Carl Becker, kongressenes far
Hvilke døvekongresser har du vært med på? Og har du ikke et eller annet minne fra dem som det kunne være av interesse å fortelle om i Tegn og Tales kongressnummer?
- Disse spørsmål er blitt rettet til meg. Men samtidig fikk jeg vite at spalteplassen var begrenset og tidsfristen kort. Jeg vil da først svare at jeg personlig tok del i alle de 4 første nordiske døvekongresser, nemlig i København 1907, i Stockholm 1912, i Trondheim 1924 og i Helsingfors 1929. Ved alle, unntagen den i Trondheim, var også min hustru med. Det år var hun på reise i Sverige. Både hun og jeg har mange lyse minner fra de kongresser vi var med på. Men det er vanskelig å peke på spesielle opplevelser som trer fram i erindringen så sterkt at de stiller andre i skyggen. det var jo opplevelser i 4 forskjellige land, og hvert av dem hadde sin eiendommelige skjønnhet, og de elskverdige menneskene vi møtte ble oss på en måte alle like kjære, Men enkelte kom oss jo nærmere så vi ble venner for livet. En som kom til å stå min hustru og meg spesielt nær, og som vi stod i både brevlig og personlig forbindelse med i mange år, var mag. Edw. Lück, senere forstander for døveskolen i Uleåborg, Finland. Ham lærte vi å kjenne ved kongressen i København 1907. Han er for lengst gått bort, og likeså hans og vår felles venn John Sundberg, som vi var sammen med også på senere kongresser. Av en eller annen grunn ble det finnlenderne vi særlig kom til å slutte oss til. Men så var det jo også Knut Hässler fra Stockholm som i København traff sin blivende hustru, vår norske Helene Lind, og sammen med henne bygde det vakre og harmoniske hjem på Huddinge ved Stockholm, hvor så mange deltakere i senere døvekongresser fant en gjestfri mottakelse. Og hvor 3 kjekke barn fikk vokse opp og selv stifte familie. Disse to hvis første møte i København vi ble vitne til og siden fulgte med varm interesser hele livet gjennom, er nå også blant de bortgangne. Det er nok ikke så få døve, og kanskje også hørende, for hvem deltakelsen i de nordiske døvekongresser er blitt bestemmende for livet, og jeg håper jo at det i de fleste tilfeller er blitt til lykke for dem. Jeg kjenner ett tilfelle hvor det gjelder en hørende og jeg tør nok nevne det også. Det var frk. Barbra Amundsen fra Larvik. Hun hadde nettopp sammen med en venninne begynt et frivillig arbeid blant døve i sin fødeby, og kom til kongressen i København. Og jeg tror det var de impulser hun fikk der som bevirket at hun, som da var utdannet sanitetssøster, bestemte seg for å utdanne seg til døvelærer. Så kom hun til Trondheim hvor hun på døveskolen lærte sin tilkommende mann å kjenne og ble fru Barbra Hansen. Det er jo hun som, ved siden av sitt virke på døveskolen her hjemme, også har gått så varmt inn for at de døve barna på Madagaskar skal få komme på skole.
Ja, det var meget mer jeg kunne fortelle hvis plassen tillot det og tid var levnet meg. Mange kjære navn kunne jeg nevne, navn på menn og kvinner, døve og hørende, som ofte passerer forbi mitt indre syn, mange som nå er gått bort, men også mange som enda er i blant oss. Jeg tør ikke begynne å regne opp navn. Det ville bli for langt og jeg burde ikke glemme noen. Men jeg må nevne Carl Becker, den mannen fra Danmark, døv og virkelig også stum, hvis initiativ det skyldes at disse nordiske døvekongresser ble til. Tross sin stumhet ble han veltalende når han begeistret talte de døves sak ved sine illustrerende tegn. Han er også balnt de bortgangne. Men både han og de andre som er gått bort, og som vi fikk kjær, lever i vårt minne og vil alltid gjøre det. Må så den nå forestående nordiske døvekongress, som altså er den syvende og holdes i Oslo, bli likeså vellykket som sine 6 forgjengere og gi rike impulser for de døves framtidige liv og virke.
Henning Dahl