for det klinisk/medisinske paradigmet. Han så på døvhet som en sykdom som det var nødvendig å utradere fra samfunnet, og frarådet døve å gifte seg med hverandre, for at ikke en «døv rase» skulle oppstå (Lane, 1984). Hans syn er fremdeles det dominerende i målsettingen og filosofien for Alexander Graham Bells Døveforbund, og forbundets filosofi vedrørende utdanning av døve barn. Gannon (1981) en døv forfatter, taler sterkt imot dette paradigmet:
Dette forsøket på å gjøre en «hørende» person ut av et døvt barn, å forlange at barnet skal snakke, snakke, snakke, og å forby ham eller henne de naturlige midler til kommunikasjon, å nekte å tillate ham eller henne å ha relasjoner til andre medlemmer av døvesamfunnet, blir sett på av mange døve som grusomt, urealistisk og urettferdig...I sin faste beslutning om å gjøre et døvt barn «normalt», nekter ubevisst disse samme menneskene det døve barnet dets rett til å være seg selv. De sier dermed i virkeligheten at det er galt å være døv (side 360).
Det klinisk/medisinske paradigmet gjennomsyrer det amerikanske samfunnet, kanskje på grunn av den sterke troen i vestlig kultur på at fysisk perfeksjon er en dyd (Crittenden, 1993). I den klinisk/medisinske modellen oppfattes døve som uferdige og mangelfulle individer med behov for rehabilitering (Reagan, 1985, 1990.) Den orale filosofien er også innvevet i den kliniske/medisinske modellen, som Neisser (1983) hevder blir reflektert i en ensidig helning mot det orale språket hos hørende:
Den hørende verden har en sterk slagside til sitt eget orale språk, og vil alltid foretrekke å ha med døve å gjøre som kan tale. Men tale er alltid vanskelig for døve, aldri naturlig, aldri automatisk, aldri uten stress. Det gjør vold på deres integritet, døve har en sterk biologisk dragning mot tegnspråk (side 281).
Den kulturelle modellen
I kontrast til dette, presenterer den sosiokulturelle modellen døvhet i en ramme av menneskelig mangfold. Døvhet oppfattes som en naturlig tilstand, og Døve ses på som en språklig minoritet med en rik, pulserende kultur. Dette paradigmet fikk sterkere gjennomslagskraft i 60-årene med de første linguistiske analysene av amerikansk tegnspråk (ASL). Stokoes arbeide (1960) ga legitimitet til ASL og førte til et paradigmeskifte i noen utdannings- og forskningssentre. Andre skribenter begynte å hevde at det var behov for å «avpatologisere» døvhet (Woodward, 1982) og at døve i Amerika rett og slett ser sine liv fra et annet perpektiv enn hørende gjør (Padden & Humphries, 1988). Stokoe og Battison (1981) mener at døve barn må bli eksponert for ASL så tidlig som mulig, for å utvikle et språkgrunnlag og, enda viktigere, forebygge alvorlige psykiske helseproblem.
Lane (1992) argumenterer at hørende fagfolk har vært døves stemme, har analysert dem, satt merkelapper på dem, og sett på dem som syke i århundrer, og at døve selv har hatt liten inflytelse på de sosiopolitiske beslutningene som har påvirket deres liv, spesielt valg av utdanning. Lane hevder også at den klinisk/patologiske modellen for døvhet er gjennomsyret av sosiopolitiske og økonomiske hensyn; at hørende fagfolks paternalistiske holdninger er påvirket av etnosentrisitet, såvel som interesse av fortjeneste fra en industri med døvhet som livsgrunnlag.
Det kulturelle synet på døvhet tar avstand fra det avvik-baserte medisinske synet på døvhet som en feil som må bli korrigert, eller i det minste rehabilitert. Motstandere av dette synet hevder at døvhet ikke er uførhet, og peker på at kulturelt Døve verdsetter amerikansk tegnspråk høyere enn å perfeksjonere tale og munnavlesning. Stolthet over Døves kultur er en fremtredende verdi, og det er også opprettholdelsen av Døves kultur. Det rynkes på nesen av medisinske fremskritt i å «kurere» døvhet. Noen kaller CI operasjoner (Lane,1992) et middel til kulturelt folkemord.
