Velg bakgrunnsfarge:

Tegn og Tale, nr. 14, 5. august 1957:

Er døvheten et større handicap enn vi selv vet?

Jeg har alltid regnet med at vi døve har vært av de mest heldige i gruppen av de som er handicapped i kampen for tilværelsen, for at vi har syn og lemmers fulle førlighet, må vi jo være takknemlig for. Vi kan ikke tenke oss å bytte med noen av de handicappede fra andre grupper. Og hvorfor? Jo, fordi vi synes at de andre har en tyngre skjebne enn oss. Nå er det ikke min mening å foreta en sammenlikning mellom de yrkesvalghemmede for å finne ut hvem som er vanskeligst stillet, for det lar seg simpelthen ikke gjøre. Alle som er blitt rammet av en skjebnesvanger sykdom, som har frarøvet dem en eller annen sans, ellre slått dem ut i konkurransen med friske, er å beklage og bør ytes hjelp i kampen for tilværelsen!

Når jeg likevel begir meg ut på et så vanskelig emne som å forsøke å påvise at døvheten i grunnen er en like stor tragedie som det å være f.eks. blind, så er det fordi det gjentagne ganger fra presoner som skulle være kompetent til å uttale seg saklig, er uttalt at døvhet er det største handicap et menneske kan ha. Dette vil vel ingen utenforstående tro, nettopp av den grunn at man ikke kan se døvheten, og følgelig heller ikke kan sette seg inn i det å være døv. Men om vi framsetter en slik påstand, så ville heller ikke de døve selv tro det! Nettopp av den grunn at de ikke er i stand til å forstå hvilket enormt handicap tapet av hørselen er, fordi de aldri har hørt.

Jeg skal her nevne tre eksempler som kan få noen hver til å stusse, men som tross alt kan gi noe å tenke på.

For en tid tilbake uttalte en av våre fremste døvepedagoger: "Jeg vil ti ganger hellre være født blind enn født døv". At de døve selv ikke var enig med ham, er ikke å undres over, for de har jo alltid regnet seg som de heldigste stillede blant de handicappede. På en tilstelning til inntekt for vanskeligstillede døve, ga den kjente blinde organist Geburg Aasland sit bidrag til underholdningen. Jeg hadde en samtale med ham, og til meg sa han: "Stakkars dere døve, vi blinde har det mye bedre!" Jeg var selvfølgelig ikke enig med ham, og har da heller ikke tatt denne uttalelsen særlig alvorlig. Men når nå også en presonlighet som Helen Keller kommer inn på dette, hun som selv er både døv og blind, og som bedre enn noen kan gi en objektiv framstilling, da gir det stoff til ettertanke og får oss til å spørre oss selv om døvheten tross alt er et større handicap en vi selv og den store almenhet er klar over.

Vi skal her gjengi Hellen Kellers egne ord på et møte i København:

"Kjære venner. Det er et privilegium å få lov til å tale til de døves verden - Deres verden og min. Gjennom stillheten omkring meg kan jeg merke de bånd som knytter oss sammen. For meg er det et større handicap å være døv enn blind, men jeg deler Deres glede over enhver seier over vanskelighetene - - "

Noen videre kommentarer skulle være overflødig.

Red. (Finn Johansen.)