Tegnspråk i kirken

Dette er min mening:

Kun tekstlesing og preken bør fremføres på tegnspråk. Resten på TSS (tegn som støtte til norske ord).

Begrunnelsen:
1) Det kirkelige ritualet er stort sett det samme fra gang til gang, og menigheten er vant til innholdet. Både døve og hørende kan uten problemer oppfatte disse uten at det blir omgjort til kunstig tegnspråk, som - ærlig talt - ikke mange døve klarer å oppfatte.

2) Sangene bør fremføres på TSS. Man kommer lett i utakt med sanntidsrytme (og mister rim) dersom ordinær tegnspråk brukes. Likeså er det mange "vanskelige" ord i sangene som man ved hjelp av TSS kan fortelle/lære oss betydningen av!

Ved integrert gudstjeneste, med hørende tilstede, er det en fordel med stemmetolk under tekstlesing og preken.

Rune


Fra Øyvind Aspen, Oslo:

Hei!
Her et kort innlegg fra meg vedr tegnspråk i kirken. "Jeg tror at en kirke uten språk er en fattig kirke. Det være seg hørende eller døve menigheter. Alle kirker har sitt særpreg også språklig. Jeg tror ikke at en kirke uten en egen språklig identitet vil overleve. Når det gjelder tegnspråk i kirken, så har vi allerede nå i flere kirker gudstjenester med tegnspråk som hovedmål i gudstjenesten. Dette fordi vi primært henvender oss til døve som bruker tegnspråk til vanlig. det er også vanlig at flere av døveprestene bruker TSS når de preker og i enkelte deler av liturgien hvor det er naturlig. Men dette prøver man å tilpasse den enkelte menighet. Noen menigheter har kanskje flere tunghørte i menigheten og det betyr at man prøver å gjøre gudstjenesten med mest mulig TSS innslag. Andre menigheter har kanskje i noen gudstjenester mer tegnspråk kyndige personer og med flere døvfødte. Disse har et naturlig forhold til tegnspråk som eget språk og ønsker dette i alle sammenhenger de beveger seg i som berører døvemiljøet. Dette inkludere de døves menigheter. Døveprestene, døvekateket og døvediakon får tegnspråklig opplæring. De jobber mye med liturgi og tilpasning eller eventuelt endring til en mer tegnspråklig utgave av liturgien. Den norske kirke har en ordning eller liturgi om du vil, som er tilpasset hørende. Denne liturgien fungerer veldig dårlig i døvekirkelig sammenheng uten store tilpassninger eller endringer. Derfor kom et vedtak i døvekirkemøte i 1990 der man skulle jobbe med en egen liturgi for døve. Etter mange år med debatt og diskusjon og utprøving så har man nå "landet på" at gudstjenestene skal være mest mulig vinklet mot døve deres språklige behov. Det betyr i praksis tegnspråk og ikke TSS. Døvekirken identifiserer seg med sine egne brukere og lar brukerne bestemme. Det er døve som selv sitter i menighetrådene og gir råd/vedtak om hvordan de ønsker at gudstjenesten skal være. Det er også flere og flere døve som jobber i kirken. Disse gir også innspill til hvordan gudstjenesten skal være, språklig sett. Det er veldig få som mener at tegnspråk ikke er et godt redskap som gudstjenestespråk, på samme måte som norsk for hørende er et velegnet språk for gudstjenesten. Det er en del av kirken. Gjennom norsk så utrykker hørende sitt gudstjenestespråk. På samme måte gjøre døve dette. Døve bruker tegnspråk for å utrykke sine gudsforestillinger, sine håp og sine forventninger gjennom tekstlesing, bønn og salmesang/tegnspråkpoesi. Dette språket er endel av døvekirkens identitet og kultur. Riktignok er det mange hørende bl.a. døveprester som bruker TSS i gudstjenesten. Men det er ikke målet, målet er å bruke tegnspråk! Fordi det er her døve føler seg hjemme språklig og det er her "hjertespråket er"!

Mvh
Øyvind Aspen


Hva mener DU?

Her er plass til dine kommentarer!