Defekter og legemlige feil av enhver art, så som døvhet, ble betraktet som skavanker på kroppen. Og kunne ikke skavankene fjernes, ble den uheldige tatt for et håpløst tilfelle. Spartanerne under Lykurgus utsatte barn som hadde feil for døden. Til og med i det mer humanistiske Aten, sivilisasjonens vugge, ble f. eks. døvstumme barn uten barmhjertighet drept. Ingen hadde tanke for å ta seg av dem eller vise dem medfølelse.
Den store greske vismann Aristoteles, later til å ha vært den første som tenkte alvorlig over døvhetens problemre. Men også an kom til det resultat at mennesker uten hørsel ikke skulle kunne lære noe. Romerne var ikke bedre. Døve barn ble uten videre kastet i elven Tiber, og bare de få som foreldrene gjemte eller de som ble skyllet i land av bølgene før de druknet, fikk leve.
Men langt om lenge ble det dog bedring å spore. Jo nærmere Kristi fødsel en kommer, dess mindre alminnelig ble det å drepe døve barn. Under tiden kom en så langt at de døve fikk visse rettigheter. En kom så langt at loven beskyttet dem.
Den lærde romer Plinius beretter om en døvstum mann ved navn Quintus Perdoris som gjorde seg meget fordelaktig bemerket som kunstner. Det er også meget som taler for at døvstumme opptrådte som skuespillere i pantomimer. Sådanne skuespill syntes nemlig romerne meget godt om.
Noe gledelig kan en også i denne forbindelse tilskrive egypterne. Det later nemlig til at egypterne var de første som gikk inn for å undevise døvstumme barn. Også perserne tok seg av døvstumme barn og prøvde å gjøre noe for dem på forskjellig vis. Hieroglyftene (billedskriften) skal være blitt brukt i denne tiden for å komme i forbindelse med disse ulykkelige barna. Da romerne erobret Egypt, lærte de seg av egypterne å behandle de døve mer menneskelig.
Etter The 19th Centyru v/Oskar Matthes.
Døves forhold i gamle dager
Med gamle dager menes her den klasiske fortiden, det vil si tiden fra 5000 år før Kristi fødsel til omkring 500 år etter Kristi fødsel. På den tiden nærte folk den største avsky for alt som ikke var friskt og vakkert. Til og med fattigdom og skdom ble betraktet som en skam, mens de på den andre side hyllet og tilba alt som var vakkert og var utslag av vellevnet og livslyst.