Under kongressen fylte hedersmannen Henning Dahl 80 år og var da gjenstand for stor og velfortjent hyllest.
Henning Dahl er født på Rotvoll 30. juli 1872. Da han var 3 år, ble faren medisinaldirektør og familien flyttet til Oslo. Snart etter kom en skarlagensfeber-epidemi. Under den ble Henning døv på et øre og blind på et øye. Hele høyre siden av ansiktet ble lammet. Barndommen ble preget av dette. Det verste ble operert bort da han var 7 år. Så kom han inn på Katedralskolen. Der gikk det meget bra. Men han var stadig plaget med øret som ikke var døvt. Han var stadig til lege, til dels også for øyets skyld. Så i påsken 1886, litt før han fylte 14 år, fikk han en ondartet kusma som gjorde ham totalt døv. Han måtte slutte skolen. Det ble snart et ulidelig savn, skjønt han ikke hadde vært så overmåte glad i den før. Men så fulgte faren ham til døveskolen på Schafteløkken. Der møtte Henning stor forståelse hos bestyrer Balchen, snart også hos de andre lærerne, bl. a. Conrad Svendsen og Ragna Berg. På et år gikk han gjennom de 4 øverste klassene, og det ble bestemt at han skulle nytte høvet til å bli konfirmert sammen med de døve. Konfirmantforberedelsene gjorde dypt inntrykk på ham. Derfor ble konfirmasjonsdagen en begivenhet han alltid har erindret med glede.
Nå begynte han igjen på Katedralskolen og tok etter et år fin middelskoleeksamen. deretter gikk han et år på sløydskole og lærte snekkeri, bokbinding og dreining. Han begynte som yngstemann hos Conrad Langaard. Der ble han i 50 år, og litt etter litt kom han til å føle seg helt hjemme. Han var i mange år hovedbokholder.
Henning Dahl har vært medlem av Oslo Døveforening fra 1888, og med i styret fra 1908 til 1924. Han har også vært med i menighetsrådet, og har nå i mange år vært klokker i De Døves kirke. Han har et nydelig og gjestfritt hjem i Pilestredet 61.
Til slutt spør vi om hans kone. Han lyser opp og svarer: "Den største lykke i mitt liv var møtet med Anna Dorthea Florens (Lilla) som ble min hustru. Og hvis mitt liv har gitt et resultat som kan kalles rikt og godt, så skyldes det henne nest etter ham som jeg tror jeg lærte å kjenne alt i ungdomsårene."
Henning Dahl sier at når han ser tilbake, har han all grunn til å være takknemlig. Det har også vi som har hatt den lykke å lære å kjenne ham i menighet og forening, rettskaffen og åpen, edel og elskelig. Vi er så helt enig med Nils Gjerstad som uttalte at Henning Dahl var et godt eksempel for alle døve, og ønsket at vi måtte få mange som ham.
...
Vi har hatt en samtale med ham for å få del i hans rike livserfaring og lyse livssyn. Vi lar ham selv fortelle.
"Jo eldre jeg blir, jo mindre tør jeg påstå jeg vet. Men jeg kan ikke komme bort fra de erfaringer livet har gitt meg. De har vist meg at vi er evighetsvesener. Det vi er nå, er resultatet av noe som har vært før, også for vårt vedkommende. Og det vi skal bli, beror på hva vi er nå. Vi har alle en dobbelt natur. Der er noe som er født av kjød, og noe annet herlig som er født av ånd.
Mitt livssyn er bestemt av hva jeg opplevde da jeg enda ikke hadde fylt 18 år. Det var en gjennomgripende forvandling av hele mitt vesen. Jeg opplevde da hva det er å elske, elske det guddommelige i alt og alle omkring oss, men først og fremst i den enkelte menneskesjel. Det er dette som menes med å bli født på ny.
Det er et ord av Paulus jeg har tenkt mye på i den senere tid. Det er Ef. 2, 10: For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem. - Jeg tenker på de gode gjerningene. Disse gode gjerningene som ligger ferdige, er de som ligger aller nærmest i vår nærmeste krets. Det vi kommer til å lengte etter er å komme bort fra oss selv og leve for dem som omgir oss. Det er noe som ikke blir mulig før denne levende kjærlighet er født i oss. Men samtidig har vi hele tiden kampen mot vår lavere natur. Og denne kampen blir ofte sterk. Våre tilbøyeligheter kan true med å overvelde oss, slik at vi kan komme på den tanken at det vi har opplevet var illusjon og føleri. Og om vi skal kunne vinne det evige livet, det beror på om vår vilje er helt ut forandret, slik at vi sier til oss selv: Jeg vil tro på virkeligheten av det jeg fikk oppleve, og jeg vil gjøre den nye viljen jeg fikk til min.
Dette med viljen tror jeg er det viktigste av alt. Og der var det Jesus - tiltross for alt verden gjemte av ondskap - satte hele sin vilje inn på at rettferdighet og godhet og skjønnhet skal komme til å herske engang. Men for at dette skal skje, må det onde helt ut utryddes. Og i kampen for dette gjelder det å sette sin egen personlighet helt inn, først ved å glemme seg selv fra dag til dag, og så - om det gjelder - gå frivillig inn i døden, slik Han gjorde det. Kravet er der stadig til oss, ikke fra noen ytre makt, men fra den gudsbevissthet som er født inne i oss. Men når denne gudsbevissthet er der og er virkelig levende, da spørres der slett ikke om hvilken stilling vi har i den ytre verden. Og hver eneste handling, selv om den synes aldri så liten, slik som Jesus talte om å gi et glass vann til den som tørster, hver slik handling er da en guddommelig handling. Og fordi den er født av Gud, er den en god gjerning. Det gjelder å gjøre hverdagslivet rikt. Og det gjør vi først og fremst ved å ville tenke godt om alle mennesker, for hvis vi for alvor vil det, får vi også kraft til det. Og hvis vi på den måten søker å følge vår trang til å følge vår himmelske mester etter i det daglige, skaper vi omkring oss små sentra, fredelige pletter midt under striden i verden. Og det er fra disse fredelige pletter at smitten etterhånden skal bre seg videre og videre. Og på den måten kan der kanskje skapes virkelig større sentra hvor det kan sies at himlen er kommet ned til jorden. Men vel å merke hvor livet aldri blir det å nyte, men hvor alt går ut på å tjene, og i denne tjeneste ligger all livets glede."
Måtte din livskveld bli fortsatt lys og god.
R. H.