Velg bakgrunnsfarge:
Brevveksling mellom Samuel Heinicke og Abbé de l’Épée
Metode-kampen tar til
For å få et bedre inntrykk av den fundamentale forskjellen mellom de to metodene - den franske og den tyske - og hvordan grunnleggerne selv så på den andres pedagogikk rundt 1780, tar en her med noe av brevvekslingen mellom Heinicke og de l’Épée, etter Hans Bjørset i Nordisk Tidsskrift för Dövstumskolan 1919-1920. Begge mente åpenbart at de hadde funnet metoden. Og det er Heinicke som er den aggressive.
I en brosjyre, "Døvstummes måte å tenke på", hadde Heinicke kritisert andre metoder i døvstummeundervisningen enn sin egen. En elev av de l’Épée, abbé Johann Friedrich Stork, leder for døvstummeskolen i Wien, imøtegikk i et brev til Heinicke dennes urettferdige dom over de l’Épées og sin egen metode. - Heinicke besvarte brevet, og Stork oversendte det til de l’Épée, etter å ha lest det. Slik oppsto brevvekslingen mellom de to, som ikke hadde særlig til overs for hverandre.
I brevet til Stork skriver Heinicke at de tegnene som Stork og de l’Épée bruker, ligner hieroglyfer og at (1) manglende hørsel ikke kan erstattes av synet. Heinicke hevder også at (2) abstrakte begreper ikke kan bibringes den døvstumme ved hjelp av skrift og metodiske tegn (konstruerte, vedtatte, helst grammatiske tegn i motsetning til naturlige tegn). For i løpet av kort tid, sier Heinicke, vil (3) tegnene og de ordene elevene har lært ved hjelp av dem, være glemt. - Dette brevet får altså de l’Épée gjennom Stork.
de l’Épée forsto at han måtte ta opp den hansken som Heinicke hadde kastet, ut fra hensynet til de lærerne han hadde utdannet i Paris, og svare på de bakvaskelsene som han var blitt overøst med. Han syntes også han måtte ta ansvaret for metoden sin og forsvare metoden til Stork, slik at det ble godtgjort at Josef II, keiser av Østerrike, ikke hadde gjort noe dumt ved å sende Stork til Paris i stedet for til Heinicke i Leipzig for å lære seg døvstummeundervisning.
de l’Épée blir altså ikke svar skyldig. Han skriver til Heinicke at dersom Heinicke hadde lest boken hans, "Undervisning av døvstumme ved metodiske tegn", ville ikke brevet Heinicke skrev til Stork inneholdt så mange ankepunkter mot denne metoden, som også er de l’Épées metode. Og tegnene som benyttes er slett ikke hieroglyfer, som Heinicke vil ha det til. For tegnene er naturlige tegn eller tegn som har en fornuftsmessig sammenheng med gjenstandene som betegnes.
de l’Épée tar den meget lærde abbé de Condillac som sannhetsvitne på sin metodes fordeler, for den siste har, etter å ha brukt metoden, erfart at Heinicke tar feil i de tre påstandene sine. Heinicke burde videre vite at elevenes dagligspråk er så innarbeidet, at de straks kan skrive det ned når det blir diktert dem med metodiske tegn, det være seg fra en bok eller et brev. Dette kan også H. M. keiseren som upartisk vitne bekrefte.
de l’Épée fører også et tredje vitne som har europeisk ry, nemlig H. Linguet, som hadde uttalt at de døvstumme ikke kunne være annet enn halv-automater. de l’Épée sier i brevet at han også skrev til denne mannen, der han hevdet at sammenhengen mellom begrepene og lydene som virker på hørselen ikke er sterkere enn forbindelsen mellom begrepene og de skrifttegnene som synssansen møter.
Det gikk ikke mer enn 14 dager, så kom Linguet på besøk for å få demonstrert undervisningen. de l’Épée ba gjesten velge et abstrakt begrep som elevene skulle lære å forstå ved hjelp av metodiske tegn, men Linguet ba de l’Épée velge. Gjesten fikk så en liste med abstrakter og valgte ordet uforståelighet, som han nok mente var vanskeligere enn andre ord. Ordet ble imidlertid øyeblikkelig gjengitt med tegen av en av de døvstumme elevene. - de l’Épée forklarer Linguet at det i dette tilfelle trengs fem metodiske tegn for å forstå begrepet uforståelighet (!).
Før gjesten skulle forlate skolen, ba han om at også et metafysisk begrep ble demonstrert, og de l’Épée skrev på tavlen: "Hva forstår du med metafysiske begreper?" - Mens gjesten og verten underholdt seg med hverandre om andre ting, skrev en av elevene på tavlen: "Med metafysiske begrep forstår jeg begreper om ting som er uavhengige av våre sanser, som er hevet over våre sanser, som vi ikke kan begripe med våre sanser, og som ingen berøring har med sansene."(!)
Da Linguet hadde lest dette svaret, ba han om forlatelse og forsto at han hadde krenket de døvstumme elevene, som han hadde betegnet som halv-automater. Han lovet å offentliggjøre det han hadde sett og hørt, men han kom ikke så langt, for straks etter besøket på skolen ble han ført til Bastillen, der han senere mistet hodet under guillotinen.
de l’Épée skriver også at dersom Heinicke hadde kjent hans metode, hadde han også visst at lærestoffet alltid og uavkortet blir diktert med leppebevegelser, uten bruk av stemmen. De som bivåner undervisningen, hører ikke noe, men ikke ett ord går tapt for elevene, for de oppfatter med synet, men det er ikke tilskuerne oppmerksomme på.
