Velg bakgrunnsfarge:
Tegn og Tale, 13/1959 (Juli):
Bergens døve har fått feriehjem!
Et sommerparadis til spottpris
Våren og forsommeren 1959 vil bli stående som en av de aller mest hektiske perioder i Bergen Døveforenings historie. En hel serie av styremøter, medlemsmøter, ekstraordinære årsmøter og drøftinger - febrilsk aktivitet og hektisk stemning som forplantet seg og rev alle med seg - kulminerte med innvielsen av feriehjemmet "Ris-Perlen" på Veland søndag 7.juni. Og Bergens døve haddce med et slag fått et ønskeferiehjem et feriehjem som ingen drømte om å få realisert på mindre enn 10 år da døveforeningen holdt sitt årsmøte 27.f ebruar.
Hvordan det hele har gått til?
Det er mange år siden Bergens Døveforening fikk sin feriehjemskomite, en komite som skulle arbeide med å skaffe penger til et feriehjem en gang if ramtiden. Komiteen har vært riktig mannssterk, men det har likevel gått svært sent med kapitaløkningen. Det gikk best i begynnelsen, da det ble vist spillefilmer i foreningens lokale ukentlig til inntekt for feriehjemsfondet. Dessuten gikk det som kom inn ved kaffe- og smørbrødsalg i foreningen om fredagene til dette formål. Det gikk ganske bra, mens å ble utleien av spillefilmer stoppet. Det var forbudt å konkurrere med de kommunale kinoene på denne måten. Og dermed var det som om feriehjemmet ble borte bak synsranden igjen. Kaffesalget innbrakte ikke så meget at det virkelig monnet. Det gikk langsomt. En basar iblant i samarbeid med syforeningen hjalp jo en del, og syforeningen ga dessuten regelmessige bidrag, men det gikk likevel langsomt, og våren 1959 var kapitalen ikke kommet lenger enn til ca. 10.000.
Likevel ble det maset til stadighet om kjøp av feriehjem. De siste årene har det vært foretatt flere turer omkring byen for leting etter et passelig sted. Annonsespaltene i avisene har vært gjenstand for inngående studium, og man har foretatt utflukter for å se på steder som har vært til salgs. Stadig kom man hjem igjen med magert utbytte. Det var likesom ingenting passet. Prisene var skyhøye, og stadig var det store mangler ved det som var til salgs.
Imidlertid ga man ikke opp. Våren 1959 ble det avertert på framtredende plass i "Bergens Tidende" at Bergens Døveforening var interessert i kjøp av feriehjem. Blant de tilbud som kom inn, var det ett som skilte seg ut. "Danskehytta" på Veland var til salgs. Etter en konferanse ble det besluttet å se på eiendommen, og det ble kjærlighet ved første blikk. I mellomtiden hadde et medlemsmøte gitt komiteen og styret utvidede fullmakter. Nå ble det en søndag foretatt utflukt til Veland av en representativ forsamling av medlemmer. Alle falt for "Danskehytta", og på styremøte på feriehjemmet samme dag besluttet døveforeningens styre enstemmig å forelegge det ekstraordinære årsmøte, som var innkalt samme kveld, en finansieringsplan utarbeidet av Konrad Rendedal, og å be om fullmakt til å foreta innkjøp. En arkitekt var med på denne utflukten, og han noterte alt som trengtes av utbedringer.
"Danskehytta" ble bygd like etter krigen som rekreasjonshjem for dansker, og den ble bygd med midler fra danskehjelpen. Imidlertid hadde det knirket i samarbeidet, således at danskehytta på Veland var blitt skjøvet tilside. Danskene ble henvist til Lysebu og Danebu på Østlandet. I flere år hadde derfor hytta på Veland ligget for vær og vind, bare utleid en gang iblant, til tross for at den bød på alle de bekvemmeligheter en kunne ønske og lå på et helt ideelt sted. Eiendommen var takstert til 120.000 kroner, men det hadde vært uråd å få solgt. Eiendommen var så stor at det nødvendigvis måtte være større foreninger som kunne ha interesse av den.
