Norges Døveforbunds åpne møte om tegnspråkpolitikk i Oslo fredag 13. september er overstått. For en som har vært aktiv i utformingen av NDFs tegnspråkpolitikk var det på mange måter et underlig møte. Så kommer lederartikkelen i Døves Tidsskrift nr. 39. Tilsynelatende en grei artikkel som på mange måter maner til varsomhet i tegnspråkpolitikken, men som likevel forsterker den underlige følelsen...
Som tidligere forbundssekretær i Norges Døveforbund har jeg selv vært med på å forme NDFs tegnspråkpolitikk. NDFs syn på tegnspråket i 70-årene var sterkt preget av tanken på at døve skulle lære norsk gjennom tegnspråket, det vil si at tegnspråket skulle følge det norske språkets syntaks og grammatikalske regler, dermed ville også norskinnlæringen gå lettere. Dette var et syn også jeg delte, og som jeg kjempet aktivt for. Blant foreldre og audiopedagoger var det lett å vinne gehør for dette synet, fordi det tegnspråket døve bruker seg imellom - og som slett ikke følger det norske språkets regler - var et lavstatusspråk og hadde ikke betegnelsen “språk” i det hele tatt. Nei, tegnspråket var et hjelpemiddel til talespråket. Glemmer jeg å si hva de døve selv mente? Beklager... På NDFs landsmøter var det bred enighet om å følge tegnspråknorsk-linjen. Hva den døve i gata mente, er jeg imidlertid slett ikke sikker på. Det er nå engang slik at de sterkeste i norsk i døvesamfunnet også er de flinkeste til å få representasjonsoppdrag, så på landsmøtene må en ha lov til å anta at det var de døve som er sterke i det norske språk som gikk inn for norsk-linjen. Hvem sier at organisasjonsfolk er de beste til å vurdere et språk? Hvorfor ikke gå direkte til brukerne og høre deres mening? Nåja, resultatet ville vel blitt det samme, - gjennom lang, lang tid har tegnspråket vært så undertrykt til fordel for norsk a den døve du traff på gata ville sagt, - selvfølgelig er norsk det beste...
Verden går framover. Forskning kom i gang, - tegnspråket ble gjenstand for språkvitenskapelig analyse. Det er betegnende at en tegnspråkforsker ble interessert i tegnspråket fordi det tegnspråket forskerne lærte, ikke ble forstått av de døve, ei heller kunne forskeren forstå de døve når de snakket sammen på tegnspråket. Det tegnspråket forskeren hadde lært, var et tegnspråk som fulgte talespråket. Hva var de første resultater av tegnspråkforskningen? Jo, forskerne slo fast at tegnspråket er et eget, selvstendig språk. Dette skjedde i Danmark og Sverige, men ikke i Norge. Her ble tegnspråkforskernes motiver, - og ikke deres resultater, stilt i fokus.
Jeg må innrømme at jeg har vært gjennom en prosess. En prosess som har tatt flere år, - og som har ført til at jeg har skiftet mening. Jeg har fått nytt syn på tegnspråket, og erkjenner at den linjen som jeg fulgte tidligere, er feil. Det vanskeligste i denne prosessen har vært mine egne holdninger. Jeg har oppdaget at skal jeg akseptere døve, må jeg også akseptere tegnspråket. Skal jeg akseptere engelskmenn og deres kultur, må jeg også akseptere deres språk. Det er en selvfølgelig ting, som vi knapt reflekterer over. Hvorfor er da en slik prosess så mye vanskeligere når det gjelder døve og tegnspråket?
Jeg vil ikke forsøke å besvare dette spørsmålet her, - det er noe enhver får arbeide med i sitt lønnkammer. Hva jeg her vil komme inn på, er de underlige følelser jeg har eter den senere tids begivenheter.
Viggo Østebøs innlegg i DT nr. 39 var meget klargjørende, synes jeg, og besvarer mye av hvorfor jeg opplevde fredag den 13.-møtet som underlig. Men så var det lederen, da...
I lederartikkelen definerer redaktøren to-språklighet slik at man er to-språklig fordi man bruker tegnspråk, men lever i et samfunn med et annet språk, norsk. I og for seg er dette greit, men holder det for en nærmere analyse? Nei, tror jeg. Vi vet jo alle at her i landet har man både bokmål og nynorsk, og i den forbindelse passer jo dette like godt inn i definisjonen ovenfor. Døves språksituasjon gjør også det, men det er likevel en dypere årsakssammenheng som ikke kommer godt nok fram i definisjonen. Den slår ikke fast hva som er døves primære språk. Med døves primære språk mener jeg det språket som døve fungerer best med, det språket de har lettest for å uttrykke seg med og det språket de identifiserer seg med. Det kan like godt være norsk som tegnspråket, - men for den største gruppen av døve er tegnspråket primærspråket, norsk er språk nr. 2, eller fremmedspråk. Skal derfor norsk læres så godt som mulig, må derfor grunnlaget i primærspråket være lagt. Jeg har en følelse av at de som ikke aksepterer døves to-språklighet på dette grunnlaget, er redde for at døve skal bli stumme og ikke få skikkelig norskopplæring. Kjære, - målet er et så godt norsk som mulig...
I lederartikkelen som jeg refererer til, står det også at døve normalt bruker et tegnspråk som er en mellomting av tegnspråknorsk og døves eget tegnspråk. Jasså? Hvem er de døve i denne sammenheng? Selvfølgelig finnes det mange varianter av tegnspråket. Hvilken betydning har det?
Det som er av betydning, er at en har funnet grammatikalske regler for tegnspråket, som er totalt forskjellige fra norsk. En som legger opp sitt tegnspråk i en streben etter å følge disse reglene, vil ha mye lettere for å bli forstått enn en som mer eller mindre følger talespråkets regler. Det er noe all erfaring tilsier. I neste omgang kan en diskutere ulike målgrupper for tegnspråkundervisning, og legge opp til ulike kursmodeller. Døvblitte har f.eks. behov for et annet kursopplegg enn de som vil lære seg å kommunisere med døve. Er problemet at vi er uvillige til å akseptere tegnspråket ut fra disse premisser?
- I slutten av lederen mener redaktøren at vi må ha flere møter av det slaget vi hadde i Oslo fredag den 13. Ja, det er jeg enig i, - men ikke ut fra de forutsetninger redaktøren foreslår. Skal vi bruke enda mer tid på å snakke om hva slags tegnspråk døve bruker seg imellom? Nei, det tror jeg ikke. Vi skal ikke diskutere hvorvidt engelskmenn er best kjent med engelsk og tyskerne med tysk. Det som nå er viktig, er å heve tegnspråkets status. Vi må bruke tiden til å arbeide på to plan, - eksternt må tegnspråket aksepteres som døves språk, - internt må vi få en kampanje som tar sikte på å øke døves bevissthet om sitt eget språk, alt for mange går rundt og har urealistiske forestillinger både om tegnspråket og om norsk.
Ål 2. oktober 1985.
Sv. A. Peterson
Artikler av Svein Arne Peterson:
Svein Arne Peterson, som har skrevet dette innlegget, er lærer på Ål folkehøyskole. Her
ser vi ham i aksjon på det nevnte møtet i Oslo 13. september. (Foto: Gøsta Rougnø.)
Utviklingen av TEGNSPRÅKNORSK I NORGE (Fra Døves Tidsskrift nr. 10 og 11, 1997)
Tegnspråk som lovfestet minoritetsspråk... (Fra Døves Tidsskrift nr. 12, 2001)