For å få en bedre forståelse av den kulturelle modellen på døvhet, er det nyttig for sosialarbeidere å bli oppmerksomme på viktige trekk karakteristika ved Døves kultur.
De mest fremtredende trekk ved Døves kultur er den verdien som blir tillagt ASL (amerikansk tegnspråk), som det primære middel til kommunikasjon og tilegnelse av et bestemt sett av verdier og tanker om seg selv, sitt samfunn, og sitt språk (Padden & Hunphries, 1988). Døves kultur inkluderer ikke bare verdier, holdninger, og erfaringer delt i dette samfunnet, men også de kulturelle normene og slike antropologiske fenomen som innbyrdes inngåelser av ekteskap, materiell kultur, symboler, organisasjonsstruktur, litteratur og kunst (White, 1996).
Litteraturen om døve barn med hørende foreldre, slik tilfelle er for 90 % av døve barn, reiser spørsmålet om det optimale familiemiljøet for et døvt barn. Meadow-Orlans, en kjent forsker på døve barns utvikling, skriver:
Det største problemet i en døvt barn-hørende foreldre-relasjon ligger i kommunikasjon og valg av språk. Beslutningen om enten å bruke tegnspråk sammen med det døve barnet, eller velge en oral tilnærming, er en beslutning som får følger for alle sider ved barnets utvikling og familiens fungering. Beslutningen om kommunikasjon og språk modner ofte sent hos hørende foreldre, på grunn av den lange sorgperioden mens de strever med å akseptere diagnosen om at barnet er døvt (Goldberg, 1979; Schlesinger & Meadow, 1972). Forskningen på foreldre-barn interaksjon når moren er hørende og barnet er døvt, har gitt innsikt i noen av de problematiske interasjonsmønstrene i disse foreldre-barn relasjonene. Noen av problemene kommer av redusert kommunikasjonskapasitet mellom foreldre og barn og stress som diagnosen om døvhet forårsaker (Meadow-Orlans, 1995 a). Hørende foreldre kan også se sitt barns døvhet som stigmatiserende, og dette vil ha en negativ virkning på barnets selvfølelse (Desselle, 1994). Kluwin og Gaustad (1994) fant at den sterkeste indikatoren for familiesamhold var morens evne til å bruke tegnspråk med det døve barnet. Moores (1991) fant at bare 25 % av hørende foreldre var i stand til å forstå sine døve barn til «enhver tid». Utvikling av selvstendighet og positiv selvoppfatning er også i fare, på grunn av at hørende mødre har en en større tendens til å ta bestemmelser over hodet på sine døve barn (Spencer & Gutfreund, 1990).
Greenberg (1983) studerte hørende familier med døve barn og stress i forbindelse med kommunikasjonsproblemer i familiens fungering. Foreldre som bare brukte den orale metode i sin kommunikasjon skåret høyere på stress og lavere på følelse av kontroll over barnets atferd, og de hadde større bekymringer for en god framtid for barna. Foreldre som brukte tegnspråk med barna ga uttrykk for mer tillit og aksept i sine holdninger som foreldre, et tegn på at bruk av tegnspråk i hjemmet bedrer familiens relasjoner. Ritter, Brinton og Stewart (1992) konkluderer med at forståelse av amerikansk tegnspråk hos hørende foreldre i stor grad varierer, og at ASL er vanskelig å mestre. Selv foreldre som forsøkte å mestre engelsk med tegnstøtte, klarte dette i varierende grad. Hill (1993) etterlyser et krysskulturelt perspektiv på døvhet og bruk av døve voksne rollemodeller som del av et tidlig intervensjonsopplegg.
Schlesinger og Meadow (1972), som anvender Eriksons psykososiale utviklingsteori på det døve barnets utvikling, fant at døve barn med hørende foreldre hadde større vansker med å mestre hver enkelt utviklingsmessige krise, som et resultat av mange faktorer, blant annet foreldrenes benektelse av døvheten og sorgprosessen ved å miste sitt fantasibarn. I motsetning til dette aksepterer døve foreldre diagnosen døvhet hos sine barn raskt og ser ikke på det som en krise.