På det ekstraordinære medlemsmøte i Bergens Døveforening samme kveld ble styret enstemmig gitt de fullmakter som trengtes. Likeså ble Konrad Rendedals finansieringsplan enstemmig godkjent. Man var blitt tilbudt eiendommen for den utrolig lave pris av 65.000 kroner, og under forhandlingene hadde selgerne strukket seg enda lenger, slik at kjøpesummen var satt til bare 60.000. Det var virkelig spottpris. Eiendommen er på ca. 10 mål, hvorav halvparten på fastland, resten på en liten holme og den større Risholmen. Disse er forbundet med broer. På fastlandet ligger hovedbygningen, et stort hus med full kjelleretasje som rommer bl. A. Peisestue, bad og vaskerom. I første etasje er det moderne kjøkken, stue, veranda og en stor salong med kamin, møblert bl. A. Med sofaer og lenestoler. I annen etasje er bl. A. 3 store soverom og altan (ovenpå verandaen). Alle etasjer har vannklosett. Loftet vil med små midler kunnebli forandret til soverom. Området utenfor er planert og forsvarlig inngjerdet, så barna ikke skal ramle i sjøen. Brønnen er utmerket. Innlagt vann i alle etasjer. Varmtvannsbeholdere. Service og inventar følger med på kjøpet. Utmerket plass til både små og store familiehus, som nok blir bygd i løpet av de kommende år. Den første broen fører oss ut til en liten holme med flaggstang. Den neste broen fører ut på Risholmen. Her står båtnaustet. Naust? En merkelig benevnelse! Det er et solid og vakkert hus i to etasjer. Første etasje kan bli rene ballsalen. Annen etasje har kjøkken og soveplasser. Vi kan kalle det ungdomshuset. Glimrende badeplasser overalt både for de minste og for mesterne. To robåter hører med. Sjøen er full av fisk. 60.000 koster det hele.
Bergens Døveforening kunne i fellesskap med feriehjemskomiteen stille 25.000 kroner til disposisjon. Men spottprisen varbetinget av at betaling skulle skje innen 3 måneder. Hvor skulle vi få resten fra? Rendedal klarte i løpet av kort tid å få 3 rentefrie lå på til sammen 9.000 kroner, som skal betales tilbake i løpet av 10 år. Medlemmene og andre interesserte tegnet seg for partial-obligasjoner á kr 100,00. I løpet av kort tid var det tegnet obligasjoner for 8.000 kroner blant medlemmene. Disse pengere skal betales tilbake etter at 10 år er gått. Rentefritt. I skrivende øyeblikk gjenstår det å skaffe ca. 15.000 kroner, men alt tyder på at Rendedal skal klare å gjennomføre sin dristige men meget fordelaktige finansieringsplan, slik at det skal bli ganske lett å tilbakebetale lånene i årene som kommer.
Navnekonkurransen ble omfattet med stor interesse. Det kom inn bortimot hundre forslag. Av disse kom 3 til "finalen" på døveforeningens årsfest, nemlig Strandbo, Perlen og Sommerbo, samtlige foreslått av Torsar. Imidlertid hadde Konrad Rendedal i mellomtiden fått greie på at holmen vår het Risholmen, og dette hadde gitt ham ideen til å gi forslaget "Perlen" en "innfatning av ris", altså "Ris-Perlen", og dette forslaget gikk av med seieren, tett fulgt av "Strandbo". - Ris-Perlen ble således navnet på Bergens Døveforenings feriehjem, et navn som på sett og vis bryter radikalt med navnetradisjonen i kjeden av feriehjem for døve. Det står glans av det navnet, og vårt feriehjem er i sannhet en perle.
For temmelig frisk bris sto "Bruvik" ut fra Bryggen med mange glade døve om bord søndag 7. juni. Feriehjemmet skulle innvies. Da man fryktet fullstendig kaos, var deltakerantallet begrenset til 80 pluss en del innbudte. Med strålende humør gikk ferden til Ostereidet, hvorfra vi tok bussen det siste stykket. Værgudene var forholdsvis nådige mot oss. De regndråpene som falt innimellom, gjorde oss ikke noe vondt, og tross den sterke vinden var det sommer i luften, mild sommer. Vel to timer etter starten fra Bergen, var vi fremme, og der møtte det oss en virkelig stor overraskelse. Det hadde vært litt av et problem for oss hvordan de 92 festdeltakere + festkomiteen og de mange barna som fulgte med skulle få plass. Vi ble henvist til "båtnaustet", og det var ikke til å kjenne igjen. Her var det dekket til 92 personer, og enda var det plass til flere. Det var et helt ideelt festlokale, vakkert pyntet, og det kunne gladelig vært plassert en god del flere gjester der. Barna ble bevertert ovenpå.