Nå er det Heinicke som svarer på brevet foran. - Etter en hyggelig innledning, skriver Heinicke at han leste boken til de l’Épée straks den kom ut, og at metoden til de l’Épée er den samme som Bonet, Wallis og Amman benyttet. Heinicke har selv prøvd den samme metoden, men han kom ingen vei. - Han vedgår at begreper og skriftbilde kan knyttes sammen, men det glemmes så fort fordi ordbildene er så ulike og savner regelbundethet og blir så vanskelig å lære. Synssansen kan ikke erstatte hørselen, for en kan ikke forestille seg det skrevne ord når en ikke ser det. Heinicke hevder at de døvstumme ikke kan tenke i et skriftspråk uten å ha det for øyet. For den døvstumme blir ikke skriftspråket en kopi av lydspråket. Ser han imidlertid skriftbildet, kan han tenke seg tingen eller handlingen, men ikke uten det.
I utgangspunktet tenker den døvstumme i alle slags sansede tegn som han kjenner betydningen av, levende og døde ting, bilder og handlinger. Derfra er det også mulig å komme over fra den sanselige til den intellektuelle verden. Lærer så den døvstumme et skriftspråk, kan han tenke seg tingen når han ser ordbildet, men ikke uten det. Geberder blir det naturligste uttrykksmidlet. De døvstumme tenker panomimisk og glemmer skriftspråket. Den døvstumme får ingen øving i å tenke på skriftspråk, for hvem kan til stadighet forsyne ham med det? - Slik glemmer han skriftspråket, og av begrepene blir intet tilbake uten de metodiske tegnene som bare læreren hans og de som har lært av ham, behersker. Noen elever holder likevel lenger på skriftspråket enn andre, nemlig de uegentlige døvstumme som har hørt i 6-8-12 år, for de kan fremdeles forbinde skriftspråket med et lydspråk.
Heinicke skriver videre i brevet til de l’Épée at han har prøvd flere metoder, og at han holdt på å gi opp det hele, men at han nå har oppdaget visse psykologiske fenomener som han tidligere verken hadde tenkt på, hørt eller lest om. Resultatet er blitt en helt ny metode, som han nå gjennomfører. Han anbefaler de l’Épée å lese skriftet hans, "Iakttakelser om stumme og det menneskelige språk".
Og nå lærer han de døvstumme elevene sine å lese og skrive med forstand. De tenker alltid i artikulert språk. Alle kan tale med dem, når det tales langsomt. Skriftspråket deres hviler på lydspråket, som de ikke hører, men som de fornemmer gjennom en annen sans, men det blir det samme. - I begynnelsen er talen deres dårlig, men etter 2-3 år går det bedre. Da taler de godt forståelig og lærer også å deklamere.
I et senere brev til Heinicke imøtegår de l’Épée angrepet på hans metode. Han legger spesiell vekt på betydningen av de metodiske tegnene, som har en enestående evne til å formidle alle slags begreper. de l’Épée ser på dem som et slags verdensspråk, som internasjonale, og som alle kan lære, ikke bare døvstumme. Han avviser Heinickes påstand om at skriftbildet ikke kan fastholdes, som meningsløs, og sier at påstanden strir mot all erfaring. Han legger til at 15 måneders åndsforlatt artikulasjons-undervisning er bortkastet tid, - det har han selv erfart.
Samuel Heinicke svarer på dette siste brevet og forteller mer om sin metode. Han øver inn vokalene ved hjelp av smaken, men hvis de l’Épée vil lære mer om dette, må han komme til Leipzig og være der et halvt års tid.
I et nytt brev takker de l’Épée for innbydelsen, som han ikke bryr seg om å ta imot, selv om han kunne. Han hevder at smakssansen ikke er brukbar ved innøving av vokalene. Denne undervisningen må heller baseres på nøyaktig kjennskap til artikulasjons-organene og organstillingene, som de l’Épée har forsøkt å korrigere hos elevene med en finger.
Korrespondansen mellom de to omfattet i alt 5 brev. de l’Épées første brev ble skrevet på fransk. Heinicke svarte på tysk. de l’Épée skrev brev nummer to på latin, og han oversatte også sitt første brev til latin. Så svarte Heinicke også på latin, samme språk som de l’Épée brukte i det tredje brevet, som avsluttet brevvekslingen.
Slik startet det en kan kalle den organiserte metode-kampen i skolene for døvstumme først i 1780-årene.
Etter at de l’Épée og Samuel Heinicke døde i hhv. 1789 og 1790, fikk hver av metodene sine erklærte tilhengere og motstandere. De to hovedmetodene, tegn eller tale, ble også på slutten av 1700-tallet forsøkt kombinert til en metode kalt Wiener-metoden, som altså var en tegnundervisning med talesprogopplæring. Wiener-metoden fikk for øvrig stor utbredelse i Østerrike, Sør-Tyskland og Sør-Europa.
Når en så legger til at det på midten av 1800-tallet også oppsto en skrift-metode, er de tre hovedmetodene nevnt, nemlig tegn, tale, skrift, den siste også kalt håndalfabet-metoden.
Fram til i dag har hver av de to første metodene sine tilhengere, og med mellomrom blåses det til strid mot den ene eller den andre av dem.
Det var fra nå av ordet, begrepet metode, fikk den spesielle betydningen i undervisningen av døve at det utelukkende brukes til å benevne det språklige midlet som kommunikasjonen bygger på, undervisningen formidles gjennom og elevene søkes dyktiggjort i.
Side 21-26 i Trygve Skjølbergs bok: "Trondheim offentlige skole for døve 1825-1986", utgitt på Døves Forlag As, Bergen, 1992.
Metode-kampen tar til