Greenberg et al. (1984) så på hvilke måter døve barn med hørende foreldre blir oppdratt på og fant at foreldrene ofte tyr til fysisk straff, også ris. Uten god kommunikasjon kan de ikke forklare grunnene til straffen for barnet, og barnet går glipp av en anledning til å lære av sin uhensiktsmessige atferd.
Døve foreldre som omsorgs-personer
Historisk, så langt tilbake som til den Justinske loven fra 530, ble medfødt døve sett på som uskikkede til å være foreldre, uten retter eller plikter som borgere, og deres affærer ble tatt hånd om av verger (Bender, 1980). Stigmaet som var forbundet med døve, som foreldre eller som ansvarlige omsorgspersoner, var omgitt av holdninger som frykt, motvilje og medlidenhet. Også i nyere tid har døve personers evne som foreldre blitt satt på prøve gjennom rettssaker. I 1985 var det en sak for retten i Michigan, hvor retten ga ansvaret for hørende barn med en døv mor til besteforeldrene, på grunn av at barna trengte daglig påvirkning av talespråk. Appellretten beordret en ny rettssak på grunnlag av psykologens vitnemål om at moren kunne gi nødvendig språklig stimulering (Geer, 1985). I en annen sak avsa en dommer i California en kjennelse om at et døvt par ikke skulle få tillatelse til å adoptere et barn, og baserte denne avgjørelsen kun på parets døvhet (Gilhool & Gran, 1985, s. 17). Ved anken ble avgjørelsen omgjort, og dommeren ble irettesatt av en høyere domstol. Disse rettssakene gjør det klart at i USA legger ikke lenger døvhet noen restriksjoner på en persons lovlige rett til å ha foreldreansvar for et barn.
Jones (1995) fant flere likheter enn forskjeller mellom døve og hørende foreldres syn på familiefungering. Andre studier har vist at det er lite som tyder på at døve foreldre ikke kan være like gode foreldre som hørende (Meadow-Orleans, 1995a).
Døve barn med døve foreldre
Den empiriske litteraturen om døve foreldre med døve barn (døvhet opptrer genetisk hos 10 % av barn av døve par) som nå begynner å komme, er i det store og det hele positiv og viser fordelene døve barn har ved å bli oppfostret av døve foreldre. Studier av tidlig interaksjon viser at døve mødre er svært mottagelige overfor sine døve barn og tilpasser sin tegnspråklige kommunikasjon slik at barnets visuelle inntrykk blir maksimale (Erting et al.,1990; Meadow-Orleans, 1993). Døve barn med døve foreldre viser samme tilknytningsatferd som hørende barn med hørende foreldre når det er god evne til kommunikasjon (Meadow, Greenberg & Erting, 1990). I en studie av interaksjon med døve og hørende mødre med sine hørende og døve barn, fant Meadow-Orlans (1995a) at de parvis, korrigert for hørselsstatus (det vil si døve mødre med døve barn og hørende mødre med hørende barn) skåret mer positivt i sin interaksjon enn par som var ulikt sammensatte med hensyn på hørselsstatus (det vil si døve mødre med hørende barn og hørende mødre med døve barn). Lignende funn om interaksjon mellom døve mødre og døve førskolebarn viser at like par med hensyn til hørselsstatus har større grad av kommunikasjonskompetanse, sammenlignet med blandede par, hvor enten barnet eller moren var døv og den andre hørende (Meadow, Greenberg, Erting & Carmichael, 1981).
I en annen studie av tidlige språkomgivelser for døve barn med døve foreldre, fant Maesetas y Moores (1980) at døve foreldre bruker flere forskjellige teknikker i interaksjon med sine døve barn for å lette visuell-gestuell kommunikasjon. Disse inkluderer berøring av barnets kropp, forming av tegn i barnets synslinje, forming av barnets fingre og hånd til tegnformer, og leding av hendene og armene i tegnbevegelser. Schlesinger og Meadow (1972) målte selvfølelse hos døve barn, ved å sette sammen 58 par bestående av døve barn med døve foreldre med 58 par døve barn med hørende foreldre, og fant at de døve barna med døve foreldre scoret betydelig høyere.