Utenfor smalt flaggene friskt i vinden.
Eilif Ohna ønsket velkommen på vegne av festkomiteen. Han var spesielt glad for å se at praktisk talt alle de innbudte var kommet, tross det usikre været. Tilstede var bl.a. foreningens æresmedlemmer Ansgar Breiteig og Nils Gjerstad, pastor Hammer med frue (repr. for Døves Menighet), Albert Breiteig og frue (repr. for Norske Døves Landsforbund), fru Ida Rendedal (repr. for Døves Glede), fru Dagny Nesse (repr. for Døves Syforening), Helge Kjølleberg (repr. for Døves Idrettsklubb), Olaf Olsen (repr. for Døves Sjakklubb), Nils Gjerstad (repr. for Bergen off. skole for døve, i styrer Engs fravær), arkitekt Losnedahl og frue (som i sin tid hadde tegnet feriehjemmet) samt Th. Sander (som han kalte utsendt medarbeider fra Tegn og Tale).
Feriehjemmets nabo, "Filadelfia", hadde vært så velvillig å påta seg matlagningen for anledningen, og det kom de meget hederlig fra. Lapskausen som ble servert var alle tiders. Det kan jo godt være at det var det friske været og sjøluften som skjerpet appetitten og fikk maten til å smake ekstra godt, men den smakte iallfall helt utmerket, både med og uten flatbrød og øl. Den samme attesten skal rabarbra-kompotten få.
Ohna tok så ordet, nevnte annonsen som hadde satt hele feriehjemssaken på spissen, og hvordan Konrad Rendedal var blitt trukket med i galoppen, hvor han fort var blitt selve krumtappen. Han ga ordet til Rendedal.
Rendedal fortalte litt om feriehjemskomiteens virke i årene som var gått, hvordan interessen hadde økt siden 1950 og det stadig stigende presset fra medlemmenes side. Han var blitt med på en motorbåttur med komiteen i vår, og etter den turen var han blitt ordentlig interessert i saken, men syntes også at det så svært håpløst ut. Da tilbudet om "Danskehytta" kom, syntes han ikke det hørtes fristende ut. Det var ikke en "hytte" vi skulle ha. Men da han kontaktet eierne, ble han fort klar over at dette var noe utenom det vanlige. Etter første møte med "Danskehytta" var alle blitt begeistret og møtene etterpå hadde gått glatt. Han fortalte hvordan det hadde gått med finansieringen hittil. Den store interesse som alle hadde omfattet feriehjemmet med ga håp om at man skulle klare å betale de 60.000 før de 3 månedene var gått. Interessen hadde stimulert ham i bestrebelsene. Nå var han glad for at vi var kommet så langt at innvielsen kunne feires, men feriehjemmet må alle gå sammen om å ta vare på i alle år som kommer. Han overrakte derpå kjøpekontrakten til døveforeningens formann, Harald Nesse.
Nesse takket Rendedal for det gode arbeid han hadde gjort. Drømmen om feriehjem var meget gammel. Alle trenger å komme ut av byen til sol og herlighet, til et sted hvor alle bekymringer viker bort og hvor man kan samle styrke. Om det ikke var solskinn i dag, så ville det komme mange dager senere med glitrende sol. Han uttrykte til slutt ønsket om at fred og vennskap alltid måtte råde på "Ris-Perlen", og at alle gjester der må leve sammen som en stor og harmonisk familie.
Pastor Hammer hilste fra menigheten. Han håpet at fred og hvile måtte senke seg over de som skulle feriere på "Ris-Perlen", så de virkelig fikk ferie. Det var Gud selv som hadde bestemt at menneskene skulle ha hviledager. Det var Guds vilje at menneskene iblant skulle få anledning til å kople av fra hverdagens mas. Han ønsket lykke til med det vakre feriehjemmet, og overrakte en pengegave fra menigheten.
