Kun tekstlesing og preken bør fremføres på tegnspråk. Resten på TSS (tegn som støtte til norske ord).
Begrunnelsen:
1) Det kirkelige ritualet er stort sett det samme fra gang til gang,
og menigheten er vant til innholdet. Både døve og hørende
kan uten problemer oppfatte disse uten at det blir omgjort til kunstig tegnspråk,
som - ærlig talt - ikke mange døve klarer å oppfatte.
2) Sangene bør fremføres på TSS. Man kommer lett i utakt med sanntidsrytme (og mister rim) dersom ordinær tegnspråk brukes. Likeså er det mange "vanskelige" ord i sangene som man ved hjelp av TSS kan fortelle/lære oss betydningen av!
Ved integrert gudstjeneste, med hørende tilstede, er det en fordel med stemmetolk under tekstlesing og preken.
Rune
Hei!
Her et kort innlegg fra meg vedr tegnspråk i kirken.
"Jeg tror at en kirke uten språk er en fattig kirke. Det være seg hørende
eller døve menigheter. Alle kirker har sitt særpreg også språklig. Jeg tror
ikke at en kirke uten en egen språklig identitet vil overleve. Når det
gjelder tegnspråk i kirken, så har vi allerede nå i flere kirker
gudstjenester med tegnspråk som hovedmål i gudstjenesten. Dette fordi vi
primært henvender oss til døve som bruker tegnspråk til vanlig. det er også
vanlig at flere av døveprestene bruker TSS når de preker og i enkelte deler
av liturgien hvor det er naturlig. Men dette prøver man å tilpasse den
enkelte menighet. Noen menigheter har kanskje flere tunghørte i menigheten
og det betyr at man prøver å gjøre gudstjenesten med mest mulig TSS innslag.
Andre menigheter har kanskje i noen gudstjenester mer tegnspråk kyndige
personer og med flere døvfødte. Disse har et naturlig forhold til tegnspråk
som eget språk og ønsker dette i alle sammenhenger de beveger seg i som
berører døvemiljøet. Dette inkludere de døves menigheter. Døveprestene,
døvekateket og døvediakon får tegnspråklig opplæring. De jobber mye med
liturgi og tilpasning eller eventuelt endring til en mer tegnspråklig utgave
av liturgien. Den norske kirke har en ordning eller liturgi om du vil, som
er tilpasset hørende. Denne liturgien fungerer veldig dårlig i døvekirkelig
sammenheng uten store tilpassninger eller endringer. Derfor kom et vedtak i
døvekirkemøte i 1990 der man skulle jobbe med en egen liturgi for døve.
Etter mange år med debatt og diskusjon og utprøving så har man nå "landet
på" at gudstjenestene skal være mest mulig vinklet mot døve deres språklige
behov. Det betyr i praksis tegnspråk og ikke TSS. Døvekirken identifiserer
seg med sine egne brukere og lar brukerne bestemme. Det er døve som selv
sitter i menighetrådene og gir råd/vedtak om hvordan de ønsker at
gudstjenesten skal være. Det er også flere og flere døve som jobber i
kirken. Disse gir også innspill til hvordan gudstjenesten skal være,
språklig sett. Det er veldig få som mener at tegnspråk ikke er et godt
redskap som gudstjenestespråk, på samme måte som norsk for hørende er et
velegnet språk for gudstjenesten. Det er en del av kirken. Gjennom norsk så
utrykker hørende sitt gudstjenestespråk. På samme måte gjøre døve dette.
Døve bruker tegnspråk for å utrykke sine gudsforestillinger, sine håp og
sine forventninger gjennom tekstlesing, bønn og salmesang/tegnspråkpoesi.
Dette språket er endel av døvekirkens identitet og kultur. Riktignok er det
mange hørende bl.a. døveprester som bruker TSS i gudstjenesten. Men det er
ikke målet, målet er å bruke tegnspråk! Fordi det er her døve føler seg
hjemme språklig og det er her "hjertespråket er"!
Mvh
Øyvind Aspen
Her er plass til dine kommentarer!