Døve barn i barnevernssystemet
Det er betydelige mangler i tjenesteyting til døve barn i omsorgstjenesten (Arcari & Betman, 1986). Barriærer for planlegging av omplassering for døve barn kan fjernes ved å rekruttere sosialarbeidere og fosterforeldre med spesialkunnskap om døvhet og som behersker tegnspråk flytende. Profesjonelle tegnspråktolker bør brukes til personlige intervju med døve barn og døve foreldre; familiemedlemmer bør aldri bli spurt om å yte denne tjenesten. Formidlingssentralene må utarbeide retningslinjer for bruk av tegnspråktolker, og ansatte bør bli lært opp til å bruke teksttelefon. Forfatterne mener at omplasseringene er risikofulle dersom ansatte og fosterforeldre ikke har tilgang til den kunnskapen og ressursene som trengs for å yte omsorg for døve barn.
I en empirisk studie av tjenesteytingen for døve barn i barnevernssystemet i Washington, D.C. fant Arcari og Betman (1987) store mangler i tjenestytingen og uvitenhet om døve barns spesielle behov innen omsorg. Det var få kontorer som hadde tegnspråklige ansatte, og få brukte kvalifiserte tegnspråktolker i undersøkelser vedrørende mishandling av et døvt barn. Ett kontor leide en døv sosialarbeider, noe som bedret tjenestene betydelig for døve klienter på dette kontoret. Et annet kontor rapporterte at de ikke hadde hatt et eneste døvt barn i sine saksmapper, men forfatterne har en mistanke om at dette er på grunn av at døvhet er et «usynlig handikap» og derfor ofte ikke blir lagt merke til.
Døve adoptivforeldre
Krupp (1990) undersøkte de juridiske rettighetene for døve adoptivforeldre og faktorer som fører til beslutninger om plassering. Hun fant at ingen av de kontorene de undersøkte hadde retningslinjer som tok hensyn til kommunikasjonsbehovet for døve adopterte, og bare noen få hadde retningslinjer om å ikke diskriminere på grunn av funksjonshemming. Det vanligste svaret fra kontorene i undersøkelsen var at plasseringene er gjort «til barnets beste». Det var ingen henvisning til viktigheten av kulturell identitet og bruk av tegnspråk som faktorer i plasseringene. Noen kontorer sa at døve foreldre bare burde tillates å adoptere døve barn, på grunn av frykt for det hørende barnets språklige utvikling, tilegnelse av talt engelsk, og isolasjon fra den hørende verden. Bare noen få kontorer mente at kvalifiserte Døve foreldre skulle prioriteres ved adopsjon av døve barn. Svar fra Døve respondenter på et postspørreskjema vedrørende deres mening, varierte fra litt positive til svært negative. De fleste respondentene opplevde fordommer og noen rett ut diskriminering i adopsjonsprosessen. Kontorene avviste døve søkere av grunner som: «Ikke i stand til å høre babyen gråte». Anbefalinger fra de som svarte på undersøkelsen var blant annet at kontorene må gå til anskaffelse av teksttelefon og skolere sine ansatte i bruken av den, skaffer sertifiserte tegnspråktolker til alle personlige kontakter (inkludert hjemmestudier, tjenesteyting før og etter adopsjonen, og rettsforhandlinger), mer lesevennlig engelsk i dokumenter, og mer opplæring for sosialarbeiderne om Døvesamfunnet og Døves kultur.
Slocum og Barba (1993) undersøkte døve adoptivforeldres erfaringer med adopsjonsprosessen i en fokusgruppe på ni foreldre. Undersøkelsesobjektene meldte om mangel på tilgjengelighet i kommunikasjon med adopsjonsbyrået vedrørende tjenester både før og etter adopsjon om opplevelse av diskriminering. Årsakene til denne utilgjengeligheten lå først og fremt i at de ansatte ikke hadde kunnskap om Døve og i den høye kostnaden og motviljen mot å betale for tegnspråktolker.