Fru Ida Rendedal syntes vi hadde fått et deilig sted. Hun overrakte en pengegave til utstyr, fra Døves Glede.
Fru Dagny Nesse lykkønsket fra Døves Syforening og overrakte en gave bestående av 289 deler kjøkkenutstyr/bestikk.
Helge Kjølleberg uttalte at idrettsklubben vil være med og støtte feriehjemmet, men han håpet at arbeidet på feriehjemmet ikke ville gå ut over det arbeid som måtte gjøres på idrettsklubbens hytte om sommeren. Det er stort sett de samme folk som utfører slikt arbeide, og det kan derfor lett bli en drakamp om arbeidskraften. Idrettsklubben vil gjøre sitt beste for et godt samarbeid, og han ventet at foreningen ville gjøre det samme. Han garanterte at idrettsklubben ville tegne seg for obligasjoner for minst 500 kroner i feriehjemmet, og overrakte en gjestebok som deltakerne ved innvielsesfesten skulle være de første til å skrive sine navn i.
Olaf Olsen sa at han ikke hadde trodd på feriehjem. Det er bare snakk, tenkte han, og så hadde han lagt seg til å sove. Han hadde drømt om feriehjemmet, og da han våknet sto det der. Han måtte ta og kjenne på det før han forsto at det var virkelighet. På vegne av sjakklubben overrakte han et fiskegarn, som var hengt opp så det omkranset hele lokalet.
Norske Døves Landsforbunds sekretær, Albert Breiteig, fortalte at det i 1950 var 5 feriehjem for døve i Norge, og siden var det stadig blitt flere. Hvorfor ikke også i Bergen? Et feriehjem har kanskje mer enn noe annet evnen til å samle medlemmene. Det feriehjem som i dag ble innvidd var det 15. i rekken av feriehjem for døve. Han hadde på avstand beundret den iherdighet som var vist i arbeidet for å klare å kjøpe feriehjemmet. Som forbundssekretær hadde han måttet være litt forsiktig med å binde seg til foreningsarbeidet, men han kunne i hvert fall si at hvis feriehjemmet kom i vanskeligheter, så kunne de regne med støtte fra landsforbundet. Han ville ellers minne om at også hytta på Totland var verdifull og må bli omfattet med samme omsorg som før. Han avsluttet med å si at feriehjemmet "Ris-Perlen" virkelig er en perle, og hver eneste døv i Bergen og omegn må være flink til å pusse denne perlen, så den kan holde seg skinnende blank.
I styrer Engs fravær hilste skredderlærer Nils Gjerstad fra døveskolen. Det har alltid vært et godt forhold mellom foreningen og skolen. Kanskje "Ris-Perlen" er stedet for en framtidig skoleleir for døve? Han ønsket til lykke og overrakte en kajakk, laget på skolens snekkerverksted.
Arkitekt Losnedahl hadde tegnet feriehjemmet, men dette var første gang hans å det med sine egne øyne. Han lurte på om det er de døve som følger etter ham, eller han som følger etter de døve, for han hadde flere ganger før dumpet ned blant døve. Han takket til slutt de tjenende ånder for god mat.
Derpå takket Nesse for alle gaver og gode ønsker, og man brøt opp fra bordet.
Så ble vimpelen med navnet "Ris-Perlen" heist på holmen, mens man bega seg til hovedbygningen, hvor kaffen ble inntatt i salongen.
Etter kaffen var det hyggelig samvær, fotografering og ellers snuste både store og små rundt over alt for riktig å bli kjent med feriehjemmet.
Det ble i det hele tatt en riktig utmerket innvielsesfest, som verken den sterke vinden eller regndryppene innimellom kunne legge noen demper på. Stemningen var ypperlig. Forresten fikk vi solgløtt rett som det var. Jeg kan bare avslutte med å si at innvielsen ble den gjeveste jeg har vært med på. Og så kan det passe å ta med telegrammet fra en av feriehjemmets naboer, Bjarne Holsen:
Lykken er med når det slik seg vender:
Risholmen kom i de rette hender!
Om det i dag er litt surt og grått.
Når enden er god, så er allting godt.
Thorbjørn Sander
Bergens døve har fått feriehjem!
Hvordan det hele har gått til?
Det er mange år siden Bergens Døveforening fikk sin feriehjemskomite, en komite som skulle arbeide med å skaffe penger til et feriehjem en gang if ramtiden. Komiteen har vært riktig mannssterk, men det har likevel gått svært sent med kapitaløkningen. Det gikk best i begynnelsen, da det ble vist spillefilmer i foreningens lokale ukentlig til inntekt for feriehjemsfondet. Dessuten gikk det som kom inn ved kaffe- og smørbrødsalg i foreningen om fredagene til dette formål. Det gikk ganske bra, mens å ble utleien av spillefilmer stoppet. Det var forbudt å konkurrere med de kommunale kinoene på denne måten. Og dermed var det som om feriehjemmet ble borte bak synsranden igjen. Kaffesalget innbrakte ikke så meget at det virkelig monnet. Det gikk langsomt. En basar iblant i samarbeid med syforeningen hjalp jo en del, og syforeningen ga dessuten regelmessige bidrag, men det gikk likevel langsomt, og våren 1959 var kapitalen ikke kommet lenger enn til ca. 10.000.
Likevel ble det maset til stadighet om kjøp av feriehjem. De siste årene har det vært foretatt flere turer omkring byen for leting etter et passelig sted. Annonsespaltene i avisene har vært gjenstand for inngående studium, og man har foretatt utflukter for å se på steder som har vært til salgs. Stadig kom man hjem igjen med magert utbytte. Det var likesom ingenting passet. Prisene var skyhøye, og stadig var det store mangler ved det som var til salgs.
Imidlertid ga man ikke opp. Våren 1959 ble det avertert på framtredende plass i "Bergens Tidende" at Bergens Døveforening var interessert i kjøp av feriehjem. Blant de tilbud som kom inn, var det ett som skilte seg ut. "Danskehytta" på Veland var til salgs. Etter en konferanse ble det besluttet å se på eiendommen, og det ble kjærlighet ved første blikk. I mellomtiden hadde et medlemsmøte gitt komiteen og styret utvidede fullmakter. Nå ble det en søndag foretatt utflukt til Veland av en representativ forsamling av medlemmer. Alle falt for "Danskehytta", og på styremøte på feriehjemmet samme dag besluttet døveforeningens styre enstemmig å forelegge det ekstraordinære årsmøte, som var innkalt samme kveld, en finansieringsplan utarbeidet av Konrad Rendedal, og å be om fullmakt til å foreta innkjøp. En arkitekt var med på denne utflukten, og han noterte alt som trengtes av utbedringer.
"Danskehytta" ble bygd like etter krigen som rekreasjonshjem for dansker, og den ble bygd med midler fra danskehjelpen. Imidlertid hadde det knirket i samarbeidet, således at danskehytta på Veland var blitt skjøvet tilside. Danskene ble henvist til Lysebu og Danebu på Østlandet. I flere år hadde derfor hytta på Veland ligget for vær og vind, bare utleid en gang iblant, til tross for at den bød på alle de bekvemmeligheter en kunne ønske og lå på et helt ideelt sted. Eiendommen var takstert til 120.000 kroner, men det hadde vært uråd å få solgt. Eiendommen var så stor at det nødvendigvis måtte være større foreninger som kunne ha interesse av den.