I en britisk publikasjon retter Warr (1990) søkelyset på Døvesamfunnets rolle når det gjelder å gi støtte til døve barn. Døve foreldre kan skape et rikt språklig miljø for et døvt barn og har god tilgang til et støttende nettverk innenfor selve Døvesamfunnet. Barnevernskontorene må gå ut til voksne Døve og rekruttere dem som framtidige foster- og adoptivforeldre og bevisstgjøre dem om hva de kan bidra med til døve barn i omsorg. Det er nødvendig med en kraftigere innsats i å nå frem til Døve foreldre for å overvinne deres erfaringer av tidligere diskriminering i forbindelse med forsøk på å få bli erstatningsforeldre. Det døve barnets behov for et språk og identitet bør ha forrang framfor spørsmålet om foreldrene kan gi barnet et talt (oralt) språk. Forfatterne rapporterer også om at det blir gjort mange feilplasseringer av døve barn hos hørende familier i Storbrittannia.
Konklusjon
Å innlemme et kulturelt paradigme når man arbeider med døve barn i barnevernets omsorg krever en endring i barnevernsarbeidernes vurderinger og oppfølgende tiltak. Det krever en endring fra å tenke på døvhet som en medisinsk tilstand, over til å legge vekt på verdien av kulturell identitet og hva som skaper det optimale miljøet for et døvt barns språkutvikling.
Det kulturelle paradigmet presenterer døvhet som en kulturell annerledeshet og påminner om det døve barnets behov for et visuelt språk og rollemodeller fra Døvesamfunnet. Denne nyere modellen flytter fokus fra barnets mangler til hans eller hennes styrke og tar også i bruk styrken til Døve foreldre som kan gi døve barn støtte, rollemodeller og de ressurser de trenger for å utvikle seg til vellykkede Døve ungdommer og voksne. Selv om avgjørelser om alle plasseringer av barn må bli tatt på individuelt grunnlag, gjøre den kulturelle modellen barnevernsarbeideren i stand til å vurdere hva som best er i døve barns interesse innen en sammenheng av språklige og kulturelle omgivelser. Forhåpentligvis vil tanker om dette filosofiske emnet bidra til å utvikle nødvendig empirisk forskning om utfallet av døve barns adopsjon eller plassering hos Døve familier, noe som så vil bidra til den kunnskapen som er nødvendig for å lage fornuftige retninslinjer i forhold til døve barn i det amerikanske barnevernssystemet.
Referanser
Arcari, T., & Betman, B.G. (1986, July-August). The deaf child in foster care. Children Today, 15, 17-21.
Arcari, T., & Betman, B.G. (1987). Hearing impaired children in foster care and adoption: A profile. Small grant research project report. Washington, DC: Gallaudet University, Graduate Studies and Research.
Bender, B.L. (1980). Dancing without music: Deafness in America. Washington, DC: Gallaudet University Press, p. 107.
Charrow, V., & Wilbur, R. (1989). The deaf child as a linguistic minority. In S. Wilcox (Ed.), American Deaf culture, an anthology. Silver Spring, MD: Linstock Press. pp. 103-115.
Crittenden, J. (1993). The culture and identity of deafness. In P. Paul & D. Jackson (Eds.), Towards a psychology of deafness (pp. 215-235). Needham Heights, MA: Allyn and Bacon.
Desselle, D. (1994). Self esteem, family climate, and communication patterns in relation to deafness. American Annals of the Deaf, 139 (3), 323-328.
Dolnick, E. (1993, September). Deafness as culture. Atlantic Monthly, 272 (3), 37-53.
Erting, C.J. Prezioso, C., & Hynes, M.O. (1990). The interactional context of deaf mother-infant communication. In V. Volterra & C. Erting (Eds.), From gesture to language in hearing and deaf children (pp. 97-106). Berlin: Springer-Verlag.
Gaber, I., & Aldridge, J. (1994). In the best interest of the child: Culture, identity and transracial adoption. London: Free Association Books.
Gannon, J. (1981). Deaf heritage: A narrative history of deaf America. Silver Spring, MD: National Association of the Deaf.
Geer, S. (1985). Family law: Issues raised by deafness. Gallaudet Today, 15, 11.
Gilhool T.K., & Gran, J. a. (1985). Legal rights of disabled parents. In S.K. Thurmann (Ed.), Children of handicapped parents, research and clinical perspectives (pp. 11-34). Orlando, FL: Academic Press.
Greenberg, M.T. (1983). Family stress and Child competence: The effects of early intervention for families with deaf infants. American Annals of the Deaf, 128 (3), 407-417.