På det ekstraordinære medlemsmøte i Bergens Døveforening samme kveld ble styret enstemmig gitt de fullmakter som trengtes. Likeså ble Konrad Rendedals finansieringsplan enstemmig godkjent. Man var blitt tilbudt eiendommen for den utrolig lave pris av 65.000 kroner, og under forhandlingene hadde selgerne strukket seg enda lenger, slik at kjøpesummen var satt til bare 60.000. Det var virkelig spottpris. Eiendommen er på ca. 10 mål, hvorav halvparten på fastland, resten på en liten holme og den større Risholmen. Disse er forbundet med broer. På fastlandet ligger hovedbygningen, et stort hus med full kjelleretasje som rommer bl. A. Peisestue, bad og vaskerom. I første etasje er det moderne kjøkken, stue, veranda og en stor salong med kamin, møblert bl. A. Med sofaer og lenestoler. I annen etasje er bl. A. 3 store soverom og altan (ovenpå verandaen). Alle etasjer har vannklosett. Loftet vil med små midler kunnebli forandret til soverom. Området utenfor er planert og forsvarlig inngjerdet, så barna ikke skal ramle i sjøen. Brønnen er utmerket. Innlagt vann i alle etasjer. Varmtvannsbeholdere. Service og inventar følger med på kjøpet. Utmerket plass til både små og store familiehus, som nok blir bygd i løpet av de kommende år. Den første broen fører oss ut til en liten holme med flaggstang. Den neste broen fører ut på Risholmen. Her står båtnaustet. Naust? En merkelig benevnelse! Det er et solid og vakkert hus i to etasjer. Første etasje kan bli rene ballsalen. Annen etasje har kjøkken og soveplasser. Vi kan kalle det ungdomshuset. Glimrende badeplasser overalt både for de minste og for mesterne. To robåter hører med. Sjøen er full av fisk. 60.000 koster det hele.
Bergens Døveforening kunne i fellesskap med feriehjemskomiteen stille 25.000 kroner til disposisjon. Men spottprisen varbetinget av at betaling skulle skje innen 3 måneder. Hvor skulle vi få resten fra? Rendedal klarte i løpet av kort tid å få 3 rentefrie lå på til sammen 9.000 kroner, som skal betales tilbake i løpet av 10 år. Medlemmene og andre interesserte tegnet seg for partial-obligasjoner á kr 100,00. I løpet av kort tid var det tegnet obligasjoner for 8.000 kroner blant medlemmene. Disse pengere skal betales tilbake etter at 10 år er gått. Rentefritt. I skrivende øyeblikk gjenstår det å skaffe ca. 15.000 kroner, men alt tyder på at Rendedal skal klare å gjennomføre sin dristige men meget fordelaktige finansieringsplan, slik at det skal bli ganske lett å tilbakebetale lånene i årene som kommer.
Navnekonkurransen ble omfattet med stor interesse. Det kom inn bortimot hundre forslag. Av disse kom 3 til "finalen" på døveforeningens årsfest, nemlig Strandbo, Perlen og Sommerbo, samtlige foreslått av Torsar. Imidlertid hadde Konrad Rendedal i mellomtiden fått greie på at holmen vår het Risholmen, og dette hadde gitt ham ideen til å gi forslaget "Perlen" en "innfatning av ris", altså "Ris-Perlen", og dette forslaget gikk av med seieren, tett fulgt av "Strandbo". - Ris-Perlen ble således navnet på Bergens Døveforenings feriehjem, et navn som på sett og vis bryter radikalt med navnetradisjonen i kjeden av feriehjem for døve. Det står glans av det navnet, og vårt feriehjem er i sannhet en perle.
For temmelig frisk bris sto "Bruvik" ut fra Bryggen med mange glade døve om bord søndag 7. juni. Feriehjemmet skulle innvies. Da man fryktet fullstendig kaos, var deltakerantallet begrenset til 80 pluss en del innbudte. Med strålende humør gikk ferden til Ostereidet, hvorfra vi tok bussen det siste stykket. Værgudene var forholdsvis nådige mot oss. De regndråpene som falt innimellom, gjorde oss ikke noe vondt, og tross den sterke vinden var det sommer i luften, mild sommer. Vel to timer etter starten fra Bergen, var vi fremme, og der møtte det oss en virkelig stor overraskelse. Det hadde vært litt av et problem for oss hvordan de 92 festdeltakere + festkomiteen og de mange barna som fulgte med skulle få plass. Vi ble henvist til "båtnaustet", og det var ikke til å kjenne igjen. Her var det dekket til 92 personer, og enda var det plass til flere. Det var et helt ideelt festlokale, vakkert pyntet, og det kunne gladelig vært plassert en god del flere gjester der. Barna ble bevertert ovenpå.
Utenfor smalt flaggene friskt i vinden.
Eilif Ohna ønsket velkommen på vegne av festkomiteen. Han var spesielt glad for å se at praktisk talt alle de innbudte var kommet, tross det usikre været. Tilstede var bl.a. foreningens æresmedlemmer Ansgar Breiteig og Nils Gjerstad, pastor Hammer med frue (repr. for Døves Menighet), Albert Breiteig og frue (repr. for Norske Døves Landsforbund), fru Ida Rendedal (repr. for Døves Glede), fru Dagny Nesse (repr. for Døves Syforening), Helge Kjølleberg (repr. for Døves Idrettsklubb), Olaf Olsen (repr. for Døves Sjakklubb), Nils Gjerstad (repr. for Bergen off. skole for døve, i styrer Engs fravær), arkitekt Losnedahl og frue (som i sin tid hadde tegnet feriehjemmet) samt Th. Sander (som han kalte utsendt medarbeider fra Tegn og Tale).
Feriehjemmets nabo, "Filadelfia", hadde vært så velvillig å påta seg matlagningen for anledningen, og det kom de meget hederlig fra. Lapskausen som ble servert var alle tiders. Det kan jo godt være at det var det friske været og sjøluften som skjerpet appetitten og fikk maten til å smake ekstra godt, men den smakte iallfall helt utmerket, både med og uten flatbrød og øl. Den samme attesten skal rabarbra-kompotten få.
Ohna tok så ordet, nevnte annonsen som hadde satt hele feriehjemssaken på spissen, og hvordan Konrad Rendedal var blitt trukket med i galoppen, hvor han fort var blitt selve krumtappen. Han ga ordet til Rendedal.
Rendedal fortalte litt om feriehjemskomiteens virke i årene som var gått, hvordan interessen hadde økt siden 1950 og det stadig stigende presset fra medlemmenes side. Han var blitt med på en motorbåttur med komiteen i vår, og etter den turen var han blitt ordentlig interessert i saken, men syntes også at det så svært håpløst ut. Da tilbudet om "Danskehytta" kom, syntes han ikke det hørtes fristende ut. Det var ikke en "hytte" vi skulle ha. Men da han kontaktet eierne, ble han fort klar over at dette var noe utenom det vanlige. Etter første møte med "Danskehytta" var alle blitt begeistret og møtene etterpå hadde gått glatt. Han fortalte hvordan det hadde gått med finansieringen hittil. Den store interesse som alle hadde omfattet feriehjemmet med ga håp om at man skulle klare å betale de 60.000 før de 3 månedene var gått. Interessen hadde stimulert ham i bestrebelsene. Nå var han glad for at vi var kommet så langt at innvielsen kunne feires, men feriehjemmet må alle gå sammen om å ta vare på i alle år som kommer. Han overrakte derpå kjøpekontrakten til døveforeningens formann, Harald Nesse.
Nesse takket Rendedal for det gode arbeid han hadde gjort. Drømmen om feriehjem var meget gammel. Alle trenger å komme ut av byen til sol og herlighet, til et sted hvor alle bekymringer viker bort og hvor man kan samle styrke. Om det ikke var solskinn i dag, så ville det komme mange dager senere med glitrende sol. Han uttrykte til slutt ønsket om at fred og vennskap alltid måtte råde på "Ris-Perlen", og at alle gjester der må leve sammen som en stor og harmonisk familie.
Pastor Hammer hilste fra menigheten. Han håpet at fred og hvile måtte senke seg over de som skulle feriere på "Ris-Perlen", så de virkelig fikk ferie. Det var Gud selv som hadde bestemt at menneskene skulle ha hviledager. Det var Guds vilje at menneskene iblant skulle få anledning til å kople av fra hverdagens mas. Han ønsket lykke til med det vakre feriehjemmet, og overrakte en pengegave fra menigheten.
Fru Ida Rendedal syntes vi hadde fått et deilig sted. Hun overrakte en pengegave til utstyr, fra Døves Glede.
Fru Dagny Nesse lykkønsket fra Døves Syforening og overrakte en gave bestående av 289 deler kjøkkenutstyr/bestikk.