Greenberg, M.T., Kusche, C.A. Gustafson, R.N., & Calderon, R. (1984). The PATHS project: A model for prevention of psychological difficulties in deaf children. In G.B.Anderson & D.Watson (Eds.), The habilitation and rehabilitation of deaf adolescents. Proceedings of the National Conference on the Habilitation and Rehabilitation of Deaf Adolescents, April, Wagoner, OK.
Goldberg, H. (1979), Fall). Hearing impairment: A family crisis. Social Work in Health Care, 5, 33-40.
Hill, P. (1993). The need for deaf adult role models in early intervention programs for deaf children. ACEHI Journal, 19, 14-20.
Hoffmeister, R.J. (1985). Families with deaf parents: A functional perspective. In S.K.Thurman (Ed.), Children of handicapped parents, research and clinical perspectives (pp. 111-130). Orlando, FL: Academic Press.
Jones, E. (1995). Deaf and hearing parents’ perceptions of family functioning. Nursing Research, 44 (2), 102-105.
Jones, E., Strom, R.,&Daniels, S. (1989). Evaluating the success of deaf parents. American Annals of the Deaf, 134 (5), 312-316.
Kluwin, T., & Gaustad, M. (1994). The role of adaptability and communication in fostering cohesion in families with deaf adolescents. American Annals of the Deaf, 139 (3), 329-335.
Koester, L., & Meadow-Orlans, K. (1990). Parenting a deaf child: Stress, strenght and support. In D.F. Moores & K. Meadow-Orlans (Eds.), Educational and developmental aspects of deafness (pp. 299-329). Washington, DC: Gallaudet University Press.
Krupp, K. Adoption and deafness: An examination of placement factors for deaf children and legal rights of deaf adoptive parents. Unpublished thesis, Harvard University School of Law.
Lane, H. (1984). When the mind hears. New York: Random House.
Lane, H. (1992). The infirmity and cultural models of Deaf people. In The mask of benevolence: Disabling the deaf community (pp. 13-28) New York: Alfred A. Knopf.
Lane, H. (1993). Constructions of deafness. In Deafness: 1993-2013. Silver Spring, MD: National Associaton of the Deaf.
Maestas y Moores, J. (1980). Early linguistic environment: Interactions of deaf parents with their infants. Sign Language Studies. 26. 1-13.
Mallory, M., Schein, J. D., & Zingle, H.W. (1992). Parenting resources of deaf parents with hearing children. Journal of the American Deafness and Rehabilitation Association. 25(3), 16-30.
Meadow, K.P. Greenberg, M.T. Erting,C., & Carmichael, H. (1981). Interactions of deaf mothers and deaf preschool children: Comparisons with three other groups of deaf and hearing dyads. American Annals of the Deaf. 126, 454-468.
Meadow-Orlans, K.P. (1987). An analysis of the effectiveness of early intervention programs for hearing-impaired children. In M. Guralnick &F. Bennet (Eds.) The effectiveness of early intervention programs for at-risk and handicapped children (pp. 325.362). Orlando, FL: Academic Press, Inc.
Meadow-Orlans, K.P. (1990). Research on the developmental aspects of deafness. In D. Moores &K.P. Meadow-Orlans. (Eds.) Educational and developmental aspects of deafness (pp. 283-298). Washington,DC: Gallaudet University Press.
Meadow-Orlans, K.P. (1995a). Deafness and interaction: Four groups of mothers and infants. Presentation at the biennial meeting of the Society for Research in Child Development, Indianapolis, IN, March 31, 1995. (Research supported by Grant MCJ-110563, Maternal and Child Health, Bureau of Health Care Delivery and Assistance).
Meadow-Orlans, K.P. (1995b). Parenting with a sensory or physical disability. In M.H.Bornstein (Ed.), Handbook of parenting (vol. 4. pp. 57-84). Hillsdale, NJ: Erlbaum.
Meadow-Orlans, K.P., White, B.J., & Barnatt, S.N. (1995). Deaf people as parents of hearing or deaf, birth or adoptive children. Paper presented at the International Association of Education of the Deaf, Tel Aviv, Israel, juli 1995.