Helge Kjølleberg uttalte at idrettsklubben vil være med og støtte feriehjemmet, men han håpet at arbeidet på feriehjemmet ikke ville gå ut over det arbeid som måtte gjøres på idrettsklubbens hytte om sommeren. Det er stort sett de samme folk som utfører slikt arbeide, og det kan derfor lett bli en drakamp om arbeidskraften. Idrettsklubben vil gjøre sitt beste for et godt samarbeid, og han ventet at foreningen ville gjøre det samme. Han garanterte at idrettsklubben ville tegne seg for obligasjoner for minst 500 kroner i feriehjemmet, og overrakte en gjestebok som deltakerne ved innvielsesfesten skulle være de første til å skrive sine navn i.
Olaf Olsen sa at han ikke hadde trodd på feriehjem. Det er bare snakk, tenkte han, og så hadde han lagt seg til å sove. Han hadde drømt om feriehjemmet, og da han våknet sto det der. Han måtte ta og kjenne på det før han forsto at det var virkelighet. På vegne av sjakklubben overrakte han et fiskegarn, som var hengt opp så det omkranset hele lokalet.
Norske Døves Landsforbunds sekretær, Albert Breiteig, fortalte at det i 1950 var 5 feriehjem for døve i Norge, og siden var det stadig blitt flere. Hvorfor ikke også i Bergen? Et feriehjem har kanskje mer enn noe annet evnen til å samle medlemmene. Det feriehjem som i dag ble innvidd var det 15. i rekken av feriehjem for døve. Han hadde på avstand beundret den iherdighet som var vist i arbeidet for å klare å kjøpe feriehjemmet. Som forbundssekretær hadde han måttet være litt forsiktig med å binde seg til foreningsarbeidet, men han kunne i hvert fall si at hvis feriehjemmet kom i vanskeligheter, så kunne de regne med støtte fra landsforbundet. Han ville ellers minne om at også hytta på Totland var verdifull og må bli omfattet med samme omsorg som før. Han avsluttet med å si at feriehjemmet "Ris-Perlen" virkelig er en perle, og hver eneste døv i Bergen og omegn må være flink til å pusse denne perlen, så den kan holde seg skinnende blank.
I styrer Engs fravær hilste skredderlærer Nils Gjerstad fra døveskolen. Det har alltid vært et godt forhold mellom foreningen og skolen. Kanskje "Ris-Perlen" er stedet for en framtidig skoleleir for døve? Han ønsket til lykke og overrakte en kajakk, laget på skolens snekkerverksted.
Arkitekt Losnedahl hadde tegnet feriehjemmet, men dette var første gang hans å det med sine egne øyne. Han lurte på om det er de døve som følger etter ham, eller han som følger etter de døve, for han hadde flere ganger før dumpet ned blant døve. Han takket til slutt de tjenende ånder for god mat.
Derpå takket Nesse for alle gaver og gode ønsker, og man brøt opp fra bordet.
Så ble vimpelen med navnet "Ris-Perlen" heist på holmen, mens man bega seg til hovedbygningen, hvor kaffen ble inntatt i salongen.
Etter kaffen var det hyggelig samvær, fotografering og ellers snuste både store og små rundt over alt for riktig å bli kjent med feriehjemmet.
Det ble i det hele tatt en riktig utmerket innvielsesfest, som verken den sterke vinden eller regndryppene innimellom kunne legge noen demper på. Stemningen var ypperlig. Forresten fikk vi solgløtt rett som det var. Jeg kan bare avslutte med å si at innvielsen ble den gjeveste jeg har vært med på. Og så kan det passe å ta med telegrammet fra en av feriehjemmets naboer, Bjarne Holsen:
Lykken er med når det slik seg vender:
Thorbjørn Sander
Et sommerparadis til spottpris
Våren og forsommeren 1959 vil bli stående som en av de aller mest hektiske perioder i Bergen Døveforenings historie. En hel serie av styremøter, medlemsmøter, ekstraordinære årsmøter og drøftinger - febrilsk aktivitet og hektisk stemning som forplantet seg og rev alle med seg - kulminerte med innvielsen av feriehjemmet "Ris-Perlen" på Veland søndag 7.juni. Og Bergens døve haddce med et slag fått et ønskeferiehjem et feriehjem som ingen drømte om å få realisert på mindre enn 10 år da døveforeningen holdt sitt årsmøte 27.f ebruar.
Risholmen kom i de rette hender!
Om det i dag er litt surt og grått.
Når enden er god, så er allting godt.