Moores, D. (1991). Dissemination of model to create least restrictive environments for deaf students. Final report to the National Institute on Disability and Rehabilitation Research. United States Office of Special Education and Rehabilitation Services. Project 84133, Grant No. 6009720128. Gallaudet Research Institute, Gallaudet University, Washington, DC.
Neisser, A. (1983). The other side of silence: Sign language and the Deaf Community in America. New York: Knopf.
Padden, C., & Humphries T. (1988). Deaf in America: Voices from a culture. Cambridge, MA: Harvard University Press.
Reagan, T. (1985). The deaf as an linguistic minority: Educational considerations. Harvard Educational Review, 55, 265-277.
Reagan, T. (1990). Cultural considerations in the education of deaf children. In D. Moores and K.P. Meadow-Orlans (Eds.) Educational and developmental aspects of deafness (pp. 73-84). Washington, DC: Gallaudet University Press.
Ritter-Brinton, K., & Stewart, D. (1992, April). Hearing parents and deaf children: Some perspectives on sign communication and service delivery. American Annals of the Deaf, 137, 85-91.
Santos, D. (1995). Deafness. In Encyclopedia of Social Work (19th. ed.,pp. 685-703). Washington, DC: NASW Press.
Schein, J. (1989). At home among strangers. Washington, DC: Gallaudet University Press.
Schlesinger, H., & Meadow, K.P. (1972). Sound and sign: Childhood deafness and mental health. Berkely: Univ. of California Press.
Shapiro, J.P. (1993). The deaf celebration of separate culture. In No Pity: People with disabilities forging a new cicil rights movement (pp. 72-74). New York: Time Books.
Silverman, A., & Feigelman, W., (1990). Adjustement in interracial adoptees: An overviw. In D. Brodzinsky & M. Schecter (Eds.), The psychology of adoption (pp. 187-200). New York: Oxford University Press.
Slocum, S., & Barba, S. (1993). Experiences of deaf adoptive parents throughout the adoption process. Unpublished masters’ thesis, Gallaudet University.
Soundakoff, S. (1992, January). Adoptions: Deaf community. Deaf USA, 6 (50), 9-13.
Spencer, P., & Gutfreund, M.K. (1990). Directiveness in mother-infant interactions. In D. Moores and K. P. Meadow-Orlans (Eds.), Educational and developmental aspects of deafness (pp. 350.-365). Washington, DC : Gallaudet University Press.
Stokoe, W.C. (1960). Sign language structure: An outline of the visual communication systems of the American deaf. In Studies in linguistic occasional papers No. 8. Washington, DC: Gallaudet University Press.
Stokoe, WE.C. & Battison, R. (1981). Sign language, mental health, and satisfactory interaction. In L.K. Stein, E.D. Mindel, & T. Jabaley (Eds.), Deafness and mental health (pp. 179-194). New York: Grune and Stratton.
Strom, R., Daniels, S., & Jones, E. (1988). Parent education for the deaf. Educational and Psychological Research, 8 (2), 117-128.
Sullivan, P.M., Vernon, M., & Scanlon, J.M. (1987, October). Sexual abuse of deaf youth. American Annals of the Deaf, 256-262.
Van Cleve,J., & Crouch, B. (1989). A place of their own. Washington, DC: Gallaudet University Press.
Warr, B. (1990). The deaf child in care. London: British Agencies for Adoption & Fostering.
Wax, T. (1995). Deaf community. In Encyclpedia of Social Work (19th. ed.), (pp. 679.684). Washington, DC: NASW Pres.
White, B. (1993). Deaf adoptive parents: An untapped resource. Paper presented at the annual meeting of the North American Council of Adoptable Children, Milwaukee, WI, August, 1993.
White, B. (1996). Yes, there is a deaf culture. In El Makas &L. Schlesinger (Eds.), End results and starting points: Expanding the field of disability studies. Portland, ME: The Society for Disability Studies and the Edmund S. Muskie Institute of Public Affairs. (In press).
Woodward, J. (1982). How you gonna get to heaven if you can’t talk with Jesus: On depathologizing deafness. Silver Sprihng, MD: T.J. Publishers.
Lagt inn 03.07.2001 - sto i Døves Tidsskrift nr. 18 og 19, 1998